Dronningmøte på Fyret

Pingla, Twilight, Dødslekene, Percy Jackson, Kaptein Supertruse, Divergent. De har skylda for nær sagt alle oversatte barne- og ungdomsboksuksesser siden Harry Potter: Møt Ingrid Greaker Myhren og Lindy Andersen.

De er oversatt, men slett ikke oversett: Pingla, Twilight, Dødslekene, Gone, Percy  Jackson, Kaptein Supertruse, Divergent. Ta alle de oversatte barneboksuksessene du kan komme på siden Harry Potter – og noen til. Felles for dem alle er at de er hentet til landet av Ingrid Greaker Myhren eller Lindy Andersen.

Mens Ingrid Greaker Myhren har et langt forlagsliv i Gyldendal bak seg, har Lindy Andersen jobbet flere steder: Gyldendal, Cappelen (og senere i Cappelen Damm), Landbruksforlaget/Tun og Schibsted – hvor de fleste av hennes suksesshistorier stammer fra. Nå har hun nettopp startet barne- og ungdomsbokforlaget Fontini, som er søsterforlag og kontorsamboere med Font.  Vi samlet de to til en prat ved et hyggelig bord på Fyret ved Youngstorget, mens kveldsmørket og roen senket seg over hovedstaden der ute.

 

Unge og lovende

Vi kan med rette titulere dere som barnebokdronninger?

– Dronninger? Høres kanskje litt voksent ut. Hva med prinsesser, kanskje?

Latteren sitter løst og replikkene flyr som pingpong-baller over bordet. Det spilles ut et knippe navn de mener ville være dronning-tittelen verdig: Øyunn Krokan, Guri Vesaas og Wenche Larsen er blant de som dukker opp. For Ingrid og Lindys egen del kommer det frem at de egentlig ikke føler seg særlig eldre enn sin målgruppe:

– Det verste er at vi fremdeles føler oss unge og lovende.

 

Ingrid Greaker Lindy Andersen

Barnebokdronninger: Gyldendals Ingrid Greaker Myhren (t.v.) og Fontinis Lindy Andersen.

 

Lappen og gym

Kanskje er det nettopp derfor de har brukt det siste halvåret til en såpass ungdommelig syssel som å ta lappen (Ingrid har fått den, Lindy er på oppløpssiden). Lovlig sent, vil noen kanskje mene. Man skal som kjent aldri grave i en kvinnes alder, men vi kan røpe såpass som at du her har å gjøre med to damer født en gang på 1960-tallet.

Allerede nå er det duket for et av kveldens første moderat funderte vitenskapelige funn:

– Lappen og gym, sier Lindy.

Hva?

– I et av forlagene jeg jobbet tidligere hadde vi en uhøytidelig rundspørring i forhold til slike ting. Av tredve ansatte hadde bare halvparten lappen. Og snittkarakteren i gym på gymnaset var 3.

Deretter spilles det ut en perlerad av navn på forfattere og forlagsfolk som ikke har lappen – og et knippe som neppe hadde gym som favorittfag. Noen har det som kjent i hodet, mens andre har det i clutchfoten.

 

 

Snublet inn i forlagsbransjen

Lindy forteller at det ikke var gitt at hun selv skulle havne i forlag:

– Jeg nærmest snublet inn bransjen. Jeg hadde egentlig bakgrunn fra film og dokumentar, og hadde jobbet for Barne-TV og U-redaksjonen. En dag var jeg innom Gyldendal for å spise lunsj med noen venner og ble vist rundt. Jeg hadde aldri vært i et forlag før. «Her har jeg lyst til å jobbe,» sa jeg. Dagen etter ringte de og tilbød meg oppdrag som billedredaktør.

– Virkelig? Så enkelt? Ingrid sender et overrasket blikk over rødvinsglasset.

 

Lindy Andersen solo

– Noe av det viktigste vi gjør som barnebok-forleggere er å rekruttere nye lesere.

