Eiendommelig og egenrådig

EROTIKER OG NEVROTIKER: Jan Eggum.

ANMELDT: Jan Eggum er seg selv lik, også i memoarform.

«Bohem». Kafé. Bergen. Melankoli. Hypokondri. Nevroser. Bløte – eller var det tørre? – vitser (skuespiller Anders Baasmo Christiansen stiller spørsmålet, jeg gjentar det). Det føles som om oppfatningene vi har om Jan Eggum i stor grad var ferdig utmeislede allerede da han albumdebuterte i 1975.

Det betyr kanskje at det er omtrent sånn han er? Ja, ganske nøyaktig sånn, skal vi tro artistens egne memoarer, som fortalt til Dagsavisens musikkjournalist-veteran Geir Rakvaag. (Jeg mistenker at artisten har forfattet bildetekstene selv.)

Ironisk pessimist

Eggum – et overbeskyttet, men egenrådig enebarn, alltid på vei (helst tilbake til byen mellom de syv fjell), bister erotiker, ironisk pessimist, tungsindig optimist – er i stor grad seg selv lik, også i denne festskrift til meg selv-aktige boken, som er timet opp til artistens 70-årsjubileum i desember og et nytt album.

Forteller den oss noe nytt og mer matnyttig enn et portrett i en lørdagsavis? For ikke å si: Noe vi ikke har forstått på grunnlag av de mange, mange sangene han har skrevet? Ikke all verden, kan hende. Men litt er det jo.

En av musiker-biografiens akilleshæler er at historien fort kan bli skjematisk etter at den store oppturen er over og de største bergene er besteget. Album følger turne følger album, og de ferske platene er kanskje ikke fullt så interessante som de som kom i begynnelsen.

Arkivar Eggum


Jan Eggum (fortalt til Geir Rakvaag) :
Så langt har alt gått bra – Memoarer

Sakprosa
Kagge
399 sider

Eggum har aldri vært tung rusmisbruker, og barberte heller aldri av seg alt håret. Han er endog god venn med sin mest trofaste kronikør i sladderpressen, Se og Hørs Jonas Jørstad. Er det i det hele tatt noen motbør og «tung tid» å skrive om?

Veeel, karriere-pilen har ikke utelukkende pekt oppover. På 1980-tallet, for eksempel, var det ikke bare bare å være ham. Eggum fikk sin avskjed av plateselskapet CBS etter bare fem album – trass i Spellemann-priser og allround-åtgaum. Det hjelper også at Eggum hele veien har vært en smått polariserende stemme. Kritikere har enten hausset ham opp eller trykket ham ned, og arkivar Eggum husker tilsynelatende hvert ord som er skrevet om ham.

Rastløs pendler

Men om han er opptatt av mottakelsen han har fått, har Eggum klokt nok alltid tatt den med en klype salt. Nevroser og melankoli til tross, selvtillit har han aldri manglet, like lite som melodiene hans har manglet akkorder. Eggum er flink – og vet det selv. Håndverket har gitt ham trygghet, uavhengig av om det har vært 30 eller 3000 mennesker i salen.

I så måte nærmer Eggum seg selve trubadur-idealet. Rastløsheten som bor i ham kommer også godt med i et land som er langt, kronglete og kaldt å være på turné i, og i et privatliv hvori han ukentlig pendler mellom Bergen, Oslo og Skien.

Kodespråk for sidesprang

Apropos privatlivet. Noe å bite i der? Vel, Eggum står last og brast ved sine «bohemidealer». For det første skal man ikke gifte seg. For det andre er det ingenting skammelig ved å hengi seg til kjødets lyst. Visesangeren, ukysset til ut i 20-årene, har ikke alltid vært trofast, i hvert fall ikke i sitt første langvarige forhold. Men så lovte han da heller aldri det. De hadde en «avtale» og et eget kodespråk for sidesprang.

SAMTALEPARTNER: Geir Rakvaag (foto: Kagge Forlag)

Han henger seg ikke opp i smerten dette kan ha forårsaket. Og mye tyder på at det har gått noenlunde bra (så langt). Både Kari-Anne Michaelsen (kjæreste fra 1976 til 1996) og Kaia Huuse (1996-2014) er blant de som bidrar i bokens siste del – en serie hyllester til forfatteren signert andre notabiliteter. Sistnevnte passer på å ikke ta for hardt i: «Jan er liksom litt som Donald Duck; mener det godt, men roter det ofte til», er alt hun skriver.

Så må det vel sies at det er ubehagelig å lese at Eggum dytter bort hånden til kjæresten under en spasertur, fordi det kan ha gått «tre flotte studiner forbi akkurat da». At han stakk fra familieferien for å feire bursdagen til kvinnen i «Ryktet forteller» var vel heller ikke utpreget gentleman-aktig. Men hei. Man lever mest sannsynlig bare én gang.

En slags scrapbook

Etter at Gitarkameratene introduserte ham til et nytt og stort publikum på slutten av 1980-tallet, har Eggum tjent godt med penger – og stort sett brukt opp alt umiddelbart. Ingen anger å spore på dette feltet heller, men leseren merker godt at «Så langt har alt gått bra» er en for lang bok idet det begynner å handle om biler, eiendomsoverdragelser og barnas karrierer i løpet av de siste 100 sidene.

Listene over artistens favorittalbum- og filmer mot slutten, styrker følelsen av at det vi sitter med, er en slags scrapbook. Illustrert, slik en scrapbook må være. Spesielt gode er bildene av melankolikeren som ung mann. Men det er litt trist at perioden hans i London, dit han dro for å bli popstjerne før albumdebuten her hjemme (og det i engelsk språkdrakt), ikke ble bedre dokumentert fotografisk.

Eggums stemme

Ville en mer tradisjonell og kritisk biografi, skrevet av noen andre, vært mer interessant? En bok der stemmer utenfra Eggums eget hode hadde kommet til orde hele veien, og ikke bare i de rene hyllest-telegrammene til sist? Det er mulig.

På den annen side: Det har selvsagt sin verdi å få disse betraktningene – om alkoholkonsum, redselen for å bli glemt (de spiller ikke mye Prøysen på radioen lenger) og det å være en stor fisk i en liten dam – rett fra artistens egen munn.

Gjentagelser (ja, vi har fått med oss at du ikke kan svømme!) og tallrike trivialiteter til tross: Vi gjenkjenner stemmen i denne boken. Den er Jan Eggums.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

0 Delinger