– Det var noe som ikke stemte

– Det som ofte er min inngang inn i nye fenomener eller hendelser i historien, er når jeg ser det er noe som ikke stemmer i måten det er omtalt på. At det er inkonsekvenser eller lettvinte formuleringer, forteller Mona Ringvej.

Hun bet seg merke i hvordan norske historikere har beskrevet middelalderdronningen Ingerid Ragnvaldsdatter. I Norsk biografisk leksikon blir hun omtalt slik: «Ingerid Ragnvaldsdatter har av mange historikere vært ansett som en løsaktig kvinne som nærmest gikk på omgang blant stormenn; hun skal ha vært vakker og utadvendt.»

Dette fikk Ringvej til å reagere.

– Den formuleringen kan man si mye om, men det er en formulering som ikke kan stemme. En dronning gikk ikke på omgang mellom stormenn, sier hun, og fortsetter:

– Ingerid blir gjerne fremstilt som en flørt og en man-eater, men man har ikke stilt seg spørsmålet: Hva betyr det hvis du finner en kvinne i dette samfunnet, som er i kongelige kretser og til stadighet gifter seg på nytt – i et samfunn der ekteskap er politikk. Kunne hun ha vært en politisk aktør?

Har skjult fortidens kvinner

Mona Ringvej utga i 2020 Landet mot nord, til god mottakelse. Og det var i arbeidet med denne boken at hun først kom over dronning Ingerid.

– Jeg fant henne i arbeidet med Kristin Sigurdsdatter, datteren til Sigurd Jorsalfare. Jeg forsøkte å nøste opp i hvem som tok vare på Kristin, etter at moren og faren døde. I kildene står det at kong Inge giftet henne bort til en stormann på et tidspunkt, men det kunne jo ikke stemme. Han var bare 15 år da det skjedde, og kunne ikke være den som hadde passet på Kristin de siste tretten årene. Da dukket moren hans Ingerid opp som en høyst plausibel kandidat.

Ingerid fortsatte å dukke opp på sentrale tidspunkter i historien. Men trass i dette er hun ikke viet særlig oppmerksomhet av historikere i ettertiden.

– Her har historikere ofte vært lite nysgjerrige, og latt være å spørre seg hvorfor disse kvinnene bryter med kildens tendens og plutselig tar ordet i politiske sammenhenger. Kildene selv har kanskje en tendens til å skjule kvinnelige innslag, men det er likevel en tendens. Historiefaget har ofte vasket vekk det lille kvinnelige innslaget som var der – som med usynliggjøringen av Ingerid. Jeg forsøker å være tendenskritisk, og da er det som å åpne en twistpose hver dag; det dukker opp nye og spennende ting hele tiden, bare ved å stille disse nye spørsmålene. Det viktigste spørsmålet i denne sammenhengen er imidlertid å se hva denne aktørens brudd med kildenes tendens kan fortelle om maktens muligheter og aktører i denne perioden. Ingerid Ragnvaldsdatters opptreden i kildene gir nye svar på gamle spørsmål om borgerkrig og etablering av det norske kongeriket i middelalderen.

Borgerkrig, barnekonger og kongemord

Men hvem var egentlig Ingerid?

– Ingerid Rangvaldsdatter ble født inn i en mektig svensk familie tidlig på 1100-tallet, men ble giftet bort til en dansk prins da hun var 12 år, som en del av det nordiske alliansespillet. Da han ble drept etter at de hadde fått fire sønner sammen, giftet hun seg med den norske kongen Harald Gilje – men så ble også han drept to år senere, forteller Ringvej.

Men Ingerid fortsetter å figurerei kulissene flere tiår etter dette. Hun giftet seg to ganger til, og fikk flere barn, både innenfor og utenfor ekteskap. Det var en urolig tid. Borgerkrigen herjet, barnekongene regjerte landet og ingen konge satt lenge på tronen før de møtte den spisse enden av et sverd. Det er denne tiden som Ringvej mener gir spillerom for eksdronningen.

