EM og sånn

EM er over oss. Det har fått spaltisten til å bla litt i gamle idrettsbøker.

Det er fotball EM. På nesten alle kanaler. Vekk med Dagsrevy og TV 2-nyheter. Vi skal se Nord-Makedonia og Ukraina spille fotball. Og etterpå skal noen helt sikkert skrive bok om det.

Grunnen til at vi skal se Nord-Makedonia og Ukraina spille fotball er naturligvis at vi som elsker dette vakre spillet er nødt til det. For Norge er ikke med. Ikke denne gangen heller. Men siden fotball er det viktigste av alle uviktige ting i verden ser vi likevel på med iver og interesse. Og etterpå skal det altså skrives bøker om det. Stadig flere bøker. Både om EM og alt annet fotball- og idrettsrelatert. På tide å mimre litt kanskje?

Ung på isen

Da jeg var liten, var den største lykke å få en idrettsbiografi til bursdagen eller til jul. Den første jeg fikk var Ung på isen av Per Ivar Moe, som vant VM på skøyter på Bislett i 1965, bare tyve år gammel. Jeg fikk den til jul samme året, og leste den cirka syv ganger på rad.

«Ung på isen», lest syv ganger på rad mellom jul og nyttår.

Så kom de på løpende bånd: Knall og fall (Bjørn Wirkola), Friskus’n fra Ogndalen (Torgeir Brandtzæg), 3 x gull (Gjermund Eggen) Maier (Fred Anton Maier), I det lange løp (Harald Grønningen) og NM, EM, VM (Dag Fornæss). De står i hyllen fremdeles, og jeg skal aldri kaste dem.

Idrettsbiografiene var blott til lyst da jeg var liten. Verken idrett eller penger ble problematisert i særlig grad. Ikke før jeg fikk Kong fotball av Hunter Davies i fanget. I den fulgte vi fotballklubben Tottenham Hotspur en hel sesong (1971-72) på så nært hold det var mulig å komme. Dæven. Garderobepreik og øl på toget hjem etter bortekamp. Supportere og hooligans. Den var en vekker.

Sammen med Roald Kniksen Jensens Fotball for alle penga, som kom i 1972. Kniksen hadde vært proff i skotske Hearts og hadde litt å si om å ha fotball som yrke, om skader, penger, svik og slit.

Dvale

Et år med Tottenham. På veldig nært hold. Dæven

Så gikk det mange år der idrettsbøkene lå i dvale for denne skribents del. De ble kjedeligere og kjedeligere og likere og likere. I hyllen finner jeg bøkene til Tom Sandberg, Lars Erik Eriksen og Brit Pettersen, men de pirret ikke i samme grad som da jeg var liten. Kanskje hadde jeg fått andre interesser, kanskje valgte jeg annet lesestoff. En stund.

Men så skjedde det ting: «Ordentlige» forfattere begynte å skrive om fotball. Michelet og Solstad skrev fem VM-bøker før de ga seg, Kjartan Fløgstads romaner viste at han kunne mer om fotball enn de fleste eksperter, mens Aslak Nore, som har gått en god skole hos sin far, kan snakke lenge om forskjellen på finter og dribling og på argentinsk og brasiliansk fotballkultur.

Fotball og idrett for øvrig ble vitenskap. Og bøkene ble bedre og bedre.

Alessandro Altobelli

Men vitenskap på dette planet handler også om lidenskap. Og aldri er fotball skildret vakrere enn av Michelet og Solstad i de fem VM-bøkene de skrev sammen. Når Dag Solstad beskriver publikums redsel da en halvskadd Karl Heinz Rummenigge skal innpå i semifinalen i 1982, er det stor litteratur. Likedan når han skildrer Alessandro Altobellis store dag i finalen mellom Vest-Tyskland og Italia samme VM. Der scorer nemlig den unge innbytteren Italias tredje mål ni minutter før slutt, og med det avgjør han langt på vei finalen for sitt kjære Italia:

Solstad: – Hvorfor skal vi tro så vondt om Altobelli?

