Alle forfattere vet det. De fleste leserne også. En romans åpningssetning må sitte. Den skal trigge, forføre, lokke og lure leseren videre. Gjøre den lesende nysgjerrig, pirret og tent. Det er ikke alltid så lett.
Det er selvsagt derfor forfatterne filer og flikker på den i månedsvis, ja av og til årevis. Åpningssetningen må bli perfekt, slik at den fører bokelskeren videre inn i verket.
Noen slike åpninger glemmes fort, mens andre faktisk går inn i litteraturhistorien.
«Og er ser meg stå og sjå mot biletet med dei to strekane, ein lilla og ein brun, som kryssar einannan på midten,»
Slik åpner Jon Fosses Septologien, verket som ble avsluttet i høst. Problemet med Fosses åpningssetning er imidlertid at den aldri slutter, selv ikke etter at det 1249 sider lange verket er forbi. Og grunnen til det er at det ikke er et eneste punktum i hele Septologien. Komma ok, spørsmålstegn likeså, men punktum? Niks.
Alle de syv bøkene åpner med en variant av denne setningen, og den sitter som et skudd, selv om den altså aldri slutter. Og den føyer seg inn i rekken av pirrende romanåpninger. Der den har selskap av mange andre.
En farm i Afrika
Blant annet av Karen Blixens legendariske åpning i Den amerikanske farm: «Jeg hadde en farm i Afrika – ved foten av fjellet Ngong.» Så enkel den er, og likevel så pirrende og slagkraftig.
Da Blixen, eller Isak Dinesen, som hun lenge kalte seg som forfatter, leverte sin selvbiografiske roman i 1937, visste hun sikkert at hun hadde skrevet et stort verk, men at åpningssetningen skulle gå inn i historien som en av de beste noensinne, visste hun neppe. Den har dog noe helt magisk og grenseløst tiltrekkende ved seg:
”Jeg hadde en farm i Afrika – ved foten av fjellet Ngong”.
Den leser er ikke født som ikke blir pirret av nettopp den setningen. Afrika? Fjellet Ngong? Hva er det for slags fjell? En egen farm? I Afrika? Setningen gjør leseren nysgjerrig, akkurat slik intensjonen var.
Syng, gudinne
Blant de første verkene vi kjenner er Homers to antikke epos fra cirka 700 år f.Kr. Den blinde skalden flesker til allerede i åpningen av Iliaden: «Syng, gudinde, om vreden som tok Peleiden Akillevs/ Svanger med død for akaiernes mænd og med talløse sorger.» (Peter Østbyes oversettelse.)
Det er kraftfulle saker. Og Homer (og Østbye) følger opp i Odysseen: «Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, da han slutt hadde styrtet i grus det hellige Troja.»
En annen av antikkens diktere, romerske Vergil, er også på banen. Aeneiden ble skrevet i årene 29 til 19 f.Kr., og åpner slik: «Krig og en helt er mitt emne,» (oversetter Kristen Gundelach). Det er bare å lese videre.
Så hopper vi 1350 år. Overnevnte Vergil er den store helten til den tidens tenkere og diktere. Blant dem Dante Alighieri, som i Den guddomlege komedien lar Vergil være veiviser gjennom de første delene av dødsriket. Åpningen: «Midtvegs på livsens ferd eg miste leia.» (Henrik Rytter og Sigmund Skards gjendikting). Dermed er tema satt: En mann midt i livet, tvilende på om han er på rett spor. Det er derfra Vergil tar ham med seg til Helvetet og Skiringsheimen (Skjærsilden). Tidspunktet er langfredag i året 1300, og Dante er 35 år gammel. Komposisjonen er det med andre ord lite å si på, men visste Dante hvor viktig åpningen var? Vi får tro det også. Verket er uansett enestående i sin tid.
Dostojevskij, Austen og Hemingway
«Det var i begynnelsen av juli og usedvanlig hett i været.» Den er grei, men hva skjer så? Jo du er med. For nå skal student Raskolnikov snart drepe den onde pantelånersken i Dostojevskis Forbrytelse og straff. (Jan Brodals oversettelse.)
En annen gammel russer: «Nå. Hva sier De så, fyrste? Genoa og Lucca er altså tilfalt familien Buonaparte, er så å si blitt dens privatdomene.» Her er tema satt i Tolstojs Krig og fred. Napoleonskriger og russisk adel. Jo, vi blir nok med videre. (overs. Geir Kjetsaa)
Eller Anna Karenina av samme: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte.» (Nic. Henriksen)
Jane Austen leverer hele temaet for sin klassiker Stolthet og fordom i åpningen: «Det synes å være en alminnelig og vedtatt oppfatning at en rik ungkar trenger en kone.» (Eivind og Elisabeth Hauge)
Og mester Dickens har jo porteføljen full: Åpningen av To byer troner kanskje øverst? «Det var den beste av alle tider, men også den verste …». (Overs. Ruth Nissen-Drejer)
Herman Melvilles Moby-Dick har en åpningssetning som er kjent, men som kanskje ikke sier så mye om det som kommer: «Kall meg Ismael.» Likevel: En klassiker.