Den spillende siden av politikken

– Det er først etter at Harald Gilje blir drept at Ingerid virkelig trer frem fra kildene, når hun drar avgårde til sønnen på halvannet år, som er utplassert til fostring, og sørger for at han blir hyllet til konge.

For selv om dette er en tid for sverdets politikk, som Ringvej kaller det, finnes det også en annen politisk virkelighet: spinnesiden.

– Det er et skjørt apparat, hvor man hele tiden må pleie sine bekjentskaper og inngå allianser gjennom ekteskap, fosterbarn og lignende. Men om man har personlige evner kan man bli en skikkelig spiller i dette gamet. Og her tenker jeg at Ingerid var en veldig spesiell person.

Ringvej forteller at hun forsøker å løfte frem en livsverden som rommer mye større ambivalens og psykologisk rikdom, enn hva man kanskje antar.

– Å tenke at alle aktørene på denne tiden kun er drevet av maktbegjær, er å redusere de historiske aktørene til mekaniske dukker.

– Hadde Ingerid selv et maktbehov, tror du?

– Hun er ofte litt mystisk for meg. Det kan godt tenkes at hun fikk en ærgjerrighet i forhold til at hun var mor til en ektefødt kongssønn. Men jeg tror nok hun griper makten fordi hun er i posisjon til å gjøre det. Hun var så lenge i gamet og var så dreven at hun godt kan ha tenkt på seg selv som den i kretsen rundt kongemakten som vet best, sier Ringvej.

Tungen på vektskåla

Dronning Ingerid kan godt ha vært en av norgeshistoriens første politikere. Mange vil nok være overrasket over at en kvinne kunne fungere politisk i middelalderen. Men Ringvej mener det er veldig enkelt å sjekke hvorvidt kvinner kunne regnes som viktige aktører i fortidige samfunn:

– Det finnes en veldig enkel historisk lakmustest for å undersøke dette, og det er å se på hvordan arvelovene eksisterer. De viser at kvinner ikke var redskaper som ble gitt bort, de var også eiendomsbesittere. Eiendom var den viktigste kilden til makt i den norrøne middelalderen, sier Ringvej, og fortsetter:

– Det er blitt hevdet at på et tidspunkt var 1/5 av all arvet jord i Norden eid av kvinner. Og det kan du ikke akkurat lese ut fra historiebøkene. Man ser kanskje for seg en barnebrud som bare ble gitt til mannens familie, men jentene var ikke gaver. De fikk jo selv medgift og ga tilgave. Ekteskapet var en eiendomsutveksling, og kvinnene fikk ha særeie – og ble de skilt, fikk hun eiendommene tilbake. Derfor kan man ikke avskrive kvinner som aktører på denne tiden.

Dermed er tittelen på Ringvejs høstaktuelle bok, Dronning Ingerids land, dobbel betydning:

– Nøkkelen til å forstå Ingerids politiske makt ligger i å skjønne de eiendomsforholdene som var nedfelt i lovene, og at kvinner også var eiendomsbesittere. Ingerid var en mektig godseier, og hadde mye land i både Sverige, Danmark og Norge. Dessuten forvaltet hun sannsynligvis sønnens arv. For eksempel forvaltet hun Hovedøya, som hun ga bort. Eller det vil si, Kong Inge ga bort Hovedøya til et kloster – men dette var på et tidspunkt hvor han var veldig ung og under opplæring. Det var trolig hun som forvaltet kongens eiendommer på den tiden. Og da er det et spørsmål om Dronning Ingerids land i noen år var selve det norske kongeriket? Jeg vil foreslå at det ser sånn ut.

Og om noen lurer på hvorvidt hun i samtiden ble regnet som en betydningsfull spiller, gir kong Sverres saga oss et betydelig hint:

– I hans saga, som han selv får skrevet ned etter Ingerids død, er det en replikkveksling, hvor han selv ytrer: «Når har noensinne Ingerids sønner vært til å stole på», når han snakker stygt om baglerne, som er Ingerids etterkommere. Det at Ingerid dukker opp her, er enda ett indisium på at Ingerid er å anse som en viktig person i norsk middelalderhistorie.