Dypdykk i krig og kjærlighet

Når Japan herjer i Korea i 1943, blir livet snudd på hodet også for den seksten år gamle haenyeo – dykkerjenta – Hana, og hennes lillesøster Emi. For å redde den minste, lar Hana seg fange av soldaten som skal skaffe kvinner til et bordell. Hun blir en av over 200 000 «trøstekvinner», og må underkaste seg soldatenes ofte heslige krav.

Den amerikanske debutanten Bracht ble grepet av disse skjebnene under et besøk i morens barndomsby i Sør-Korea, og romanen blir nå utgitt og rost i mange land.

Mary Lynn Bracht:
Hvit krysantemum

Roman
Gyldendal
368 sider
Guro Dimmen

Selv om fokus er på de to søstrenes minner, er boken også et politisk innlegg. Enkelte sider nærmer seg smaken av historietime, og her ligger en av romanens svakheter – selv om stoffet i seg selv er interessant.

Det skal gå mange år etter krigens slutt før demonstrasjoner bryter gjennom den tause skammen og smerten vår heltinner Hana og minst 200 000 kvinner har levd med. Demonstrantene vant frem først i 2015, da den japanske regjeringen tok sitt ansvar for ugjerningene. Hver onsdag i over 20 år møttes overlevende og pårørende i parken som ble anlagt til minne om opprøret på øya Jeju. Det er her den gamle og døende Emi omsider deler sine minner med datteren, og forteller om familiehemmeligheten og den desperate lengselen etter å møte storesøster igjen. Hun har i alle år følt skam og skyld, fordi familien ville hatt det bedre om hun selv ble borte heller enn at moren mistet den datteren som så dyktig delte forsørgeransvaret og dykkertradisjonen.

Svært aktuell

Den ene krigsfortellingen er den andre lik, i alle fall når fokus som i denne boken er på kvinner og barns lidelser. Søstrenes lidelser er universelle, menneskenes fantasi virker grenseløs når tortur blir en slags kreativ krigskunst. Brutaliteten de japanske soldatene viser horefangene sine er kvalmende, og svært eksplisitt beskrevet. I skarpe tablåer viser forfatteren også hvordan alle som ble mistenkt for å være positiv til det sovjetstøttede Nord-Korea, ble kastet i fengsel, banket opp, torturert og deretter drept da den sørkoreanske overgangsregjeringen med støtte fra den amerikanske hæren beordret massehenrettelse av mistenkte venstreorienterte.

Dette er utgangspunktet for de svært dagsaktuelle stridighetene og til nå mislykkede fredsforsøk i det splittede landet. Selv om man ikke kan kalle boken en underholdningsroman, er det en ganske formelpreget «løkkeskriftroman» med handling på to tidsplan og en spenningsmotor som drives av letingen etter en bortkommen nær og kjær person. Boken har også et sterkt mor-datter-tema, der både de døde og de ufødte generasjonene får nye valører og stemmer.

Rufsete

Det er en dramatisk fortelling, en fortelling som inspirerer til ny innsikt i dagens Koreaproblematikk, men både språk og dramaturgi er rufsete. Klisjeene, særlig i de mest voldelige og blodige skildringene, er nesten pinlig melodramatiske. Overgangene kunne også vært mer elegante, og blir på det verste som snublesteiner i lesingen. Men allerede på neste side kan leseren brått synke inn i en direkte poetisk og henførende naturskildring, eller dvele ved en vakker detalj når forfatteren skildrer møter mellom mennesker, deres gester og erindringer.

Uten tilgang til originalteksten er det ikke lett for denne leser å avgjøre om språket er riktig speilet, eller om ujevnhetene også har tilkommet i oversettelsen. Detaljer som at folk reiser i lugarer (i stedet for kupéer) på et tog kan jo handle om at denne havets kvinne faktisk foretrekker ordet. Uansett formidler oversetter Guro Dimmen et anstrøk av asiatisk estetikk i fortellerstemmen. De beste sekvensene eier en var og naivistisk tone som minner om Edita Morris´roman Hiroshimas blomster fra 1960-tallet, og gleder denne litt nostalgiske leseren.

MAY GRETHE LERUM