ANMELDT: Vi har aldri hatt så god tid som nå, likevel har vi aldri hatt så dårlig tid, hevder Helge Thorbjørnsen og Micael Dahlen i boka «Tidsparadokser». Det fins verre ting du kan gjøre enn å bruke litt tid på den.
Hva er tid? Spør forfatterne innledningsvis i Tidsparadokser. De ender opp med definisjonen at tid «skaper og sammenkopler hendelser», noe som også kan brukes som begrunnelse for at det i teoretisk forstand kan være mulig å gjøre en tidsreise framover i tid, men ikke bakover. Fortiden er jo allerede ferdigstøpt gjennom alt som har skjedd.
Sløsing med verdifull ressurs
Ulike aspekter av tid er noe av det mennesker tenker mest på. Det preger hele vår hverdag, og enten vi snakker om tidsbruk, tidsklemma, framtidsplaner eller annet så gjennomsyrer tiden alt vi gjør. Eller for å si det med forfatterne, de to økonomiprofessorene Helge Thorbjørnsen og Micael Dahlen: «det er den knappeste og mest verdifulle ressursen vi har. Likevel sløser vi den bort, misforstår den og blir lurt av tidens finurlige måter å påvirke oss på».
Dette er utgangspunktet for det norsksvenske forfatterteamet, og i en både lettlest og informativ bok belyser Thorbjørnsen og Dahlen forskjellige problemstillinger knyttet til tid, og hvordan vi forholder oss til det. Med hvordan vi tenker om tid, disponerer den og blir smittet av tempoet i omgivelsene våre som tre naturlige stikkord.
Fem kapitler
Helge Thorbjørnsen og Micael Dahlen:
«Tidsparadokser»
Cappelen Damm
176 sider
Boka er delt opp i fem ulike kapitler som hver belyser ulike aspekter ved tid. Tiden for deg, for tempo, for penger, for fremtid og for tidsreiser.
Med en bakgrunn som forskere er det vel bare naturlig at vi underveis i boka blir presentert for mange forskningsresultater. Noen oppleves bare som opplagt, mens andre både kan overraske og fornøye.
I sistnevnte kategori befinner seg studiene som viser at folk som går på rullebånd eller i rulletrapper har et litt høyere lykkenivå enn de stillestående. Det kan ifølge forfatterne forklares med at de som går på rullebåndet er mer opptatt av å komme seg videre i livet enn de stillestående, som opplevde mindre mening med livet.
Litt symptomatisk for «vår stressede hverdag» er vel også studiene som viser at folk i større byer faktisk går raskere enn de som bor på mindre steder. Og at utviklingen for begge grupper tyder på at vi går litt fortere i dag enn for 20 år siden. I tillegg lever vi også litt raskere i dagens digitale tid. Vi leser raskere, skriver raskere og jobber raskere. Og vi tar avgjørelser raskere digitalt.
Og hva med funnet at folk med en alder som slutter på 9 og som står på terskelen til et nytt tiår i sitt eget liv, i vesentlig større grad enn andre søker eksistensiell mening i livet? De er i tillegg klart overrepresentert i selvmordsstatistikk, deltakelse i maratonløp og andre mentale øvelser som kan knyttes til tid og livsfaser.
Mer tid, mindre tid
Mer sentralt i boka står likevel forfatternes filosofiske gjennomgang av bruken av tid. Knyttet til det faktum at vi har mer tid enn noen gang samtidig som vi anstrenger oss mer for å vinne enda mer tid. Med det paradoksale resultatet at jo mer vi rekker å gjøre, desto mindre føler vi at vi rekker.
Det blir en form for selvbedrag, der folk jobber mer intenst «nå» for å få bedre tid og oppleve mindre stress i framtiden. Men tid kan ikke legges til side og hentes fram senere, så for mange ender tidssparing helst i at «tiden forsvinner og vi føler oss i stedet mer stresset».
Dessuten viser studier at risikoen er stor for at de som bruker energi på å spare tid lett kan bli hektet på tidssparing. Man bare fortsetter å gjøre det, mer og mer. Uten noen gang å «ta ut» tiden man liksom skal ha spart.
Tid er penger
I forlengelsen av dette, kommer også avveiningen mellom penger og tid. Når vi har mer tid og penger enn noensinne, hva velger vi da å prioritere? I en ideell verden ville nok mange svart tid, men i det virkelige livet vinner gjerne pengene. Man prioriterer penger og materielle ting foran tid og opplevelser, selv om alle studier slår fast at det er det motsatte som gjør oss lykkelige.
Men den moderne travelheten, mangelen på fritid, blir i våre dager også brukt som statussymbol. Ved å framstå som travel føler man seg viktigere og mer vellykket enn andre.
De som prioriterer penger foran tid scorer til og med høyere på vurderingen av egen intelligens og utseende, så vellykkede er de. Så får det heller være at studier nokså entydig fastslår at de som bruker tidsfokuserte penger på materielle ting, har et lavere lykkenivå enn de som heller bruker tid på sosialisering og opplevelser. For mens nye ting raskt mister sin glans, kan opplevelser skinne sterkt gjennom hele livet.
For mye?
I disse partiene, hvor Thorbjørnsen og Dahlen senker tempoet litt og lar de filosofiske refleksjonene tre fram, lyser Tidsparadokser på sitt sterkeste. Men som akademikere med solid bakgrunn i økonomisk forskning (de har tidligere skrevet boka «Tallskalle» sammen) fristes de i kanskje vel stor grad til å presentere «alle» studier som belyser eller som oppleves som relevante for problemstillingene de vil utforske.
Noen studier står utvilsomt så sentralt – eller er så fornøyelige – at de må med, men jeg er ikke overbevist om at alle gjør det. Kanskje boka hadde tjent på litt strengere redigering på dette punktet? Eller kanskje løsningen like gjerne kunne ha vært å bruke litt mer plass til refleksjoner rundt den enkelte studien før man haster videre?
Likeledes stiller jeg meg litt tvilende til de gode rådene som forfatterne deler med seg i slutten av hvert kapittel. Det er greit at «vi må omfordele tiden, mens den pågår. Fra det vi vil gjøre mindre av til det vi vil gjøre mer av, her og nå. Ikke senere». Jada… men hvordan får vi det til? Det svaret blir hengende uforløst i lufta, og kan godt være at enkle svar på dette ville tippet over i klisjéfylt selvhjelpsterapi. Men kanskje kunne man fått andre kapasiteter til å drøfte dette nærmere, eller kanskje kunne man bare droppet det?
Tidsparadokser har uansett store nok kvaliteter til at den hadde klart seg godt uten.
LEIF GJERSTAD
