Hallvard Hølleland er statssekretæren som også skriver bøker med stort hell.
BOKBAROMETERET: Hvilke nye bøker er det som leses, diskuteres og anmeldes for tiden? I vår ukentlige spalte, Bokbarometeret, presenterer vi ti av dem.
Halvard Hølleland: Veien videre
Hølleland er statssekretær for kunnskapsminister Tonje Brenna og forfatterdebuterte med romanen Faste rammer i 2020. Den boka karakteriserte NRKs Marta Norheim som en stilsikker debutroman som skaper forventninger, og heldigvis skuffer ikke Hølleland med sin nye roman Veien videre.
Her blir vi kjent med Thor, som er alene på familiens sommerhytte med sin syv måneder gamle datter. Kona er akkurat gått bort, det er snart jul og han er lammet av uforløst sorg og sinne. Han er redd for hva han har gjort, redd for at han ikke skal makte å komme seg videre og redd for at han ikke skal klare å gi datteren den tryggheten han selv manglet i sin egen rotløse oppvekst.
«Det er godt gjort av Halvor Hølleland å holde på uhyggen gjennom teksten, samtidig som mer og mer av bakteppet avdekkes, og aha-øyeblikkene blir flere.» «(…) forfatteren lykkes i å etablere en troverdig forteller, og å ta opp viktig tematikk fra en original vinkel, skriver Gerd Elin Sandve i sin anmeldelse i Dagsavisen.
Christine Nitter: Våkenetter
Nitter er lege og debuterer med en roman om den nådeløse kreftdøden. I Våkenetter treffer vi Agnes som jobber som gynekolog på et sykehus i Bergen da ektemannen, Eivind, ringer fra Tromsø. Det er mørketid i nord. Samtalen handler først om sønnen Jens, om matteleksene hans, men det er noe urovekkende i Eivinds stemme. Så kommer det: Han har kreft med spredning, og han vil sannsynligvis aldri få se sola igjen.
«Én telefon, én setning, og livet ditt blir snudd på hodet. Det er våre skrale livsbetingelser. En hverdag som humper og går og som vi kanskje tror varer evig, men der vi alle i større eller mindre grad har denne angsten i oss, for ulykker, sykdom, døden. Angsten gjelder kanskje mer våre nærmeste enn oss selv. Det er noe utsøkt over Nitters skrivestil. Det liksom flommer over, elegant, poetisk, behagelig tross det ubehagelige temaet. Erindringer flettes inn i hverandre, dialoger og minner», skriver Cathrine Krøger i sin anmeldelse av Våkenetter i Dagbladet.
Joanna Rubin Dranger: Husk oss til livet
I fire år har svenske Joanna Rubin Dranger forsket på sin egen slektshistorie. Mange av Drangers slektninger måtte flykte under Holocaust, flere forsvant. I dokumentartegneserien Husk oss til livet (oversetter: Aleksander Melli, Spartacus) tegner og skriver hun dem frem igjen. Anmelder i Dagbladet, Maya Troberg Djuve, skriver at boka gjør inntrykk, ikke bare fordi historien i seg selv er dramatisk, men fordi den føles «gruoppvekkende dagsaktuell». Flere svenske og norske anmeldere trekker linjer til til den amerikanske tegneserieskaperen Art Spiegelman, som også tegnet sin egen jødiske slektshistorie. Knut Hoem i NRK skriver at Dranger er mer melankolsk i sin tilnærming enn Spiegelman: «hun tegner og forteller med stor grad av varsomhet, som om det er maktpåliggende å vise at historien har flere sider».