 

– Ja, så kjapp var den entreen. Og jeg tror bakgrunnen min har vært en styrke. I hvert fall i forhold til å ta det barn og ungdom egentlig bryr seg om på alvor. Jeg har ingen problemer med å si at jeg er kommers, jeg er ikke snobbete og jeg liker å finne ting som faktisk blir lest. Da er det verdifullt å ha erfaring fra andre typer formidling til barn. I NRK brukte vi alltid mye tid på å diskutere målgruppa vår. De erfaringene har jeg forsøkt å overføre til forlagsjobbingen min: Hvilke bøker engasjerer barn og hva får dem til å lese?

– Den forståelsen er det veldig viktig å ha. Før Gyldendal jobbet jeg i Norli. Jeg elsket det. Du kommer tett på leserne og lærer dem å kjenne. Det er nyttig å ha med seg inn i forlagslivet, sier Ingrid og legger til: – For oss som driver med oversatt barne- og ungdomslitteratur er det ingen grunn til å gi ut dårlige bøker. Vi kan velge fra øverste hylle. Kanskje har vi lest 200, for så å velge en.

 

Viktig å rekruttere lesere

Ingrid Greaker Myhren er heller ikke redd for å bli kalt kommersiell:

– En av de hyggeligste tilbakemeldingene vi kan få er at «dette er den første boka sønnen min har lest og likt». Det kan være Pingla for meg eller det kan være Kaptein Supertruse for deg. Kommersielt, javel. Men hva er vitsen med å gjøre det vi gjør, hvis bøkene vi velger ikke blir lest?

– Noe av det viktigste du gjør som barnebok-forlegger er jo å rekruttere yngre inn i lesingens verden, skyter Lindy inn. –Den grunnholdningen er kanskje også hovedårsaken til at du og jeg har fått det til.

– Ja, og en viss teft for hva som fungerer.

 

 Ingrid Greaker solo

–Hva er vitsen med å gjøre det vi gjør, hvis bøkene vi velger ikke blir lest?

 

Oppkonstruert konflikt

Ingrid Greaker Myhren har få problemer med å akseptere at folk der ute har forskjellig syn på hva som er god og dårlig litteratur, og at de mener noe om valgene hun tar. Men noen diskusjoner skulle hun gjerne vært foruten:

– Jeg blir deprimert når enkelte forsøker å sette oversatt litteratur opp mot norsk, som om den ene er til fortrengsel for den andre. Det blir en både oppkonstruert, unødig og gal debatt. Det er da aldri noen debatt om hvorvidt voksne egentlig trenger oversatt litteratur, sukker hun.

– Pingla handler mye om identifikasjon, om hvordan tiåringer føler seg i hverdagen, sier Lindy. –Den går «rett inn». Forfatteren tar målgruppa på alvor, det er ikke noe ovenfra og ned. Det er i det hele tatt veldig smart skrevet.

 

Suprere supertruse

Ingrid nikker og penser samtalen inn på at verden har forandret seg og at det er blitt større aksept for bøker a la Pingla:

– I tidligere tider kunne vi avfeie en del barnebøker som «for amerikanske». Slik er det ikke lenger. Det henger selvsagt sammen med at vi har økt tilgang på amerikansk kultur gjennom TV og film, men det handler kanskje også om at det ikke er så amerikansk som vi foreldre innbiller oss. Det viser seg at mye humor, ironi og gjenkjennelse fungerer på tvers av landegrensene.

Det er Lindy enig i: –At verden forandrer seg ser vi eksempelvis med Kaptein Supertruse. Den ble prøvd i Norge for over ti år siden, men funket ikke (red anm: Øyvind Hagen hentet Kaptein Supertruse til sitt daværende forlag Ex Libris allerede på slutten av 1990-tallet, deretter fulgte bøkene med på lasset da forlaget ble solgt til Damm). Nå er det blitt en suksess, og det er i stor grad Pingla som har brøytet vei.

– Nå er mange på leit etter den neste Pingla, sier Ingrid. –Også norske forfattere henter inspirasjon og forsøker å utnytte noen av de samme elementene. Jeg synes for eksempel Arne Svingens forsøk er veldig bra.

 

Suksess i mange etasjer

Selv skal Lindy nå forføre norske barn med verdens mest spennende trehus – i betydningen hus bygget i et tre, ikke av tre:

– Vi starter en serie av Andy Griffiths om Andy og Terry og trehuset deres. Det er en fabelaktig serie og Griffith var Australias mestselgende forfatter i fjor, forteller en entusiastisk Lindy, selv halvt australsk.

