Hun var 14 år da væpnede soldater hindret henne i å gå på skole fordi hun var svart. Gloria Ray Karlmark ser klare paralleller mellom rasismen hun opplevde i 1957 og kreftene som preger det amerikanske samfunnet i dag.
– Jeg har vært veldig stolt over den amerikanske grunnloven, at den beskyttet rettighetene til alle borgere. Men nå ser jeg den bli revet i stykker. Og jeg ser ikke den typen motstand mot det som jeg hadde forventet. Jeg ser flere likheter med det som skjer nå, og hvordan drømmen jeg hadde som 14-åring ble knust.
Gloria Ray Karlmark (82) sukker.
82-åringen ble verdenskjent da hun og åtte andre studenter ble stoppet av bevæpnede soldater utenfor sin nye skole, Little Rock Central High School i Arkansas. Soldatene var hyret inn av guvernøren i delstaten for å hindre de svarte ungdommene adgang til skolen som til da hadde vært forbeholdt hvite.
Medier fra hele USA fulgte utviklingen da de ni barna ble stoppet utenfor skolen 4. september 1957. Utestengelsen skjedde selv om de hadde en grunnlovfestet rett til skolegang der. Presidenten måtte senere sette inn føderale styrker for å sikre de ni svarte elevene i skolehverdagen.
– Det er helt vanvittig at de sendte 300 soldater med våpen for å hindre ni barn i å gå på skole. Hver gang jeg sier den setningen, blir jeg slått av hvor utrolig det er, sier Karlmark til Bok365, og legger til:
– Vi trodde vi gjorde det umulige da vi kjempet for vår rett til utdanning, men nå ser jeg at det vi kjempet mot aldri forsvant. Holdningene som stoppet oss, lever fortsatt i samfunnet. Vi har ikke tatt et oppgjør med det. Jeg klarer knapt å tro at det som skjer i dag, faktisk skjer.
I ny kontekst
Bok365 møter Karlmark da hun er i Oslo for å lansere den norske versjonen av boka «Gloria – I skyggen av rasismen» skrevet av den svenske, prisbelønte sakprosaforfatteren Elisabeth Åsbrink.
Historiene til de ni ungdommene, som senere ble kjent som The Little Rock Nine, er fortalt flere ganger – i bøker, på teaterscenen og i mediene. Men dette er første gang Gloria Ray Karlmarks liv settes inn i en historisk kontekst, opp mot historier om rasehat i både USA og Europa.
– Jeg kjente min egen historie, men jeg hadde ingen anelse om konteksten den utspilte seg i. Jeg så det bare fra mitt perspektiv som 14-åring. Det er en vidunderlig, men også en veldig naiv alder. Men nå forstår jeg det som skjedde bedre. I dag mer enn noen gang, er det viktig å se denne historien i riktig perspektiv, sier Karlmark.
Og fortellingene i boka er dystre. Åsbrink ser Karlmarks historie opp mot alt fra lynsjinger og regelrette massakre av afroamerikanere, til hvordan afroamerikanske tenkere har inspirert svarte til å ta utdannelse og skape karriere.
– Da jeg leste Elizabeths bok, oppdaget jeg mye nytt om min historie. Jeg setter virkelig pris på all innsatsen din, sier Karlmark vendt mot Åsbrink.
Ble ikoner
Det var troen på verdien av utdannelse som fikk de ni til å trosse soldatene utenfor skolen. De har siden blitt ikoner i borgerrettsbevegelsens historie, og er blitt hedret for motet sitt. Men prisen var høy.
Elisabeth Åsbrink og Gloria Ray Karlmark:
Gloria – I skyggen av rasismen
Spartacus
Alexander Leborg
Da de ni til slutt fikk adgang til skolen, ble de systematisk trakassert av både medstudenter og lærere. De ble spyttet på, sparket og dyttet. De ble daglig truet med at livet deres var i fare om de kom på skolen.
Selv FBI bidro til presset, mener Karlmark og viser til en av historiene i boka:
Ansatte i den føderale etaten kom på døren til Karlmark en kveld for å innhente fingeravtrykkene hennes. Begrunnelsen var at de ønsket å identifisere kroppen hennes når hun ble drept.
– De fant mange forskjellige metoder for å trakassere oss. Det var én av dem.
Karlmark dro likevel på skolen hele 236 ganger, uten å vite om hun ville komme hjem igjen. Hun mener motet kom fra foreldrene som hele tiden oppfordret henne til å få den beste utdannelsen.
– Det var en av de 200 beste skolene i USA. En utdannelse der gjorde at du kvalifiserte deg til videre utdannelse andre steder. Det var verdt å slåss for å komme inn der, mener Karlmark, nå så mange år senere.
– Vi hadde rett til å gå der, og vi gjorde ikke noe galt. Men vi skjønte at skulle vi oppnå våre drømmer, måtte vi gjøre det selv. Det er hardt for barn å oppdage det. Men vi visste at inne på skolen var det bare oss. Ingen andre støttet oss.
Med en ikkevoldelig strategi, kjempet de ni for sin rett til utdanning på en skole med 2000 hvite elever. Men etter ett år med daglig kamp, valgte guvernøren i delstaten å stenge hele hele skolesystemet i Little Rock fremfor å tillate svarte og hvite ved samme skole.
– Boblen sprakk da jeg skjønte at drømmen om utdannelse ikke var tillatt for meg, sier Karlmark som likevel senere fullførte utdannelsen, og har arbeidet som teknisk skribent, systemanalytiker og patentingeniør hos IBM og Philips.
Krevende
Det har vært krevende å gjenoppleve de gamle minnene så mange år senere, forteller 82-åringen.
– Jeg gjør det ikke med glede. Men denne gangen var grunnen god nok, sier hun.
– Gloria ville egentlig ikke gå tilbake til traumet. Men jeg tvang henne, fordi hennes historie er så viktig, legger Elisabeth Åsbrink til.
De to møttes for ni år siden i Stockholm, der Karlmark har bodd siden hun giftet seg med svenske Krister Karlmark i 1966. Åsbrink har hele tiden tenkt at hun må rekke å skrive ned historien til borgerrettighetsikonet før det ble for sent.
De mener begge at boka er blitt mer aktuell nå enn da arbeidet med den startet.
– Jeg tenkte ikke på Trump da vi startet. Men samtiden innhentet oss i dette prosjektet. Det vi ser i USA nå er en blacklash etter at en svart familie flyttet inn i Det hvite hus. Det hvite Amerika slår tilbake mot ideen om et integrert Amerika, sier Åsbrink.
Karlmark som ble et symbol på motstand mot raseskille i USA som ungdom, ser nå mot neste generasjon for håp.
– Jeg er redd for hvordan verden blir for mine barnebarn. Men jeg er eldre nå. Jeg har ikke den samme kampviljen som da jeg var 14. Jeg har kanskje visdommen, men ikke energien. Men vi må utdanne de unge slik at de kan bruke energien sin på en god måte, sier hun.
– Politikerne vil dra oss fra hverandre. Og den polariseringen gjør meg trist. Det føles som vi ikke har lært av historien. Vi må lære våre unge å tenke kritisk.
