Eg saknar Fornebu

Jon Fosse (foto: privat)

Lyrisk: Til glede for nye - likevel tilårskomne - lesere. Jon Fosse savner FBU.

I uka som gikk roste vår anmelder Jan Nyberg boka til Jan H. Landro omhandlende Jon Fosses forfatterskap: «Jon Fosse. Enkelt og djupt. Om romanane og forteljingane hans».

Dette fikk meg til å huske en Lyrisk-søndag for over åtte år siden. Da skrev jeg litt om en liten, kanskje ubetydelig tekst, av Fosse. Men som jeg fremdeles den dag i dag synes vakker. Fosses tekst var skrevet i forbindelse med tiårsdagen for stengningen av Fornebu i 2008.

Flyttingen av hovedflyplassen er med på å symbolisere et markant skille i vårt lands historie. Før var vi tegnet i Dizzie Tunes’ revy «Kjære lille Norge» og av Ole Paus sin lavstemte «Mitt lille land».

Om man i dag ankommer Gardermoen med et bilde av Fornebu på netthinnen, er det som å spasere inn i en dårlig science fiction-film. Over et fåtall år er Norge blitt en strømlinjeformet og veslevoksen internasjonal aktør med tusener av milliarder dollar på bok.

Jeg husker en gang på nitti-tallet da jeg skulle på et viktig styremøte i Denver, Colorado.  En knapp halvtime før gaten ble lukket fikk jeg se at passet mitt var utgått uka tidligere. Fortvilet henvendte jeg meg i skranken. Få minutter senere var det hjelpsomme passfunksjonærer og politi på plass, nytt passfoto ble også tid med. Da SAS-maskinen løftet mot Chicago, en halvtime senere, satt jeg trygt i setet med nytt pass på innerlomma.

Slik var det på Fornebu: Oversiktlig, hjelpsomt og trygt.

Men tilbake til Jon Fosses tekst fra 2008

Om denne skriver jeg, seks år senere:

En lyrisk tekst kjennetegnes av en stemning eller tone, og er ikke betinget av versefot. I nyere tid kommer mye av vår vakreste lyrikk fra Bergen.  Kanskje har vi Cecilie Løveid å takke, hun har alltid skrevet poesi, men har sjelden villet utgi ”diktsamling”. Lignende gjelder for lyriske bysbarn som Tomas Espedal, Arne Lygre og her, Jon Fosse.

Jon Fosse (f. 1959) med adresse «Grotten» – er en av vår tids ledende samtidsdramatikere og hans stykker settes opp over hele verden. Likevel tok det mer enn ti år fra debutromanen Raudt, svart i 1983, til hans første teaterstykke Og aldri skal vi skiljas ble satt opp på Den Nationale Scene i Bergen. I mellomtiden hadde han skrevet romaner, lyrikk og barnebøker.


Vigdis Jordal, Anette Skuggedal og Ellen K. Syverstad (red.):
Luft og kjærlighet
Artikkelsamling
Dinamo Forlag 2008
237 sider

Her er et lite stykke han skrev som sitt bidrag til samlingen Luft og kjærlighet hvor kjente, og noen ukjente, nordmenn deler varme minner av Oslos gamle flyplass:

 

 

 

 

 

 

Eg saknar Fornebu

Eg saknar Fornebu. Eg saknar den brune puben der eg pla sitje, med ølglaset og med sigaretten, og der
andre meir eller mindre forkomne reisande også sat, med sitt ølglas, med sine sigarettar.  Eg saknar lukta
av røyk.  Eg saknar den store og slett ikkje eksklusive kafeen der i hovudhallen.  Eg saknar å sitje der
godt svolten og å få ete heilt grei mat og å bli mett.  Og lukta av røyk i kafeen der, den saknar eg òg.

Eg saknar det slitne.

Eg saknar folk eg trefte, for ein tilfeldig prat og forseinkingar var det jo gjerne og timane dei gjekk og trøyttleiken den tok ein og ikkje noko anna val hadde ein vel då enn å snakke oppriktig.

Eg saknar dei eg der snakka med for siste gong.

Og så saknar eg gleda det var å kome seg bort frå Fornebu, gleda det var å sitje langt bak på flybussen og sjå på fjorden og igjen vere komen til Oslo.

 

Jon Fosse

 

0 Delinger