Debutanten Ellen Rømmings roman "De ufullendte" har flere fine kvaliteter, men det skorter noe språklig.
Dette er et friskt forsøk på å skrive noe annet enn det Endre Ruset i et innlegg i Dagbladet beskrev som en «tsunami av brystmelk som treffer litteraturen», altså babybøkene som har fått dominere samtidslitteraturen et par utgivelsessesonger.
Helt samtid er det heller ikke: Braathens Safe opererer ennå luftrommet mellom Oslo og Evenes og det er dit jeg-fortelleren Maria drar når bestefaren blir syk. Faren hennes er på konsertturné i Tyskland, moren er på en utenriksstasjon i Malawi og den mest musikalske søsteren, Ingrid, begynner å bli svak etter uforklarlige fall med påfølgende skader samt noen senere skader hun åpenbart har besørget selv.
:
Ellen Rømming
Vigmostad & Bjørke
201 sider
Ellen Rømming (f. 1964) byr på drama. Både stjernemusikeren Simon Maier, en Stradivarius fra 1721, gryende forelskelse i Jon og ikke minst søstrenes reising til både Dresden og Risør for å høre Schuberts ufullendte symfoni, gjør at denne romanen holder seg flytende. I tillegg er den en Osloroman i den forstand at det er mange referanser og bevegelse rundt i forfatterens føde- og hjemby. Om den fanger hovedstaden ånd og rytme, er et annet spørsmål.
Søskenforholdet og en viss misunnelse, er en driver i boka:
Fra den dagen forsvant Ingrid inn i spillingen. Hun kunne skjære brød nå, og handle selv. det hadde kommet en ny klang i musikken hennes. Den gråt i de sakte partiene i «Pathétique», og når hun øvde på Rachmaninovs klaverkonserter. Det var desperasjon i crescendoene. Det var som om musikken speilet henne selv. Det var ikke lenger noe imellom. Flinkheten sto ikke i veien. Noen dager lå jeg på sofaen og hørte på henne. Det var som om hun fløt lenger og lenger vekk fra meg, inn i en verden der bare hun var. Hun og pappa.
Dette avsnittet er effektivt og viser noe av sjalusien og vanskelighetene mellom barn og foreldre, men avsnittet har også fem setninger som åpner med «det». Rømming har en del å hente i språklig trening og i å skille mellom hva som er inntasting og skriving som trenger ned i materialet og bringer det ut til leseren på en kunstferdig måte. Setningene er i hovedsak korte og konsise, men hvorfor skulle ikke en kunstnerroman, en fortelling med klassisk musikk i sin midte, kunne være mer språklig virtuos? Alle som har hørt et musikkstykke, vet jo hvor effektfullt det er med moll.
Innvendingen gjelder spesielt dialogen som noen ganger fungerer greit og andre ganger er slett, pålimt og overforklarende. Dialogen undervurderer leseren og dobbeltforklarer. Det som blir gjort i boka, blir også ofte forklart – og omvendt. Som leser oppfatter jeg derfor hele verket som vel «enkelt».
Rømming har likevel en ambisjon og en vilje i skrivingen. Komposisjonen er det lite å utsette på, og med noe mer kvalitetsøvelse og erfaring kan hun bli en forfatter det er verd å følge med på.
Vi vet jo hvordan det gikk med Schuberts symfoni. Den ble kalt «den ufullendte» fordi den kun har to satser og tar under halvtimen å fremføre. Romanens tittel er et frempek mot hva som skal skje med de to søstrene.
VIDAR KVALSHAUG
