Hvordan fremstiller en gjeng londonere en liten stue på det norske Vestlandet? Ikke så forskjellig fra hvordan en gjeng bygdefolk på Vestlandet ville gjort det, antagelig. Kjapper du deg kan du se selv.
Jon Fosse er den mest spilte dramatikeren i Europa for tiden, men i Storbritannia har han ennå ikke fått det store gjennombruddet. Det vil regissør Simon Usher og det lille teatret The Print Room i London gjøre noe med.
Det er ikke akkurat noe lystspill vi er vitne til i Notting Hill når vi oppsøker The Print Room en tidlig aprilkveld. Jon Fosses drama Dei døde hundane er, så vidt BOK365 vet, bare satt opp en gang i Norge, på Rogaland teater i 2004. Nå er stykket oversatt til engelsk av May-Brit Akerholt og spilles på britisk scene for første gang i et lite, men veldig dedikert teater i London.
Scenen er et hus et sted på Vestlandet i Norge. Mor og sønn lurer på hvor guttens hund er blitt av. Den pleier ikke å være borte så lenge av gangen, men nå må noe ha skjedd! De to gjør likevel alt de kan for å overbevise hverandre om at hunden helt sikkert kommer tilbake: Yes, he’ll come back. Yes. Yes, men uroen for at noe har tilstøtt hunden ligger bak hver eneste replikk. Snart gjør også en gammel venn pluss guttens søster og svoger entre, og konflikter og lengsel kommer til overflaten. Med lange pauser mellom replikkene. Og med ordet Yes som gjenganger gjennom hele den halvannen time lange oppsetningen, som på engelsk heter The Dead Dogs.
Brann-logo og Coop-pose
The Print Room holder til i Notting Hill i London, men scenebildet med vestlandsstuen er virkelig gjennomført selv om det er flyttet fra en grend vest i Norge til en pulserende storby. Et panoramvindu mot fjorden, fjell- og fjordmaleri på døren, barneportretter og kors på veggen, samt rødmalt interiør, setter oss med en gang til en stue ved en fjord i et land langt mot nord. Handlepose fra Coop og ryggsekk med Brann-logo på er detaljer som også gleder en vestlending på London-besøk, og skuespiller Sam Redford er henrykt over at rekvisittene vinner bifall fra de besøkende fra Fosses hjemfylke. Det er også regissør Simon Usher, som elsker Jon Fosse av hele sitt hjerte og har satt opp flere av hans stykker i Storbritannia.
– Fosse er litt Pinter og litt Beckett, men han er først og fremst Fosse. Det kan virke tregt og monotont på mange, men måten Fosse skriver på, med gjentagelser av ord – slik som «Yes» i dette stykket – ja i andre stykker også – er egentlig som vakker musikk. Den tilsynelatende monotone gjentagelsen gjør bare det hele mer rytmisk. Jeg vet ikke hvor mange Yes det er i dette stykket, men det er veldig mange, sier Simon Usher. – Og temaene Fosse beskriver er ikke vanskeligere enn andre tema. Det er litt mindre sex og vold – forresten ikke mindre vold i dette tilfelle, her er det jo drap med i spillet. Men ellers er det mellommenneskelige forhold det handler om. Forholdet mellom mor og sønn, fraflytting, fremmedgjorthet. Og Fosse gjør det hele på mesterlig vis.
Innrømmer alt
Alle er ikke enige i det. Mange har slengt med leppa på vei ut etter å ha sett stykket som har gått i en snau måned. «Piece of shit» og «What is this?» er reaksjoner Usher og ensemblet har fått fra publikum etter forestillingen. Det synes Simon Usher er litt trist. Og han er lei seg for at hans landsmenn ikke vil ta til seg de store europeiske dramatikerne – som Fosse og Beckett for eksempel. – Jeg satte opp Samuel Becketts Mens vi venter på Godot for en tid siden og fikk brev fra et ektepar etterpå der de gjorde det klart at det var det verste de noensinne hadde sett. Det er dessverre slik det er. Her i landet vil vi ha drap og historier om folk som ligger med konene til hverandre. Nå er det jo en mordhistorie i dette stykket også, men morderen nekter aldri for at det var han som gjorde det. Ikke noe klassisk krimdrama altså.
– Fosses karakterer er så fulle av kjærlighet og følelser, sier Simon Usher. – De er seg selv, sier skuespiller William Troughton. – Ingen lyver. De sier ting som det er, selv om det kanskje ikke er så lurt alltid.
Ca femti sjeler hadde innfunnet seg i det lille teatret da BOK365 var på besøk. De fleste likte det de så. Noen var irriterte over Yes‘ene i begynnelsen, men skjønte etter hvert hvorfor de ble brukt som de ble. Hvis de tilstedeværende i Notting Hill denne kvelden var representative for teaterpublikummet i sitt hjemland går Jon Fosse en lys fremtid i møte også i Storbritannia. Selv om morderen innrømmer alt allerede ved første korsvei.
The Dead Dogs hadde premiere i London 15. mars og spilles foreløpig til 12. april.
