LØRDAG: «Det var rett her oppe de begravde Cochise», sier taxisjåføren på bredt amerikansk og nikker opp mot Superstition Mountain i ørkenen utenfor Phoenix i Arizona. Men han tar feil, og jeg vet det. Jeg er nemlig tilfeldigvis Cochises blodsbror på Nordpolen, og vet ca. ti ganger så mye om den store apachehøvdingen som min venn sjåføren. Og det var nok ikke her de begravde Cochise.
Jeg er vokst opp med indianerbøker. Og jeg leser indianerbøker fremdeles. Nye og gamle. Og ja, de het det. Det var Ellis’ indianerbøker og det var Coopers indianerbøker. Den siste «nye» jeg leste var Tommy Oranges roman Powwow, som kom i 2020, og omhandler by-indianere i California.
Og selv om noen mener at bruken av ordet indianer i dag er belastende, så kan jeg opplyse at representanter for den amerikanske urbefolkningen bruker ordet selv. Både i Tommy Oranges overnevnte bok og de indianere jeg selv har truffet på mine pilegrimsreiser til Arizona og South Dakota.
Hjortefot og Chingachook
Barndommens lesning av indianerbøker begynte med Ellis. Edward Sylvester Ellis (1840-1916), som skrev en hel serie bøker om Hjortefot, Pontiac, Jernarm og andre representanter for de frie nomadene. Skjønt Hjortefot … han var vel egentlig en overløper i de hvites tjeneste. Kristen var han også, så vidt jeg husker. Mens andre av Ellis’ figurer, som høvdingene Jernarm og Pontiac var kompromissløse og grusomme. Indianere vi egentlig ikke skulle like. Men noen av oss gjorde jo det da …
Ellis, født i Ohio i 1840, var en mann av sin tid og levde samtidig med de store indianerkrigene på 1870-tallet. Hans syn var naturlig nok farget av det. Men jeg slukte bøkene hans igjen og igjen. Og igjen.
James Fenimore Cooper, den andre hovedkilden til min generasjon, var enda eldre. Født i 1789 og død i 1851. Hans bøker foregår for det meste i de store skogene østpå, og sentralt er krigen mellom briter om franskmenn i den nye verden, og ikke minst deres allianser med de ulike stammene. Cooper er for eksempel mannen bak Den siste mohikaner, en av bøkene i serien om Natty Bumppo, også kalt Falkøye, Hjortedreper og Lærstrømpe. En ekte helt, hvit sådan, men i allianse med mohikanerne Chingachook og Uncas.
Fortellingene til Cooper er filmatisert en rekke ganger, og særlig Daniel Day-Lewis som Falkøye sitter spikret i minnet.
Og så var det Morgan Kane da. Hvis forfatter i begynnelsen av serien hadde et heller kynisk forhold til urbefolkningen, men som mot slutten av serien skrev fantastiske bøker med indianerne i hovedrollene.
Tordensønnen
Hvor gamle var vi da vi skjønte at det var indianerne som egentlig var heltene? Litt usikker på det egentlig. Men du verden så fascinert jeg var av de frie naturmenneskene på prærien og i fjellene. Og etter hvert som jeg ble større, ble fascinasjonen enda sterkere. Jeg slukte filmer og bøker, tv-serier og blader. Og så en dag kom Stig Holmås med historien om apacheindianeren Tordensønnen, adoptivbror av den store Cochise, og helten i en syv bind lang serie for barn/ungdom. Jøje meg.
Jeg var egentlig ikke i målgruppen, men jeg hadde to døtre jeg kunne lese for, og du verden som vi slukte bøkene om Tordensønnen. Og om det skulle være noen tvil: Her er det urbefolkningen som er heltene. I kamp mot hvitøyer og meksikanere, som brutalt stjeler landet deres og dytter sin sivilisasjon på dem.
Og her er vi tett på alle de store apache-legendene. Cochise, Mangas Coloradas, Geronimo, Victorio … og den fiktive Tordensønnen, som er med på apache-folkets siste storhetstid og undergang.
