Både blodverdiene og opplagstallene går i været.
Forrige uke utga Kagge Forlag Den store dopingbløffen av Mads Drange, med avsløringer om antidopingarbeidet både i Norge og internasjonalt. Det gikk ikke upåaktet hen, i disse førolympiske tider. Nå har forlaget bestilt nytt opplag. Totalopplaget er nå oppe 6500, hvilket er gode tall for en norsk sakprosabok.
Forfatter Mads Drange mener idretten mangler kunnskap, ressurser og vilje til å ta utøvere som doper seg. Hans avsløringer fra innsiden av antidopingarbeidet skapte mye debatt da boka kom ut forrige uke. Drange er utdannet idrettsfysiolog fra Norges Idrettshøgskole og har jobbet i Antidoping Norge siden 2003. Før han sa opp i 2013 jobbet han to år som avdelingsleder for Avdeling for toppidrett og utvikling, og hadde ansvaret for testprogrammet i norsk idrett. Drange er blant dem som kjenner det internasjonale og nasjonale antidopingarbeidet best i Norge.
– På tide at noen tok bladet fra munnen
– Jeg er både glad og overrasket over oppmerksomheten boka har fått. Diskusjonen om hvordan vi kan få et bedre og mer helhjertet antidopingarbeid dreier seg om hele idrettens fremtid. Jeg håper derfor debatten lever videre og at både utøver, presse, samarbeidspartnere og andre begynner å stille større krav til de som er satt til å forvalte idrettens verdigrunnlag, sier Mads Drange.
Forlegger Erling Kagge mener boka ikke bare er en øyeåpner for alle sportsinteresserte, men også for utøverne selv.
– Det var på tide at noen fra innsiden tok bladet fra munnen. Taperne i dette spillet vil dessverre bli utøverne som ikke doper seg, sier forlegger Erling Kagge.
Unikt innblikk i et lukket system
Drange hevder i boka at det er svært enkelt å dope seg uten å bli tatt og at det allerede er for sent å ta de fleste utøverne som doper seg til OL i Sotsji fordi de fleste som doper seg vet å stoppe i tide. Drange går også løs på myten om at doperne alltid ligger et hestehode foran dopingjegerne og mener dette har vært en hvilepute for antidopingarbeidet i mange år. Han hevder at de vanligste dopingmidlene ofte er legemidler det ikke burde være vanskelig å bekjempe bruken av mer effektivt.
I en hardt prøvet tid kommer Drange den dopherjede sykkelsporten til unnsetning: – De har fått et ufortjent dårlig rykte. Sykkelsporten er en av få idretter som for alvor har tatt tak i dopingproblemene. Andre idretter og særforbund frykter for sitt omdømme og vil ikke ta egne utøvere som doper seg.
Spill for galleriet
Drange mener IOC og WADA svikter reglene de selv har bestemt, og testsystemet er kun et spill for galleriet. Det merker utøverne, og da får man de idrettsutøverne man fortjener.
VGs Truls Dæhli kommenterte boken slik: «Et ærlig og oppriktig forsøk på å bringe den usminkede versjonen av kampen mot doping ut til folket, slik at den polerte og festtalepregede versjonen idretten omgir seg med ikke blir stående uimotsagt.»
