ANMELDT: Maja Lunde har skrevet en brannfakkel av ei bok. Utvilsomt en av, eller den å regne som, bokårets viktigste.
Det siste året har suksessforfatteren Maja Lunde lagt sitt skjønnlitterære forfatterskap til side for å jobbe med det hun mener er en av de største utfordringene vi står ovenfor, nemlig skjermbruken blant barn og unge. Ja, eldre for den del.
Med bakgrunn i forskning og empiri, skriver hun engasjert om den skadelig effekten skjermene har på de yngste og foreslår en rekke tiltak. Boka er for sikkerhets skyld dedikert til alle partilederne på Stortinget. Det er å håpe at Kagge for sikkerhets skyld sender et frieksemplar til hver og en av disse.
Boka er delt i fem deler, alle med henvisninger til Michael Endes uforglemmelige roman, Momo, kampen om tiden (Ex Libris forlag, 1986).
Nostalgi
I første del tar Lunde utgangspunkt i egen barndom, men også i oppveksten til sine egne barn – tre unge gutter. Hun påviser de store forskjellene. Selv hadde hun tid til å leke, tegne, dagdrømme, lese, surre rundt, bare være. «Gjennom all denne frie tiden vokste forestillingsevnen min fram, og fortellingene spiret. De modnet med meg, fant en form, ble et språk, en stemme.»
Hun medgir at hun er en nostalgiker, en smertefull lengsel etter å vende «hjem». Det er en opplevelse av samhørighet som står på spill, og hun drømmer om at hennes egne barn kunne få mer tid til bare å gjøre ingenting. Men det pågår en kamp om tiden vår, og forfatteren må sågar innrømme at hun selv er blitt noe av en infoholiker, en som alltid har smartfonen for hånden.
Hvitebok
Maja Lunde:
Skjerm Barna
Kagge Forlag
264 sider
Selve hviteboka er midtpartiet av boka, delene to og tre. I disse går Lunde først systematisk – grundig og veldokumentert, gjennom hva barna i dag taper av tid, frihet og konsentrasjon, underlagt digitale tvangstrøyer. Bare note- og litteraturlista teller så mye som 35 sider i liten skrift. Dernest tar hun for seg årsakene og de som har ansvaret for uføret vi i dag har havnet i. NRK har beregnet at skoledigitaliseringen koster 1,7 milliarder i året. Klassekampen har brukket regnestykket ned og viser at skolen bruker 2 000 kroner på et nettbrett i året, men bare 550 kroner per elev på skolebøker. Norge er videre et annerledesland når det gjelder iPad, de aller fleste andre land har for lengst kastet brettet ut av skolen.
De siste PISA-resultatene er alarmerende: Norske 15-åringers ferdigheter i matte, naturfag og lesing har falt kraftig siden 2018, og Norge er blant de landene som går mest tilbake. Av alle de 65 landene som er testet i den siste PIRLS-undersøkelsen er det i Norge barna har lavest leseglede. Bare 13 prosent av norske tiåringer sier at de liker å lese.
Hvorfor har vi hatt slikt et underlig hastverk med å digitalisere skolen? Lunde viser til at det har vært lite rom for å stille kritiske spørsmål ved digitaliseringen, og at de som har prøvd å si ifra, har blitt stemplet som bakstreverske. Hun konkluderer med at det hele kan oppsummeres som en kollektiv ansvarsfraskrivelse.
- annonse -
Rett og slett forbanna
De siste delene av boka er viet krav om og forslag til endring. Med et primært utgangspunkt som omsorgsfull mor skriver Lunde: – Jeg er rett og slett forbanna. Sinne gir imidlertid sterk motivasjon og kraft. Hun håper flere er forbanna og at det vil motivere til handling.
Avslutningsvis oppfordrer Lunde oss til å stille riktige spørsmål:
- Har barne- og ungdomstiden blitt bedre av at digital teknologi har fått så stor plass?
- Er det noe i barn og unges natur som tilsier at veldig mye tid online er klok bruk av tid?
- Får barn og unge gjort alt de trenger for å utvikle seg til gagns mennesker når de bruker så mye tid på skjerm?
- Blir skoleresultatene bedre av at skolen er heldigital, og at fritiden er full av teknologi?
- Har vi råd til å ta sjansen på å fortsette som før?
Svaret på alle disse spørsmålene er klokkeklare NEI.
Lunde avslutter boka slik:
– Hvem har alt å tjene på at vi forsøker å gjøre noen endringer? Hun svarer selv: – Ungene våre. Og vi som samfunn, for disse barna skal en dag bli voksne.
Videre spør hun: – Hvem har alt å tjene på at vi fortsetter som før? Her er svaret: – Tek-gigantene.
«Vil vi ha det sånn? Nei. – Hva venter vi på?»
Maja Lunde skriver med hjertet. Engasjementet smitter med dette enkelt over til leseren, noe som gjør kampskriftet fengende lettlest. Boka er likevel særdeles godt fundamentert og underbygget, noe som gjør den til langt mer enn en pamflett om et viktig og kontroversielt samfunnsproblem. Man sitter beriket igjen med svært gode argumenter og essensiell kunnskap etter å ha fullført Skjerm Barna.
Det er år og dag siden ei bok har engasjert meg som denne. Vi har alle ansvar for den oppvoksende slekt. Det er derfor inderlig å håpe at boka finner vei til mange, Jonas og Erna inkludert, og at den viser seg bli en kioskvelter gjennom bokhøsten vi nå går inn i.
ANDERS NERAAL
- annonse -
