«En hvitvasking av kunsten»

«Det er en slags hvitvasking av kunsten som skal forsikre om at ingen blir krenket, støtt, ukomfortabel, skjælven, mo i knærne, ekskludert, i det hele tatt ille berørt», skriver Lars Saabye Christensen på nettsiden Forlagsliv.

«Med hånden på hjertet: vi legger bånd på oss». Det er Lars Saabye Christensens dystre konklusjon, når han beskriver dagens tilstand for litteraturen i Forlagsliv. Innlegget bygger på hans åpningsforedrag under litteraturfestivalen Bokstavelig Talt nå i mai.

Saabye Christensen kan muntert meddele at ikke har forandret seg som forfatter siden han debuterte for 41 år siden: Setningene har muligens blitt kortere og metaforene lengre, men hans grunnleggende syn på litteraturen ligger fast. Men: Landskapet rundt har imidlertid forandret seg.

 

«En hvitvasking av kunsten»

«Den er ikke bare truet av de kommersielle og uutholdelige løkketallene, hvis sum er latskap og kollektivt svermeri langs dagdrømmenes erotiske elg i solnedgang eller umotiverte seriemord i grisgrendte strøk. Dette er ikke nytt. Dette er gammelt», skriver Saabye Christensen, og legger til at forskjellen nå er at «tøyset blir tatt på alvor» og at listen for kvalitet stadig blir lavere. Men det er ikke dette som er hans hovedærend ved denne korsvei:

«Verre er imidlertid en annen kraft, som ikke bare rammer litteraturen, kanskje litteraturen er den mest standhaftige i denne sammenhengen, men hele den skapende kulturen. Det dreier seg om en ideologisk tyngdekraft som knapt ligner noe man har sett tidligere, som vil trekke alt ned til et minste felles multiplum. Det er en slags hvitvasking av kunsten som skal forsikre om at ingen blir krenket, støtt, ukomfortabel, skjælven, mo i knærne, ekskludert, i det hele tatt ille berørt. Man ser det på amerikanske universiteter. Dante må utstyres med advarsel: ikke for sarte sjeler. Oscar Wilde får snart 18-årsgrense. Mark Twain kan fremkalle latter: pass på, le med munnen lukket. Idealet: den høflige tomheten. Vi morer oss ikke til døde. Vi skal i stedet kjede oss til det. Det er et langsomt dødsleie. Karikaturer skal ikke lenger karikere. Provokasjoner skal ikke lenger provosere. Ordene må veies på såkalt gullvekt. Vi er nervevrak før vi får åpnet munnen.»

 

Voldens alfabet

Når han skal velge den begivenheten i Norge som har rystet eller beveget litteraturen mest i hans 41 forfatterår, er han ikke i tvil: «Tre tusen fundamentalistiske anmeldere som marsjerer gjennom Oslos gater våren 1989 og krever Salman Rushdies hode på et fat, bokstavelig talt, det er ikke billedspråk, det er en dødsdom. Det startet der», skriver Saabye Christensen i Forlagsliv.

«Man krever altså en ytringsfrihet man ikke unner andre. Man pålegger oss en taushet, mens deres språk er voldens alfabet: ordenes opprustning. Dette er agelastene, som Rabelais kalte dem, som fremdeles er ute og går. De kan ikke le. De tåler ikke latteren. Når alt er hellig blir enhver spøk blasfemisk … Tenk etter: en nasjon erklærer en roman krig. Det er en asymmetrisk krig, statens ideologiske og religiøse voldsapparat mot en fiksjon. Det er den tolerantes tragedie: han er ikke i stand til å tro at noe ikke liker ham. Det er det tolerante skuldertrekket. Det er den vestlige kulturs arroganse: vi tror alle vil bli som oss.»

 

Ordene tømmes

Lars Saabye Christensen mener angrepene på Rushdie også en seier for romanen – at dette viser litteraturens ubegrensete, ville kraft: «Agelastene er ikke i stand til å dikte. De kan ikke møte forfatteren på hans europeiske hjemmebane».

Saabye Christensen er opptatt av ordenes mening og kraft i disse meningsutvekslingene:

«I det nye språket, altså etter 1989, betyr dialog, som engang var et hedersord, nå på stedet hvil, eventuelt rykk tilbake til start. Radikalisert, som alle sunne mennesker ville være før 1989, er blitt en religiøs diagnose som kureres med innleggelse eller statsstøtte. Og kontroversiell, som i mitt gamle språk var noe å strekke seg mot, det å være kontroversiell, som var en dyd, er nå et varsel: ligg unna, ikke rør, kom ikke i nærheten, pass på ditt gode navn og rykte. Når ordene forandrer mening, eller tømmes, på denne måten, skal man være på vakt,» skriver han i Forlagsliv, og legger til:

«Litteraturen er snart det siste hellige og spøkefulle stedet».

 

 

(Foto: Magnus Stivi / Cappelen Damm)

 

 

-- annonse --