Alle i Kristin Hauges roman Ritualer har livene på hold, i påvente av noe eller noen.
Viktor er seksti år, men har ennå ikke klart å fortelle familien at han har sagt opp en god stilling ved Universitetet i raseri eller forulempethet, den samme innestengte og sammentrengte følelsen som gjorde at han brøt opp familien en gang til fordel for en studine og vurderer å gjøre det igjen. Det kan virke som ett av hans ritualer.
Det er denne mannen den ambassadeansatte datteren Ally kommer hjem til. Hun kommer flyvende inn fra Kabul der det er flere ritualer rundt døden og ikke minst i hvordan overleve hverdagen,
Kristin Hauge:
Ritualer
Vigmostad Bjørke
271 sider
men hun krasjer inn i den norske familievirkeligheten kommer med liv i magen, et frø sådd av en fyr hun ikke er helt sikker på hva vil.
Victors ekskone og Allys mor, Harriet, skal på sykkeltur til Cuba, men først skal hun selge eneboligen hun ble sittende med etter skilsmissen og finne noe mer lettstelt nærmere sentrum. Og er ikke det å pakke sammen et hus for siste gang også et slags dødsritual?
Livet på hold
Alle i Kristin Hauges roman Ritualer har livene på hold, i påvente av noe eller noen. Hauge fikk kritikerskryt for sin debutsamling med noveller, Tiggerne (2018) der hun beveget seg utaskjærs, i sirkler rundt den norske novellevirkeligheten med brustne barndommer, skranglete forhold, tause menn, bilvrak og blandingsbikkjer som gjør etter fremmede. Nå har hun skrevet seg inn i Den Norske Familien, men i øvre sjikt, i et pent nok og godt utdannet sjikt og skapt en akademikerfamilie med brister og støv i krokene. Lesere av Nina Lykkes Nei og atter nei vil kjenne igjen dette landskapet.
Effektiv fortelling
Kristin Hauge har laget en effektiv fortelling og den vikler seg ut gjennom boksider med nokså høyt tempo, men hun sparer god biter, som for eksempel Allys bror Stein, til et stykke uti. Når man tror at selskapet endelig skal samle seg i mørk fordragelighet, er det mer i vente.
Forfatteren er trygg på historien og klarer å knytte andre kulturers ritualer inn på en god måte. Hauge har fortsatt et utenomeuropeisk perspektiv å gi oss, og det driver godt avgårde.
Slutten trekker ned
Slutten, og spesielt nest siste kapittel, er det en del å si om. Nest siste kapittel, fra et sykehus, er satt opp som en slags assosiasjon, som en strøm av tekst, og fungerer ikke optimalt. Kanskje skulle romanen fått sin avslutning litt før disse tildragelsene. Aleneheten hver især føler kunne fått virke enda sterkere da. Bokens slutt er noe forutsigbar, den er varslet gjennom hele boka.
Med Ritualer kan Kristin Hauge kan nå mange lesere, hun har levert et habilt romanarbeide og er nok å regne med på høstlistene de neste årene også.
