Den underholdende annerledesheten

Skotske Gail Honeyman skriver friskt og lett med mye sjarm og humor, men den romantiske delen av fortellingen er svært forutsigbar.

Denne romanen føyer seg pent inn i rekken av såkalte «feelgood»-romaner: En skadeskutt og ofte ensom og litt aparte hovedperson med dårlig selvbilde får endelig noen små doser livgivende kjærlighet, og slår ut i blomst. Skotske Gail Honeyman nekter seg ingen klisjeer, den romantiske delen av fortellingen er svært forutsigbar, men har vunnet leserhjerter i mange land. Boken hevder seg da også helt fint i sjangeren, debutanten skriver friskt og lett, med mye sjarm og humor i kontrast til det dypt tragiske puslespillet som utgjør hovedpersonens fortid.

Likhetstrekk med Elling

Som sin navnesøster frøken Eleanor Rigby i Beatles-sangen lever frøken Eleanor Oliphant

Gail Honeyman:
Eleanor Oliphant har det helt fint

Roman
Aschehoug
416 sider
Oversatt av Cecilie Winger

et liv i ensomhet. Når hun har fordelt to vodkaflasker jevnt over et par døgn, undrer hun på om hun bare er et selvoppdiktet fantasifoster. Men brokker av en journal fra barnevernet motbeviser dette, og når en kollega blir til venn med mange spørsmål tvinges hun til å konfrontere sine minner om moren og hendelsene som ga henne et vansiret ansikt. Hun har også mange likhetstrekk med Ingvar Ambjørnsens Elling – for eksempel deler de noen holdninger om mat, men særlig når hun retter et kritisk og ofte skjevt blikk på medmennesker og deres mange uforståeligheter og mangler. Sport er et «mysterium», ekstrem sparsommelighet en dyd, og folk tjatrer altfor mye om ting de ofte ikke har greie på.  Dessuten er de urenslige, og ofte ubehøvlede.

Krever velvilje

Den galgenhumoristiske tonen er godt formidlet på norsk, Cecilie Winger klarer til og med å finne et ord som ganske så uanstrengt erstatter de uhorvelig mange bruksområdene det engelske verbet «pop» kan ha. Forslitte faste uttrykk og søtladne klisjeer virker ikke akkurat bedre på norsk, men det er jo ikke oversetterens feil. Det er likevel underholdende å følge henne på helt nye arenaer, denne kvinnen har aldri vært i et bryllup, på en konsert, eller hatt besøk av kollegaer. Litt verre er det å godta at hun ikke er kjent med fenomenet fastfood og McDonalds.

Ironisk nok, jo tyngre tematikk som skal skildres, jo mindre nennsomt og overveid synes Honeyman å formulere seg. Forfatteren er bare millimeter unna å distansere sin hovedperson fra alle normalitetsbegreper, og dermed bryte kontrakten om identifikasjon hos leseren, som nok etter innledende lesing forventer å bli kjent med en slags mildt autistisk Bridget Jones. Slutten krever også en stor dose velvillighet fra leseren, for nå skifter Eleanor rett og slett personlighet – brått har hun fått sosiale evner. Happy Eleanor, happy ending – og sannsynligvis har også mange tusen norske Honeyman-lesere det snart helt fint.

 

MAY GRETHE LERUM

 

 

-- annonse --