– Dette må vi aldri glemme

– Arthur, Florence og Philip Watchman må minnes som noe mer enn ofre på den uhyggelig lange listen over ofre for Holocaust, forteller historiker og forfatter Bodil Stenseth.

I dag er det 80 år siden D/S Donau la fra kai i Oslo havn, lastet med hele 529 jøder det norske politiet og den nazistiske regjeringen hadde arrestert. I alt 773 jøder ble deportert fra Norge, bare 35 skulle vende tilbake – familien Watchman var ikke blant dem. Hele den lille familien ble drept ved ankomst i Auschwitz 1. desember 1942.

Bodil Stenseth er denne høsten aktuell med Familien Watchman (Dreyers), som ser nærmere på families liv, men også hvordan de ble frarøvet alt.

– Før tragedien levde familien et rikt, meningsfullt og spennende liv i Norge. Krig og plyndring har alltid foregått og det pågår stadig. Men plyndringen av jødenes formue som det norske naziregimet, etter tysk forbilde, begikk, er ondskap satt i system. Målsetningen var å tilintetgjøre jødene som folk, deres kultur og historie. Dette må vi aldri glemme.

Tyvegodstrafikken

– Da jeg i 2016 arbeidet med en oppdragsbok for HL-senteret om Villa Grande 100 år, løste jeg en gammel forbrytelse. Quisling var en av gjerningsmennene da hjemmet til «den jødiske antikvitetshandleren» på Grünerløkka, Philip S. Watchman, ble plyndret, forteller Stenseth.

I månedene etter familien ble deportert 26. november 1942 forsynte nazistene seg grovt av boet til den jødiske familien.

– Alt før boken Quislings ran utkom i 2017, hadde jeg bestemt meg. Jeg ville grave dypere i arkivene for å vite mer om Watchmans. Dette at Watchman var antikvitetshandler, gjorde bokprosjektet også interessant som en bransjehistorie. I utgangspunktet hadde jeg rede på hvilke antikvitetsfirmaer som hadde solgt ting fra Watchman-boet. Så spørsmålet som meldte seg, var om Watchmans gamle kolleger visste at de omsatte konfiskerte gjenstander fra akkurat hans hjem og forretning.

Omsetning av de frarøvede jødiske eiendelene fikk navnet «tyvegodstrafikken»:

– Ordet «tyvegodstrafikken» skriver seg fra okkupasjonstiden. «Alle» visste hva denne trafikken var, den foregikk jo helt utilslørt og for åpen scene. Byens antikvitets- og auksjonsfirmaer påtok seg oppdrag for Quisling-regimets ransetat, altså for bobestyrerne i Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. De færreste av firmainnehaverne hadde medlemskap i Nasjonal Samling. Og de tre firmaene som solgte verdisaker fra Watchman-boet, hadde heller ikke partibok. Disse firmaenes disponenter hadde vært så lenge i bransjen at de kjente Watchman. Og de visste hva de omsatte, på bobestyrerens etterlatte fakturaer og korrespondanse vedrørende Watchman-boet står navnet Watchman svart på hvitt. Penger og profitt trumfet vennskap og etikk, forteller Stenseth.

Kom fra Tsar-Russland

Men hvem var egentlig familien Watchman?

– Våren 1913 bosatte tjuesyv år gamle Philip Watchman og han syv år yngre kone Florence seg på Grünerløkka. De var født i Tsar-Russland, men de ankom fra Liverpool der Watchman var «antique buyer». I deres nye hjemby etablerte han seg utrolig raskt, ja, dette er en suksesshistorie, forteller Stenseth.

Watchman-paret drev forretning først fra leiligheten i Markveien 25, men som oppkjøper ble han kjent over hele landet. Han ble etter hvert en av de store antikvitetshandlerne i Oslo, med forretning i Tordenskiolds gate.

– Våren 1928 fikk det barnløse ekteparet Arthur, som knapt var to år og som kom fra et jødisk barnehjem i Frankfurt am Main. To år senere ble den lille familien innvilget norsk statsborgerskap. Ellers er kildene til fortellingen om de tre sparsomme. Alt de eide ble jo enten brent eller spredt for alle vinder. Men jeg tok feil da jeg trodde at de var aldeles glemt. Jeg har sittet ansikt til ansikt med Arthurs kjæreste på Foss skole. Og jeg vet hvordan det har seg at Arthurs sølvring, en signetring med davidstjernen, endte opp i Jødisk museum i Oslo, forteller Stenseth.

