DEBUTANTSPALTEN: – Velkjente visjoner av framtiden, fylt med roboter, romskip, kryosøvn og aliens, sier debutanten om den ferske boka.
Julia Martinčič (f. 1995) er utdannet journalist fra City, University of London, og har gått Skrivekunstakademiet i Hordaland, Forfatterstudiet i Tromsø og Biskops Arnö i Sverige. Hun har også jobbet som kulturjournalist i Klassekampen og Aftenposten, som forskningsjournalist ved Kilden kjønnsforskning, og radio- og podkastprodusent i NRK Kultur.
Kjernen i Hjertet er i alien beskriver debutanten som et ønske om å utforske hvordan vi som mennesker søker omsorg i hverandre, hvor strevsomt det kan være å strekke ut en hånd og håpe noen tar tak i den. Alle novellene har et tydelig preg av science fiction.
– Jeg vil plassere meg selv og karakterene mine inn i ulike velkjente visjoner av framtiden, fylt med roboter, romskip, kryosøvn og aliens, og la karakterene samhandle med disse elementene som om de ikke lenger var noe fantastisk, men hverdagslig, sier Martinčič.
Med boka håper hun leseren sitter igjen med noe hun selv ikke kan gjette seg til – en følelse av noe fjernt og nært.
Like mengder frykt og lengsel
Martinčič har skrevet så lenge hun kan huske. Det var først da hun startet på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 2017 at hun opplevde å ha mennesker rundt seg som tok skrivinga på alvor.
– Etter det har jeg sakte forsøkt å skape meg en hverdag som dreier seg rundt skrivinga. Å gi ut bok har vært kult sånn sett, fordi det oppmuntrer behovet mitt for å hele tida plassere meg foran det skumle, håpefulle, blanke arket.
Debutanten var besatt av dystopiske fortellinger da hun var ungdom, og etter hun begynte å skrive, begynte hun å inkorporere science fiction-elementer som en måte å finne frem til en mer barnlig glede ved skriveprosessen.
– Skal jeg prøve å se det utenfra, tror jeg at jeg har kjent en fascinasjon over hvilken framtid det er vi blir lovet, og hvilken det er vi faktisk får – dissonansen mellom disse to størrelsene. At det finnes like mengder frykt og lengsel når jeg tenker meg framover i tid.
Fra essays og romaner, til poesi og sakprosa
Hun har en rekke forfattere som har vært viktige i forbindelse med skrivingen av novellesamlingen: Tarjei Vesaas, Hans Herbjørnsrud, Ali Smith, George Saunders og Samuel Becket.
Den ferske forfatteren sier hun i fjor leste mye essays og romaner, mens hun i år så og si kun har lest poesi og sakprosa.
– Hvorfor det blir sånn, vet jeg ikke, men det går vel på ren skjær og lyst. Jeg har aldri klart å lese noe jeg har blitt fortalt at jeg må lese.
I rekken av de lyriske verkene hun har lest i år, finner vi debutanter hun debuterer sammen med.
– Diktdebuten til Eivin Aalen Sy oss inn i duken, var så fin, at den gleder jeg meg til å lese enda en gang.
Men hun er også i gang med Anne-Maren Hammerbecks Origo, som Martinčič beskriver som «underlig og vidunderlig».
– Ønsk meg lykke til!
Lesesperren erkjenner hun som hennes største utfordring, og det som dreper skrivingen.
– Ingenting inn, ingenting ut.
Og hun har erfart at hun skriver best om morgenen, før hjernen har fått fylle seg opp med for mange inntrykk.
– Jeg blir sakte men sikkert et håpløst menneske i løpet av dagen, sier hun.
Martinčič tror at dem som bruker mye tid på å skrive, tidvis blir besatte av å lage seg egne regler.
– Å ha et par velformulerte formler man selv kan ha ståltro på, er de riktige å følge religiøst, sier hun og legger til:
– Men jeg tror ikke det handler om så mye annet enn å sette seg ned og være i teksten. En setning som rommer alt og ingenting, ikke sant? Frustrerende.
Nå er hun i gang med «den vanskelige andreboka», marinert i katastrofetanker og overmot.
– Ønsk meg lykke til!