Hva med Kafkas Forvandlingen? «Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp.» (Trond Winje) Jepp. Det er akkurat det hele boken handler om.
Ernest Hemingways språk satte en ny standard. Kjapt, konsist, to the point, rett og slett: ”Robert Cohn var i sin tid mellomvektsmester ved universitetet i Princeton.” Slik åpner Og solen går sin gang fra 1926. Hvem er Robert Cohn? Mellomvektsmester? Denne leser blir i hvert fall dratt inn i historien om Jake og Brett, og den mer perifere figuren Robert Cohn i Paris, Pyreneene og Pamplona etter første verdenskrig.
«Han var en gammel mann som fisket alene i en båt i Golfstrømmen og nå var det gått åttifire dager uten at han hadde fått en fisk.» (Leo Strøms oversettelse.) Jadda. Bare å lese videre. Han kommer til å få en, og ikke en liten en heller … (Den gamle mannen og havet).
Vi tar med en liten en fra George Orwell også. Han åpner 1984 på denne måten: «Det var en kald, klar dag i april og klokkene slo 13.» Gjorde de det? Slo 13? Neppe. Men du leser videre.
Hamsun
Vår egen største forfatter, Knut Hamsun, setter også standard i den praktfulle åpningen i Pan: «I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag.» Ååååh. Poesi fra en lengtende, skakkjørt jeger.
Eller: «I fjor, midt på sommeren blev en liden norsk kystby skuepladsen for nogen højst usædvanlige begivenheder.». Slik åpner han Mysterier (1892), og forventningene er der allerede. Snart går Johan Nilsen Nagel i land, og byen blir aldri den samme.
«Det var i den Tid, jeg gik omkring og sulted i Kristiania, denne forunderlige By, som ingen forlader før han har faaet Mærker af den». Åpningen i Sult (1890) er en av de mest kjente – og legendarisk.
Men vi har flere enn Hamsun. Her er noen nyere norske:
”Han gikk ut av gatedøren og inn i morgenen.” Salme ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen (1990). Poetisk åpning fra det 25 år gamle vidunderbarnets mesterlige roman.
«Når denne beretning begynner har Bjørn Hansen nettopp fylt 50 år og står på Kongsberg jernbanestasjon og venter på noen.» Veldig Dag Solstad. En mann på en stasjon i en norsk småby klar til å ta fatt på en ny tilværelse. Som her i Ellevte roman, bok atten fra 1992.
«Eg er 40 no, like gammal som Morrisey.» Frode Grytten var og er fan av The Smiths, med rebellen Steven Morrisey i front. Her i Bikubesong (1999).
«Som forvokste fugler balanserte vi på hver vår gren, med en plastbeholder i den ene hånden og en fjærbørste i den andre.» Maja Lunde: Bienes historie (2015).
«Då vi fekk den nye tisetaren, var alle glade, eg òg. Olaug Nilssen: Yt etter evne, få etter behov (2020)
Et avskyelig melkeglass og noen henrettelser
Også serieforfattere som Louis Masterson/Kjell Hallbing er klar over åpningssetningens magi: «Morgan Kane så med avsky på melkeglasset.» En snev av humor å spore i åpningen i Død manns skygge (1970), der Morgan Kane har havnet på sanatorium, og ikke er videre begeistret for dietten.
Hva med den i Cuba libre! (1976): «Noen skulle henrettes». Avskyelig, dramatisk og … pirrende.
Død og henrettelser er for øvrig alltid pirrende, også for nobelprisvinner Gabriel García Marquéz: «Mange år senere, foran eksekusjonspelotongen, måtte oberst Aureliano Buendia tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen.» (Kjell Risviks overs.) Dette er åpningen i Hundre års ensomhet fra 1967. At oberst Aureliano Buendia kanskje ikke blir henrettet likevel skal vi ikke si noe om, he he.
Også i Beretningen om et varslet mord trigger Marquéz leseren: «Den dagen de skulle drepe ham, sto Santiago Nasar opp klokken 5.30 om morgenen for å vente på båten som biskopen kom med.» (Oversetter: Kjell Risvik.) Og denne gangen går det som varslet. Boken slutter med drapet og Santiagos død.