Skulle egentlig flykte

Så kom krigen, og alt det som fulgte med Quislings kupp, nazistenes okkupasjon og en ny hverdag under Terbovens jernhånd.

– Det var et sant mareritt å leve under rikskommissær Terbovens terrorvelde, og senere ministerpresident Quislings. I løpet av sine snart tre tiår som antikvitetshandler var Watchman stadig blitt konfrontert med at han var jøde, sier Stenseth.

Watchmann allierte seg tidlig med advokater – men selv ikke dem kunne hamle opp med nazistenes brutale antisemittiske politikk. Våren 1940 måtte Philip oppgi all oppkjøpervirksomhet, men beholdt forretningen i Tordenskiolds gate, inntil han og sønnen ble anholdt i hjemmet under det norske statspolitiets massearrestasjon av de jødiske mennene 26. oktober 1942.

– Om formiddagen denne skjebnedagen kom fru Watchman, ifølge et øyenvitne, løpende nedover Markveien. Hun hadde enda på seg forkleet, var fra seg av fortvilelse idet hun skrek: «De har tatt Arthur, de har tatt Arthur!», forteller Stenseth.

Mye tyder på at planen var at Arthur skulle flykte. Bare noen uker før han avgangseksamen utmeldte foreldrene han fra Foss skole, og han ble sendt på landet et sted. Fru Watchman hadde også klart gjemme unna Arthurs bankbok og en del sølvtøy hos en venninne.

– På bankboken sto det 18 000 kroner! Med dette beløpet, som det tilsvarte tre gode årslønner, kunne sønnen ha betalt hva det kostet, med andres hjelp, å komme seg i trygghet, og starte et nytt liv der. Men noe gikk veldig galt. Det eneste som er igjen etter Arthur, er ringen med davidstjerne. Den ga han til nabojenta Sonja. Han sa at han skulle ut på en reise, og han ba henne om å ta vare på den til han kom tilbake, sier Stenseth.

– Quisling var samleren som gikk amok

Bodil Stenseth mener at nettopp ranet av jødisk eiendom etter de deportert, viser at Nasjonal Samling var klar over hvilken skjebne som ventet de norske jødene:

– Det er en historisk kjensgjerning at Vidkun Quisling og hans nærmeste krets visste om «den endelige løsningen». Da Quisling-regime iverksatte den anti-jødiske politikken og den økonomiske likvidasjonsprosessen, var også den fysiske likvidasjonsprosessen en realitet. Ingenting skulle være tilbake, sier Stenseth.

– Måten som Quisling-regimets bobestyrer avviklet boet etter antikvitetshandler Watchman, var ikke unikt. Men siden dette vies stor plass, gir boken et nærbilde av et organisert ran, sier Stenseth, og kaller det et «organisert ran».

I boken viser hun til hvordan nazitoppene først forsynte seg av Watchmans enorme skattkammer, deretter ble ransgodset fordelt blant fortjente innen parti og bevegelse – før «alt mindreverdig og skrot» ble solgt på auksjon. Quisling var en sentral skikkelse i dette ranet.

– Quisling var samleren som gikk amok. På Gimle som Villa Grande fremdeles ble kalt i 1946, ble det gjenfunnet kostbare antikviteter fra Watchmans hjem. Andre verdisaker kom aldri til rette igjen, og hos mange andre jødiske familier var det likedan.

Stenseth sier at inntil nå har antikvitet- og auksjonsbransjen i liten grad vært gått etter i sømmene – og at kunnskapen om denne bransjens samarbeid med Quisling-regimet utgjør en viktig brikke i norsk okkupasjonshistorie.

– Nå, mer enn 80 år senere, er det på høy tid at tyvegods fra krigens dager blir et tema i norsk offentlighet. For antikvitets- og auksjonsfirmaene ble andre verdenskrig et vendepunkt. Høsten 1945 ble en ny bransjeorganisasjon stiftet, med nye etiske retningslinjer. I dag kan det være at folk, uten å vite det, eier antikviteter som ble plyndret fra jødiske hjem under okkupasjonen. Vi må simpelthen begynne å spørre hvor ting kommer fra, og fortsette derfra.