Édouard Louis: En kvinnes frigjøring
Etter at den selvbiografiske debutromanen, Farvel til Eddy Bellegueule, ble utgitt i 2014, har Édouard Louis vært en omdiskutert forfatter. Gjennom personlige erfaringer retter Louis søkelyset mot skjeve maktstrukturer i det franske samfunnet, og kritiserer arbeiderklassekulturen han selv vokste opp i. Nå er Louis igjen aktuell med bok. Denne gangen om sin mor. Om boka En kvinnes frigjøring (oversatt av Egil Halmøy, Aschehoug) skriver Inger Bentzrud i Dagbladet: «Historien om moren er vond og sår, men jeg mener at den er for spinkel, uten tilstrekkelig sosial eller strukturell kontekst, til å fortjene den pretensiøse (norske) tittelen En kvinnes frigjøring», mens Erlend Loe skriver i Aftenposten at boka er den beste boka så langt i forfatterskapet. Anne Cathrine Straume i NRK kaller boka «en politisk brannfakkel». Vår egen anmelder stiller spørsmålet: «handler boken om morens frigjøring – eller Louis’ idé om hennes frigjøring, sett gjennom øynene til en sønn og samfunnskritiker?».
Marieke Lucas Rijneveld: Min kjæreste skatt
Den 30 år gamle nederlandske forfatteren fikk Booker-prisen for sin debutroman Kveldens ubehag og følger nå overbevisende opp med denne fortellinga fra den nederlandske landsbygda. Der treffer vi den 49-årige dyrelegen som lever et nokså ordinært liv med kone og to barn, inntil han blir besatt av en brennende kjærlighet til den 14 år gamle datteren til en av melkebøndene han jevnlig besøker.
Parallellene til Vladimir Nabokovs Lolita er åpenbare, og i Min kjæreste skatt (oversetter: Hedda Vormeland, Solum Bokvennen) prøver den 49-årige dyrelegen å forklare seg om overgrepet, etter at det er blitt kjent for myndighetene. Men mens Lolita først og fremst forteller den voksne mannens historie, er det tenåringjentas tankeverden som utgjør senteret i Min kjæreste skatt.
Ifølge NRKs anmelder er vi heldige som får følge dette livskraftige forfatterskapet på norsk. Og BOK365s anmelder er like klar i sin konklusjon: Min kjæreste skatt er en roman du kommer til å hate å elske.
Elena Ferrante: Innanfor margane – Om gleda ved å lese
Å skrive er kvar gong å gå på ein endelaus kyrkjegard der kvar grav ventar på å bli opna. Med denne blandinga av melodrama og skyhøge krav til litterær kondisjon og substans drøftar Elena Ferrante dei store motsetnadane ho har funne og utfordra – både som lesar og forfattar, skriver BOK365s anmelder om Elena Ferrantes aktuelle essaybok Innanfor margane – Om gleda ved å lese (oversatt av Kristin Sørsdal, Samlaget).
Den drøyt hundre sider lange boka er en samling av tre foredrag, skrevet på oppdrag for et publikum av ikke-spesialister. Og siden Ferrante tviholder på sin anonymitet, ble tekstene framført av en skuespiller på en forelsening i november 2021 ved Universitetet i Bologna. Den siste delen av boka er et essay, Dantes ribbein, der Ferrante tar for seg skaperprosesser og kjønne generelt, og mer spesifikt rollene det feminine og det maskuline har tlldelt hverandre i litteratur og samfunn.
BOK365s anmelder konkluderer med at «boka ei ekstra fin gåve til forfattarar, både dei som lik Ferrante har ein stor lesarskare og dei som kan kallast forfattarspirar. (…) For denne lesaren sin del er årets julegåve til både utvalde kollegaer og bokring-venninnene allereie i boks.»
Heine Bakkeid: St. Avenger
I forrige uke ble Rivertonprisen delt ut, og i år gikk Den gylne revolver til Heine Bakkeid og hans krim St. Avenger (Aschehoug). Det er den fjerde i rekken med den tidligere avhørslederen Thorkild Aske i en sentral rolle, og i årets bok er Aske tilbake i byen «der det gikk til helvete». Der han mistet både Frei og jobben. Nå er liket av det som antas å være politimannen som sørget for at Aske fikk sparken i Spesialenheten funnet nedgravd på Solastranda, og Aske må vende tilbake til Stavanger på leting etter svar.
