Hvorfor skal leserne bry seg om disse menneskene og hvorfor skal en ellers solid forfatter bry oss med denne boka?
Tarjei Vesaas-romanen Brannen fra 1961 er neppe noe forelegg for Morgon og kveld av Jon Fosse (2000), men begge verkene har til felles at de gir stemme til personer på den andre siden og er skrevet med en slik flyt og stille intensitet at vi ikke alltid helt vet hvem som snakker. For å ta munnen full: Romanene har skapt et rom for døden i litteraturen. Joda, det gjelder mange andre verker også, men disse bøkene rant meg i hu under lesingen av Robert Seethalers nye på norsk, Jordet. Kanskje er avstanden i kvalitet mer iøynefallende enn at alle tre har felles tema, for
Robert Seethaler:
Jordet
Forlaget Press
195 sider
Oversatt av Ute Neumann
Seethaler prøver og prøver uten å komme ut av den blindgata han går inn i ganske tidlig i teksten.
En mann er på kirkegården i den oppdiktede byen Paulstadt. Kirkegården besto av sur jord og giftige planter og bonden var glad da sognet kjøpte marka til gravplass. Mannen sitter på en benk under ei bjørk og undrer:
Han forestilte seg hvordan det ville vært hvis alle stemmene hadde fått enda en anledning til å bli hørt. De ville naturligvis fortalt om livet. Menneskene kan kanskje ikke felle en endelig dom over sitt eget liv før de er ferdig med å dø, tenkte han.
Et par setninger senere kommer flere av hovedpersonens tanker, som Seethaler burde lyttet nærmere til denne gangen: «Andre ganger tok han avstand fra den slags tanker. De forekom ham sentimentale og nærmest latterlige».
Hvorfor bry seg?
Forfatterens valg er å gi stemme til alle som ligger på kirkegården. Gjennom monologer på alt fra ett ord («Idioter»!!!) til et par sider forteller de ikke bare om sin egen død, men yrke, familie, små episoder og gir sine bidrag til et portrett av en småby i provinsen. Det ser ut til å være bokas mål, men litteratur på dette nivået skal ha større ambisjoner enn å kaste noen kjøttstykker inn på en veranda og be dem finne grillen sjøl. Noen av fortellingene dem er riktige gode stykker. Noen overlapper hverandre med andre versjoner av og henvisninger til en person, en butikk, en gate, en hendelse. Et par-tre dreier rundt Fader Hoberg som tenkte på sin egen kirke og sto i kirken, sterk i troen, gjennom brannen, men det er for lite bundet sammen til at det blir interessant som romangrep.
Denne utgivelsen er latskap. Tidligere bøker har bevist at det ikke mangler på evnen, for det er en gang slik med lesere at hvis vi ikke rekker å bli kjent med menneskene i disse korte historiene, hvorfor skal vi bry oss om deres by? Deres død?
For enkelt
Seethaler har heller ikke fått noe gratis ved å la dem fortelle i førsteperson. Det er for liten plass til å gi noen av personene skikkelig karakter og karisma. En tredjepersonsforteller kunne kanskje reddet noe av prosjektet og samlet mer tråder og laget annet enn biter og brokker. Slik holder handlingen på i to hundre sider, og helt på slutten kommer benken og bjørka tilbake i handlingen. Og ja, du gjetter riktig: Mannen vi møtte helt i begynnelsen, virker også være en av de døde. Men hvem bryr seg?
Forlaget Press har gitt ut romanene Et helt liv og Tobakkshandleren av Seethaler. Disse er virkelig verd å lese. Hans to første romaner fra 2006 og 2008 er ennå ikke oversatt, så det kan være mer å glede seg til.