Ungene mine lagde seg egne apachenavn, og de snakket med stor selvfølgelighet om Bui – Ugleøye – den (autentiske) lille apachepiken som ble kidnappet av meksikanerne. Og om krigerkvinnen Lozen, søsteren til den store Victorio, de siste som virkelig kjempet for å få apachenes land tilbake. Forgjeves, naturligvis.
Den tapte stamme
Helge Ingstads berømte bok om apachene, Jakten på den tapte stamme rammer inn historien om dette praktfulle, forfulgte folket. Ingstad forsøkte å finne de siste «ville» apachene i fjellene i Mexico på 1930-tallet, og han fant sporene etter dem og bevis for at de fantes, selv om de ikke viste seg. Boken slutter slik: «Nå er tiden inne da de ville tenner bål der oppe i klippene, nå i gråskjæret da røken vanskelig kan sees. En liten flokk skinnkledde mennesker samles om ilden, sitter der og speider over landet mens de prater om sin verden. Omkring dem ligger den umåtelige villmarken, som en gang hørte forfedrene til. Nå er de fredløse der. Deres nærmeste er drept. Selv er de dømt til undergang, og de vet det. Men én ting eier de: friheten.»
De usynlige
Jeg blar i gamle indianerbøker. Guttebøkene til Ellis er som nevnt over preget av sin tid, men minnene overvelder meg. Jeg leser igjen om den livsfarlige og nådeløse høvdingen Pontiac og om indianerpiken Katarina, som jeg muligens var litt avstandsforelsket i, og som ofrer livet for sin hvite venninne Madge. Som «med et smil om leppen og Madges hånd i sin vandret over til de evige jaktmarker» på siste side. Joda, visst gjorde det inntrykk på en ung leser i et land langt borte.
Og jeg blar i nyere indianerbøker. Jeg blar i den siste boken om Tordensønnen, De usynlige, der vi er i året 1937 og en høy hvit mann «fra snøens land» er kommet til Sierra Madre for å forsøke å spore opp de siste frie apachene i fjellene. Mannen er Helge Ingstad, og den tapte stamme vet at han er der, men vil ikke snakke med ham. Den utgamle Tordensønnen, som nå bare kalles Den Vise, taler til flokken: «La kvitøyen lete, men la ham aldri finne.»
Og slik blir det. Ingstad reiser hjem med delvis uforrettet sak, men med en historie å fortelle.
Og jeg blar videre i bøkene om Tordensønnen. Et liv på nesten hundre år skildret over syv bøker, en fortelling om frihet, kriger og undergang, historien sett fra apachenes side og mesterlig skildret av Stig Holmås fra Bergen. Har du ikke lest dem? Har du barn som trenger et alternativ til nettbrett og spill iblant? Vær så snill, løp og kjøp – eller lån.
Cochises grav
Jo, du verden som disse bøkene satte spor hos oss tre. Hos denne skribent såpass kraftig at han senere har oppsøkt både sioux-indianernes hellige fjell i South Dakota og apachenes tilsvarende i Arizona. Men det var nok ikke i Superstition Mountain de begravde Cochise, slik min amerikanske sjåfør påstår, der vi kjører gjennom ørkenen mellom Phoenix og Scottsdale. Nei, det var i den delen av Dragoon-fjellene som ble kalt «Cochise’s stronghold», Cochises festning. Der levde den store høvdingen og stammen hans i skjul for hvitøyer og meksikanere i flere tiår mens sivilisasjonen trengte dypere og dypere inn i Arizonas fjell og ørkener. Og det er altså der han ligger begravd. Da han døde i 1874 bar de sørgende stammefrendene ham til en hemmelig kløft dypt inne i Cochises festning. Der la de ham til hvile, skjøt hesten og hunden hans så han skulle få følge til det grønne landet, og dekket til åpningen. Siden har ingen funnet Cochises grav.
Og navnet hans lever videre. Ikke bare i byen Cochise og i fjelltoppen Cochise’s Head i Cochise County, men også i minnet til blodsbroren hans på Nordpolen og hos mange unge amerikanere, som er litt stolte av arven sin. Slik som sjåføren min, som riktignok tar feil, men som vet han snakker om et stort menneske, en av de siste som kjempet for sitt folk og som levde og døde som en fri mann.