I begrunnelsen for å gi Bakkeid Rivertonprisen skriver juryen blant annet: «Årets prisvinner slutter seg på den ene siden fint til den lange rekken av prisvinnende romaner fra 1972 og framover, men samtidig er det utenkelig at en så komplisert og kompleks krimroman kunne ha blitt utgitt på 1970- eller 1980-tallet. Både hva fortellemåte, handlingsutvikling og personskildring angår, er vinnerboken typisk for norsk krim på sitt beste. Det gjelder også dette at hovedpersonen sliter med store mentale utfordringer, og er en skadeskutt og utsatt og deprimert politimann som er fradømt og fratatt all ære og må kjempe for overhodet å gå videre.»
Kurt Aust: Rødt kort
Hver uke sitter utallige nordmenn klistret foran tv-skjermen for å følge dramaet som utspiller seg på en fotballbane. Nå kan de også lese om dramaet som utspiller seg utenfor fotballbanen, i Kurt Austs fotballthriller Rødt kort (Aschehoug).
I den blir vi kjent med den unge og talentfulle norske fotballspilleren Zac Utheim, som flytter fra den italienske storklubben Lazio til den lille, men ambisiøse klubben Exeter i England. De spiller på nest høyeste nivå, men har våte drømmer om å rykke opp i Premier League. Under bordet har sportsdirektør Matt Reed betalt Zac for å stanse den av spillerne som fôrer journalisten i lokalavisen med ondsinnete rykter om klubben. Men Zac har også sine helt private grunner for å komme til Exeter. Han vil finne ut hva som skjedde da den unge, italienske fotballspilleren Luca to år tidligere druknet i elva Exe som renner stri gjennom byen. En ulykke? Neppe.
NRK beskriver boka som en «fyrig fotballthriller», der det komplekse plotet nøstes opp på behørig vis. Etter opprullinga, runder Aust dessuten av med en fotballquiz som får NRKs anmelder Ola Hegdal til å spørre «Hva mer kan vel hjertet begjære?»
Martin Eia-Revheim: Å sette sammen bitene 
Martin Eia-Revheim er forretningsmann og kulturarbeider. I Å sette sammen bitene (Cappelen Damm) forteller han om sin egen barndom som var preget av sterk omsorgssvikt. Boka, som er dedisert til «alle barn av foreldre som ikke burde hatt barn», handler om en pappa, som var prest om dagen og fyllik om ettermiddagen, var voldelig og uberegnelig mot Martin og mammaen. En slik historie skulle man tro kun var hjerteskjærende lesning, men anmelder i NRK Thula Kopreitan synes at forfatteren skriver med «et forfriskende fravær av sentimentalitet», og glimter til med både humor og håp. Anmelder i Dagbladet, Inger Bentzrud, liker også boka godt, og skriver at den er «mer enn en tåredryppende lidelseshistorie», hun gir den terningkast fem.
Lars Elling: Fyrstene av Finntjern
«Fyrstene av Finntjern er en magisk bok om et magisk univers. I Bergen har vi et uttrykk: Månebedotten. Det betyr at du er overrasket eller også lamslått, men oftest på en positiv måte. Overveldet, rett og slett. Lesingen av denne romanen etterlater en slik følelse.», skriver Bok365s anmelder, Atle Nielsen om Lars Ellings første roman Fyrstene av Finntjern (Oktober).
Les hele anmeldelsen her: Eventyrlig.
«Det er en fest å lese Lars Ellings strålende, eventyraktige og dypt originale roman!», skriver VGs anmelder Sindre Hovdenakk og konstaterer at det er lenge siden han har lest en norsk roman med større språklig overskudd. I Fyrstene av Finntjern (Oktober) kommer Lars Ellings bakgrunn som billedkunstner til uttrykk. Hovdenakk skriver for eksempel at kunstneren Elling synes i hans evne til å skildre naturen: «Han eksellerer i forseggjorte, impresjonistiske formuleringer. Som når han skildrer hvordan vannet ligger «lakkblankt i den svartgrønne speilskyggen av granene»». Anmelderen i Vårt land, Kjetil Røed, beskriver teksten som billedlig, og merker seg at Elling har en velutviklet evne til «å konstruere pregnante scener: presise utsnitt, nærmest fotografiske».