Altobelli, som akkurat nå satt på benken, inne i buret, mellom tribunen og sidelinja, skulle alt etter 7 minutter komme utpå for å erstatte den skadde Graziani, og han skulle også, han som nå sitter på benken, i løpet av kampen få oppleve et vidunderlig Øyeblikk, det største han noensinne hadde opplevd (hvis han da ikke seinere i livet ville hykle og si at det største øyeblikket i mitt liv var den dagen jeg gifta meg, eller blei far for første gang, ja menneskets evne til å hykle kjenner ingen grenser, men hvorfor skal vi tro så vondt om Altobelli? Nei, han vil si det som det var: Mitt livs største øyeblikk kom ni minutter før slutt i finalekampen mellom Vest-Tyskland og mitt eget land.)

Ja, hvorfor skal vi tro så vondt om Altobelli? Michelet og Solstads VM-bøker løftet på mange måter sjangeren, og de to er i godt selskap etter hvert. Fløgstad og Nore har også skrevet VM-bok. Lyriker Tom Stalsberg også. Og midt oppi VM-føljetongen kom Ingar Skrede (som tidligere hadde skrevet om fotballaget Plymouth (Fotball! Plymouth! (1977)) med en bok om Rosenborg, som på mange måter følger malen til Hunter Davies’ bok om Tottenham. I Rosenborg svart på hvitt (1992) følger Skrede klubben på svært nært hold, altfor nært hold ifølge trener Nils Arne Eggen underveis. Det er også en strålende bok.

Straffe

Dette tenker jeg på mens jeg venter på enda en ganske intetsigende EM-kamp uten norsk innblanding.

En hel bok om straffespark. Da er det alvor. Coveret viser verdens første «Panenka», der Tsjekkoslovakias Antonín Panenka rundlurer Vest-Tysklands Sepp Maier fra straffemerket i EM-finalen 1976.

Kanskje blar jeg litt i Nils Henrik Smiths bok 11 meter, Straffesparkets historie. En hel bok om straffespark altså. Skrevet av han som fikk Tarjei Vesaas debutantpris i 2007 og som har studert på Skrivekunstakademiet. Jo, av alle uviktige ting er nok fotball den viktigste.

Selv har jeg, som det står i en forfatterbiografi på et forlag, studert historie, politikk og litteratur på universitetet, og sport og musikk i det daglige liv.

Helt på kornet, og selv om jeg altså på universitetsnivå har lest om jamber og trokeer, Homer og Hamsun, og gått Johannes Ewald og Johann Wolfgang von Goethe nærmere etter i sømmene, så har altså disse idrettsbøkene hatt en veldig stor plass i livet mitt. En veldig stor plass.

Nye helter

Det er vel lite trolig at Bjørn Wirkola og Per Ivar Moe har flere bøker i ermet, og Harald Grønningen og Fred Anton Maier er ikke lenger blant oss. Men Thor B. Gotaas er. Og han tar for seg skihistorien vår på et vis som sikrer ham mange lesere. Mens både far og sønn Ruset, (Arne og Endre) har gjort det til en lyrisk vane å skildre estetikken i et skihopp.

Dessuten kommer det jo stadig nye helter. Kanskje noen med skrivekløe også? Og når EM er over, står både bøker og spørsmål i kø: Vil Harry Kane bli adlet og få en biografi allerede i høst? Vil Dag Solstad børste støv av pc-en og skildre et mål eller to av Ciro Immobile på samme vis som han gjorde med Alessandro Altobelli?

EM er fremdeles ungt. Og som kjent er fotball det viktigste osv …

 

ATLE NIELSEN

 

***

 

Sitatet i teksten er fra VM i fotball 1982 av Jon Michelet og Dag Solstad (Oktober Forlag 1982)

Skribenten har selv forfattet noen såkalte idrettsbøker, elleve i alt. I dyp respekt for atskillig dyktigere kolleger.

Og husk: «Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste.»

(Pave Johannes Paul II)

 

 

18 Delinger