Elegant og intelligent krim

Karin Fossum (Foto: Pia Sønstrød)

Hans H. Skei kaller Karin Fossums nyeste Feber-krim "eventyrlig, gripende og nesten surrealistisk".

Karin Fossums tredje roman med åttebarnsfaren Eddie Feber som etterforskningsleder er i særklasse den beste av dem. Den er langt bedre enn de to foregående bøkene ikke bare fordi Feber får større armslag og mer plass, men fordi den inneholder en eventyrlig, gripende og nesten surrealistisk fortelling om en seks år gammel jente av iransk herkomst som er blitt borte og blir etterlyst av sin far. Feber får en sak i fanget som kommer til å plage ham i våken og sovende tilstand i lang tid, mens vi som lesere får adgang til det som har hendt før Kandis Mohaved, som jenta heter, blir etterlyst.

Det handler om forsvinningen og er datert til 4. september, og lar oss møte Kandis og en grå og langhåret og ustelt mann i 60-årsalderen, hjemme hos ham. Han kaller seg Gusse og vet ikke hva han skal gjøre med jentungen som han tilsynelatende har fått ansvar for, men etter hvert følger vi de to i en gammel varebil via en Joker-butikk og en bensinstasjon, og videre inn i det ukjente og farlige på smale grusveier. Stedene der de stanser for å handle inn mat og andre ting Gusse mener de trenger for det han har planlagt, blir selvsagt avgjørende når politiet etter hvert kommer på sporet av den bortførte. Men hvem som har tatt Kandis med seg, får etterforskerne først etter at det er gått tre døgn og vi som lesere er mer enn halvveis i romanen!

Høyt språklig nivå

«Dette har hendt» får leseren vite i romanens åpningssetning. Det som har hendt, stemmer dårlig med opplysningene jentas far, Alfie René, gir til Feber. Men det vi som lesere vet, aner politiet selvsagt ingenting om, og dette er både et opplagt og effektivt strukturgrep gjennom hele romanen. Faren sier nemlig at jenta har blitt borte mens han besøkte en kamerat en times tid eller så, og langsomt blir et enormt ettersøkningsarbeid satt i gang. Samtalen med Alfie gir politiet og oss som lesere innsyn i en traurig om ikke tragisk familiehistorie: mor til Kandis er død av kreft; faren har kjørt MC i påvirket tilstand og kjørt på en bilist. Han lever nå i et smertehelvete, og det er bare søsteren Anna som, så vidt, holder den vesle familien sammen.


Karin Fossum:
Farvel, Farah Diba
Krim
Cappelen Damm
320 sider

Så blir Kandis borte. Vi vet hvor hun er og at hun er i live, men frykten kan ikke forlate hverken leser eller etterforskerne, for hvem er egentlig denne Gusse? Hva skal han med en seksårig jentunge i den gamle og forfalne koia, Åsatorp, som har tar Kandis med til? Kandis frykter for sitt liv, og det gjør også leserne og politiet. Ikke minst Eddie Feber, for hans yngste barn, Henny, er også seks år og har flere likhetstrekk med Kandis. I beskrivelsen av følelsene som går gjennom Eddie når han tenker hva tapet av et barn som Kandis eller Henny må gjøre med et menneske, og når han tenker over hvor tilfeldig og urettferdig livet kan være, er Karin Fossum på et annet språklig nivå enn det vi venter å finne i en sjangerlitteratur som krim. Eddie Feber viser seg i denne romanen som en verdig arvtaker som hovedperson og seriefigur i Fossums omfattende forfatterskap, og det til tross for at han og kollegaene knapt «løser saken», men ellers på avgjørende vis avdekker all urett og løgn og bedrag og elendighet som ligger bak «forsvinningen eller bortføringen».