Hennes forlag Fontini har nå sluppet de to første Griffiths-bøkene i en sveip: GUTTA I TREHUSET med 13 etasjer og GUTTA I DET ENDA STØRRE TREHUSET med 26 etasjer – begge illustrert av Terry Denton, og oversatt av Hege Mehren.

 

Trehuset13_Forside_crop  Trehuset26_Forside_crop

 

 

Gigantbananer og flygende katter

Som observante lesere vil kunne ane, snakker vi ikke om noen vanlige ferdighus her: De 13 etasjene rommer en bowlingbane, et gjennomsiktig svømmebasseng, et hemmelig underjordisk laboratorium, en marshmallows-maskin som skyter godsaker inn i munnen din hver gang du er sulten. Livet i trehuset ville vært perfekt for Andy og Terry hvis ikke de ikke måtte skrive på sin neste bok. Det er jo umulig å skrive bøker når man blir distrahert av tretten flygende katter, gigantiske bananer, vakre havfruer, et sjøuhyre som tror hun er en havfrue, enorme gorillaer og farlige tyggegummibobler.

Men når de 13 nye etasjene er vel på plass, har Andy og Terry også fått en skøytebane til pingvinene, en arena for gjørmebryting, et anti-gravitasjonskammer, en meksikansk rodeo-okse, en automatisk tatoveringsmaskin, en iskrembutikk med 78 smaker og en robot kalt Edward Iskremhånd som servitør og dødens labyrint – en labyrint som er så komplisert at ingen noensinne har klart å komme seg ut igjen. –Vi har fått enormt positiv respons der ute, forsikrer forlagssjefen selv.

 

Lindy Andersen Ingrid Greaker blide

 

Nye Twilight?

Når vi utfordrer Ingrid til å velge blant sine nykommere, faller hun til slutt ned på to:

– Det er som å velge mellom barna sine, men vårens to mest spennende prosjekter er nok Rick Yanceys Den 5. bølgen og Stephen Pastis’ Timmy Tabbe, sier hun.

– Mange mener at Yanceys bøker vil bli det beste store, etter Twilight og Hunger Games. Den 5. bølgen klatret rett til topps på amerikanske bestselgerlister da den utkom for noen måneder siden. Riktignok er det mye science fiction der ute nå, og vi ble presentert mye i sjangeren på bokmessen i Frankfurt sist høst. Når jeg sa vi allerede hadde Yancey, ble det gjerne stille. Ingen grunn til å anta noe av det nest beste når vi allerede hadde ham, forteller Ingrid og skyver et par sannhetsvitner foran seg: – Rick Yanceys amerikanske redaktør på Penguin, sa at dette er den beste boken hun noen gang har vært redaktør for. Oversetter Torleif Sjøgren-Erichsen syntes det han oversatte var så bra at han satt og krøllet tærne underveis, i følge ham selv.

 

Den-5_-boelgen_hd_image   Timmy-Tabbe_hd_image

 

Ikke så smart

Og ikke nok med det, som det heter. Ingrid mener de også sitter med en mulig ny «Pingle-suksess»:

– I kjølvannet av suksessen med En pingles dagbok, har det kommet endeløse mengder av bøker og serier som alle har hevdet å være «the next Wimpy Kid». Så også den amerikanske Timmy Failure. Her viste det seg å være mer hold i innsalget. Da boka ble lansert i USA, suste den rett inn til topp-plassering på New York Times’ bestselgerliste. Og der har den blitt liggende siden. Boken kom med en blurb fra Jeff Kinney, som sa: «Timmy Failure is a Winner!». Og anmelderne var ikke dårligere, for superlativene haglet, forteller Ingrid, og mener Timmy bør være lett å like også for norske barn:

– Timmy Tabbe strutter av selvtillit, men er nok ikke egentlig så smart som han liker å tro. Ikke like smart som leseren heller, når sant skal sies. Men han er en sann helt, og vi elsker ham.

 

(Del 2 av samtalen med Ingrid Greaker Myhren og Lindy Andersen kan du lese på BOK365 i neste uke)

 

Les også: Liten kvinne blant små menn

 

 

(Foto: Katarina Bakken)

 

 

 

-- annonse --