En kongebok for sin tid

Tore Rem (foto: Åsmund Holien Mo)

ANMELDT: Tore Rem lander fjellstøtt med siste bind av sin trilogi om kong Olav V.

Det 31 år siden kong Olav V døde og det 65 år siden han overtok tronen. Det er mulig å se på ham som fikk tilnavnet «folkekongen» med ettertidens briller. Bind 3 rommer 12 år som kronprins og hele kongegjerningen.

Forfatteren gir leseren to løfter: Vi skal komme kongen nærmere som person, og vi skal forsøke å forstå hvordan en konge skapes og skaper sin posisjon. Statsformens eksistens avhenger av at kong Olav makter å fylle farens plass

En konge skapes


Tore Rem:
Olav V Ensom majestet. 1946 – 1991
Sakprosa
Cappelen Damm
596 sider

Hvordan blir kongen konstruert i nasjonens blikk? Det gir assosiasjoner til det nylige tronskiftet i Storbritannia. Charles er den eldste i historien som er blitt monark, 72 år som kjent. Olav V var heller ingen ungdom, han var en 54 år gammel enkemann, som skulle tre fram fra skyggen av bautaen Haakon VII.

Kronprins Olav var gjest under dronning Elisabeths kroning i 1953, og forsto PR-verdien. Kroning er tatt ut av Grunnloven, men konge og kirke jobber målbevisst for å få noe som lignet. Regjeringen mente at det var grenser for pompøsitet. Men signing og signingsferd opp gjennom dalene fikk han. En triumfferd for den ferske monarken.

Den konservative kongen og regjeringene Torp og Gerhardsen levde godt med hverandre under 20 år med Aps flertallsstyre. Krigsårene hadde ristet kongehuset og sosialdemokratiet sammen, der de satt i utlendighet. Den republikanske tradisjonen hadde vært sterk i sosialistiske kretser, men Einar Gerhardsen skal komme til tale om at det går en linje fra Olav den hellige til Olav den V.

Kjærlighetsdrama x 3

I et arvelig monarki er slektens gang det bærende. Familie, ritualer og tradisjoner er hard valuta i et kongehus.  De tre kongebarna får sine utkårede gjennom seig utholdenhet. Selve kongedømmet kan stå på spill hvis man blander seg med borgerlige, også radikale stemmer hevdet det. I størst detalj beskrives prinsesse Ragnhild og Erlings Lorentzens kjærlighetsdrama. Her kan Rem støtte seg på Lorentzens rikholdige arkiv. Brevene er hverdagsbetraktninger fra prinsessens kongelige liv og betroelser mellom turtelduene. Den yngre Astrid måtte gjennom noen av de samme prøvelsene, og historien om Harald og Sonjas ni år lange hemmelige forhold er godt kjent. Han er vel en grei gutt, kunne kongen si om Lorentzen, motstandsmann under krigen, skipsredersønn, men blodet var ikke blått.

Kunne være sint

Den offentlige Olav V var en blid og godslig figur. Det som skal gjøre mest inntrykk under lesningen er hvor sterkt den private Olav står i kontrast til joviale kongen vi kjente fra bildene og tv-reportasjene.  Det skal ikke glemmes at Olav kom fra den ypperste europeiske adel, han var dronning Victorias oldebarn, fetter av kong George VI, dronning Elisabeths far. Han var en militær. Han var av type privat. Han svarte ikke på et «hei» på sin daglige spasertur på Bygdøy, men kunne svare hvis tiltalen var «god dag, Deres majestet».

I det indre liv på slottet kan kongen være autoritær, røff i tonen overfor sine ansatte. Rem beskriver at sinneutbrudd lå i familien på Olavs fars og morsside. Denne kongebiografien gir et sjeldent innblikk i en særegen hoffkultur, et stivsinnet og sterkt konservativt miljø. Men forfatteren råder til at man husker at mentaliteter og uttrykksformer har endret seg på 60 år.

Nøktern tekst

Rem kjenner devisen om å stryke adjektivene for å gjøre teksten sterkere. Han gjenforteller hendelser med et nøkternt språk. Hyppig bruk av direkte sitat påminner om at han forholder seg til dokumenterte kilder. Forfatterstemmen supplerer nå og da med kvikke, noen lett syrlige sidebemerkninger.  Dette hever fremstillingen.

Når store og malende ord er fraværende, blir kontrastene til samtidige skildringer i aviser, media og tv stor. Den rojale pressepoesien, kaller han det, fløt i strie strømmer. «Nord for Øyer ble det langt mellom gårdene og langt mellom folkene, men bjerken bøyde sine kroner ærbødig idet kongen for forbi», skriver Aftenposten. Regnet pøser ned, men kongeferden er like strålende, melder VG.

Kritisk blikk

Kongebiografer formes ofte i en bejublende tone. Det kan man ikke si om denne boken. Den er kongen på godt og ondt så langt kildene kan gi dekning. Forfatteren har brakt med seg sitt kritiske blikk. Annet kan han ikke. Han understreker at han har fått mer empati for kongehusets sentrale deltakere. Hvorvidt biografien taler for kongehuset som institusjon, holder han åpent for leseren.

Dyslektiker, stotrende tale, umotivert latter

Olav V – ensom majestet gir mye gjenkjennelse til den som husker kongens fremtredener. Hva var det med denne hakkete talen? I et intervju året før han dør, forteller kongen om sin dysleksi. Men det var trolig mer enn det. Kongen led av noe kalles løpsk tale som forklarer den stotrende formen. Her støtter forfatteren seg på fagfolk som har analysert taleopptak.

Fra tidlig alder hadde kongen det med å bryte ut en nevrotisk latter på upassende steder, folk skjønte ikke hvorfor han knegget. Diplomatiet informerte om kongens egenheter før viktige besøk. Det var dertil en offentlig hemmelighet at kongen ofte sovnet under arrangementer. Det kan være at han led av søvnapné eller insomnia, foreslår biografen. At han drakk relativt mye alkohol, var en annen kjent sak, men Olav forsømte aldri sine oppgaver. Pliktfølelsen var svært sterk.

Denne kongen hadde større sans for maktens symboler enn vi kanskje har tenkt over. Det ikoniske bildet av kongen i anorakk på Holmenkollbanen ble ikke til helt tilfeldig. På tross av de personlige utfordringene blir kong Olav V en folkekjær monark. Han var tross alt Kongen.

Kongen brant brev for å skjule private spor. Prinsesse Ragnhild brant også brev som hadde gått mellom far og datter hver uke i tiår. De kongelige omgis av en ikke så lett gjennomtrengelig lojalitetskultur. Mye i fortiden vil forbli i mørke. Likevel har Rem med nitid arbeid brakt historien fram. Kong Olav V – Ensom majestet er en svært lesverdig bok. Det er 600 sider kongestoff som tolker en kongegjerning i dybden.

Adjutantdagbok

17. februar 1991 dør kongen. Forfatteren avslutter kapitelet slik:

En stund etter kongens død fortsetter adjutanten med å føre adjutantdagboken, loggen som hadde blitt nedtegnet helt siden kronprinsens myndighetsdag i 1924. Til siste kommer det til en ende også der, men ikke før dagen etter begravelsen. De aller siste ordene fra disse upoetiske skriftene kan passe: «Ingen offisielle plikter».

KJELL SOLEM