Eventyr midt i elendigheten

Men Fossums mesterskap viser seg først og fremst i eventyrfortellingene fra Åsatorp og skogene rundt, der det menneskelige vraket Gusse og den vakre ungjenta Kandis oppholder seg i flere dager. Hun blir Farah Diba i Gusses minner om Sjahen av Persia, men er så visst ingen prinsesse, men et forskremt og fryktsomt lite barn som frykter døden og tror at Gusse vil drepe henne. Når han peker på en stein og sier at han har begravd jentungen der, og forteller fra et ødelagt liv, anklaget og dømt for overgrep mot egen datter på seks år, sonet fire år i fengsel, levd alene og avsondret med dårlig hjerte og minnene om en datter som han forgudet, men mistet. Hva er sant, hva er løgn, hva er drømt eller diktet og forskjønnet? Vi skal og må leve i usikkerhet slik det skal være om mysteriene lar seg oppklare eller ikke, men det skjer en langsom og nesten umerkelig utvikling i forholdet mellom barn og voksen som gjør at vi som lesere med undring og forundring og ren glede ser at maktforholdet tipper over nesten i favør av barnet. I en blanding av eventyrfortelling, naturbeskrivelser, noen livsfilosofiske betraktninger, gir teksten oss håp og tro på livets krefter. For Gusse er erindringen om det vakre som engang var og som ble tatt fram ham, slik han ser det, det eneste han har å leve for. Også det er vakkert og gripende skildret.

Etterforskning pågår

Etter åpningsdelen er romanen delt opp i de sju døgnene Kandis er savnet, og det er en effektiv struktur der forfatteren lar mange og skiftende personer være i fokus slik at vi følger deres handlinger og tanker. Som nevnt er en stor del av romanen viet skildringen av det umake paret på Åsatorp, langt utenfor allfarvei. Men stor plass er også gitt til selve letingen etter den forsvunne Kandis, før etterforskning for alvor kan begynne når noen som har observert Kandis omsider forstår at de bør kontakte politiet. Så kan politiet, under ledelse av Eddie Feber i fint samspill med storvokste Margot von Hanno, begynne seriøst politiarbeid og ikke jakte i blinde. Fra det øyeblikket de får vite navnet på Sverre Tommy Guzmann blir politiarbeidet viktigere enn alt annet i romanen. Samtaler eller avhør med Guzmanns ekskone og med hans søster som bor i Hamburg fører til nye navn i Guzmanns omgangskrets fra årene i fengsel og til avhør av personer Alfie kjente og hadde litt kontakt med. Litt etter litt viser løgner, fordommer, forstillelse og halvsannheter for en grusom erkjennelse av hvordan alt egentlig hang sammen. Det er hjerteskjærende vondt både for Eddie Feber og leseren, men som motvekt både mot bortføring, innbrudd, død og elendighet, har vi eksempler på mot og styrke hos to kvinner, en voksen og svært ung, som virkelig ikke er Farah Diba – så vi kan vinke farvel til henne, slik bokens tittel antyder.

Skyld og ansvar

Det å ta inn over seg det livet man ser ut til å ha fått, det å velge å stå opp hver morgen selv om det er en utfordring og et slit, er ingen enkel sak. Gusse sier det, og han vet litt om akkurat det; tante Anna tenker i samme baner, og siterer nesten sluttreplikkene i Tsjekhovs Onkel Vanja i sin vilje til å ta ansvar og gå videre. Eddie Feber må også tenke over rettsvesen og hvordan kriminalsaker kan gå i den ene eller annen retning. Han er ettertenksom og lite fordomsfull, men underveis har vi sett hvor dypt engasjert han har vært, som menneske og ikke bare som politimann.

Den første boken som ble kalt «En feber-krim» (Drepende drage, angrende hund) fortjente knapt benevnelsen, for Eddie dukker opp like før slutt og gjennomfører en samtale, og det er det hele. Derimot er han til stede gjennom Natteløperen, og det er her vi blir kjent med ham i familiesammenheng og som person. Han gjør glitrende etterforskningsarbeid, men «natteløperen» slipper unna ansvaret for sine gjerninger. I Farvel, Farah Diba må Eddie som sentral etterforsker likevel dele hovedrolle og heltestatus med andre, og det fungerer utmerket i en ypperlig kriminalroman som samtidig ganske enkelt er en god roman.

HANS H. SKEI