«Det er kaldt klokken 06.40 om morgenen en marsdag i Paris, og kaldere virker det når en mann skal skytes av en eksekusjonspelotong.» (Oversatt av Gerd Hoff.) Slik åpner Sjakalen av Frederic Forsyth, og mannen som skal skytes i romanen er en autentisk person, nemlig den franske oberstløytnanten Jean-Marie Bastien-Thiry, som i mars 1963 ble henrettet for å ha stått bak planene om å drepe president De Gaulle året før. Virkelighetslitteratur fra sekstitallet der altså. Og de som husker sin historie og boken om leiemorderen Sjakalen, vet at De Gaulle overlever også neste attentatforsøk.
Og siden vi er inne på henrettelser: Sylvia Plaths Glassklokken (1963) åpner slik i Mona Langes oversettelse: «Det var en underlig, lummer sommer, den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol, og jeg visste ikke hva jeg gjorde i New York.»
Kong Fløgstad
Kjartan Fløgstad er etter denne skribents mening den hjemlige kongen av åpningssetninger: «Ho plantar hælane i støypen og står.» Dalen Portland, som skaffet forfatteren Nordisk råds litteraturpris i 1977.
Enda bedre: «I hjarta av Norge la ein båt frå land». Med denne setningen åpner Fyr og flamme for alvor. I hjarta av Norge? En båt? Det stemmer det. Geografisk er vi i hjertet av Norge, på Tinnsjøen i Telemark, hvorfra vi er med Hertingen på hans ferd vestover mot Ryfylke.
Eller hva med «Avdøde ønska ikkje fjernsyn». Nei, han gjorde nok ikke det. I hvert fall ikke i åpningen av Grense Jakobselv. Forklaringen er grei. Mannen som er død er en offentlig person, hvis bisettelse det hadde vært naturlig å vise tv-bilder fra. Men han hadde altså uttrykt ønske om at fjernsyn ikke skulle være til stede.
I den foreløpig siste romanen hans, Due og drone, får alliterasjonen fritt spillerom i følgende åpnende ordlek: «Frigjerarar og frigjorde feira frigjeringa, dei frigjorde minst frimodig.»
Avslutningen da?
Hva så med avslutningssetningene? Ofte gripende de også. De skal etterlate en tilfredshet, eller en mersmak, et verdig punktum, rett og slett. Og for å gå tilbake til Fosse: «Ora pro nobis peccatoribus nunc et in hora» (uten punktum) er siste ord i Septologien. De er identiske med slutten av bønnen Ave Maria på latin, dog med en viktig utelatelse. Be for oss syndere, nå og i (vår dødstime). Vi skjønner nok hvorfor når vi kommer så langt.
Slutten på Sjur Gabriel, første bind i Amalie Skrams Hellemyrsfolket: «Fra den dagen drakk både mannen og konen på Hellemyren.» Sårere blir det ikke. Og ennå er det tre bind igjen.
Og så er det jo Hamsun: Siste ord i Markens grøde: «Saa kommer Kvælden». For et punktum.
For ikke å snakke om aller siste ord. «St. Hans 1948. I dag har Høiesteret dømt, og jeg ender min skrivning.» På gjengrodde stier (1949).
Men kanskje er F. Scott Fitzgerald aller best der fortelleren Nick Carraway står på stranden og ser mot Gatsbys nedstengte drømmehus mot slutten av Den store Gatsby: «Så vi stamper oss videre, som båter mot strømmen, og driver uopphørlig tilbake til fortiden.» (Kari og Kjell Risviks oversettelse.)
Fasiten:
Avslutningssetninger er fine greier det også, men denne lille betraktningen handler altså mest om åpningssetninger. Og her er fasiten: Den helt riktige og usedvanlig subjektive listen over verdens ti tøffeste litterære åpningssetninger:
1) ”Morgan Kane så med avsky på melkeglasset.” – Død manns skygge av Louis Masterson (1970)
2) ”I hjarta av Norge la ein båt frå land.” – Fyr og flamme av Kjartan Fløgstad (1980)
3) ”Jeg hadde en farm i Afrika – ved foten av fjellet Ngong.” Den afrikanske farm av Karen Blixen (1937)
4) ”Nu vil jeg fortelle alt.” – En flyktning krysser sitt spor av Aksel Sandemose (1933)
5) «Det var en underlig, lummer sommer, den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol, og jeg visste ikke hva jeg gjorde i New York.» – Glassklokken av Sylvia Plath (1963)
6) ”Jeg har været min mand utro.” – Fru Marta Oulie av Sigrid Undset (1907)
7) ”Robert Cohn var i sin tid mellomvektsmester ved universitetet i Princeton.” – Og solen går sin gang av Ernest Hemingway (1926)
8) ”I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag.” – Pan av Knut Hamsun (1894)
9) ”Mange år senere, foran eksekusjonspelotongen, måtte oberst Aureliano Buendia tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen.” – Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Márquez (1967)
10) ”Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte.» – Anna Karenina av Lev Tolstoj (1878)
