En kvinnelig F-16-pilot bak fiendens linjer, ute på den russiske tundraen. Storpolitikk og kamp om naturressurser. Mye står på spill i Grethe Bøes thrillerdebut «Mayday».
– Om vi har noe til felles så er det vel at vi på den ene siden er eventyrlystne guttejenter som liker action, samtidig som vi er ganske sårbare og feminine. Det er et paradoks kanskje. Men Ylva er mye råere, smartere og frekkere enn jeg noensinne kunne vært.
Slik svarer Grethe Bøe på spørsmålet om hva hun eventuelt har til felles med hovedrollefiguren i hennes egen thrillerdebut Mayday: 30 år gamle Ylva Nordahl, nyutdannet norsk-samisk F-16-pilot.
Stressflyvninger og nestenulykker
Kampen om et smeltende Arktis, om verdens siste store gass- og petroleumsreserver, og faren for storpolitisk konflikt mellom Russland og NATO. Det er rammen rundt Mayday, intet mindre. Grethe Bøe fikk bokideen under opptaket av spillefilmen Operasjon Arktis:
– Vi sto ute på rullebanen ved Bodø lufthavn og filmet under en NATO-øvelse. Hundre meter bortenfor tok det av F-16-fly hvert femte minutt. Bodø var full av kamppiloter i forbindelse med øvelsen, og jeg kom i prat med flere av dem. De fortalte om stressflyvninger og nestenulykker med russiske kampfly på grensen mellom Norge og Russland, og jeg tenkte: Hva om de krasjet?
Lang film- og tv-cv
Selv om Grethe Bøe er fersk som bokforfatter, har hun en imponerende film- og tv-CV. Hun har regissert TV-seriene Venner og fiender, 105 episoder av Hotell Cæsar, En romjulsdrøm, Frittgående Hope og New Scandinavian Cooking. Hun har regissert spillefilmen Titanics ti liv, novellefilmen Salt og pepper og kortfilmen Makronstang. Hun har hatt både manus og regi på TV-serien The World Table og flere episoder av Hjerterått. Og ikke minst har hun hatt manus og regi på spillefilmene til Jørn Lier Horst-trippelen Operasjon Arktis, Operasjon Mørkemann og Operasjon Mumie.
Dette har også resultert flere priser, blant annet i Berlin, Chicago og Montreal. I 2015 fikk hun Amandaprisen i kategorien Beste barnefilm for Operasjon Arktis.
«Årets krimsensasjon»
Nå skal hun altså bokdebutere. Og det med et smell, skal vi tro forlaget Cappelen Damm. Det er produsert ymse salgsmateriell og det er laget kinotrailer for boken, med Juliane Snekkestad og Lasse Matberg i rollene som Ylva og hennes kjæreste. Forlaget utroper Grethe Bøes thriller Mayday til å være «Årets krimsensasjon» – intet mindre. Føler hun selv dette mest som en kilde til glede, eller en kilde til prestasjonsangst?
– Jeg er både beæret over Cappelen Damms tillit og selvfølgelig veldig nervøs. Når forlaget satser såpass stort føler jeg et ekstra press på å levere, sånn må det jo være. Selv om jeg har skrevet og regissert i årevis, så er jeg novise i det å skrive skjønnlitteratur og jeg er meget ydmyk overfor forfatterkunsten. I utgangspunktet var jeg jo overlykkelig over at forlaget i det hele tatt ville gi ut boken og når de nå gjør slik stas på den, så er det langt utover mine forventninger, sier Grethe Bøe. – Når det er sagt, så vet jeg jo bak denne boken ligger uendelig mange filmmanus – produserte og ikke produserte – kronikker, brev jeg aldri sendte, akademiske oppgaver og artikler samt små og store epistler skrevet for mine barn eller for skrivebordsskuffen. Jeg har skrevet hver eneste dag siden jeg lærte skrive – og nå ble det en bok.
– Som en utsultet asket
– Hva er de store forskjellene mellom å jobbe med et filmmanus og et bokmanus?
– Som ung skrev jeg blomstrende og høystemt prosa inspirert av Virginia Wolf og Hamsun, men under filosofistudiet tvang et langt mer disiplinert og analytisk språk seg fram. Så fulgte tjue år med manusskriving, hvor jeg måtte venne meg til å beskrive så konkret og presist som mulig det publikum kan se og høre, i presens, med sceneanvisning øverst, konkrete beskrivelse av setting slik at alle i staben får den informasjonen de trenger, og til sist: dialog, forteller Bøe. – Handling og mellommenneskelig konflikt fungerer best på film, mens litteratur åpner for helt nye dimensjoner. Filmmanus må også være realistisk å få gjennomført, både økonomisk og praktisk, og det kan jo være en festbrems. Som manusforfatter avlærte jeg meg enhver poetisk pretensjon som måtte ha overlevd min filosofiske og akademisk bakgrunn. Det tar tid å tillegge seg den praktiske orienterte disiplin et filmmanus krever, jeg har brukt halve livet på å mestre det. Så når jeg nå gikk i gang med å skrive skjønnlitteratur, var jeg som en utsultet asket som plutselig fikk fråtse i det mest bugnende kjøkken. Litteratur åpner for fortellertekniske muligheter jeg knapt turte drømme om og jeg ble unektelig litt overveldet til å begynne med, så jeg rotet rundt som hodeløs høne i starten. Men etter hvert fant jeg en flyt og en form som var utrolig befriende.
– Hjertet er sjefen
Grethe Bøe regi- og manusfartstid på film- og TV-fronten er nevnt. På CV-en kan hun også skilte med hovedrolle i den amerikanske spillefilmen Zona. Hun har jobbet som modell i London, New York og her hjemme. Og hun grunnla et teaterkompani i New York som fortsatt eksisterer. Hva setter hun selv høyest av det hun har gjort?
– Egentlig har jeg aldri tenkt CV. Jeg drives av skaperglede, formidlingsbehov, nysgjerrighet og eventyrlyst. Hjertet er sjefen, hjernen er hjertets tjener. Så her er ingen lure, taktiske strategier. Heldigvis, sier Bøe.
– Det jeg oftest tenker tilbake på, er tiden jeg var i Romania for å jobbe frivillig ved barnehjem der. Det var like etter Ceaușescus fall og Romania sto på randen av totalt kaos. Verden måtte ta innover seg hvilken bunnløs tragedie som hadde fått utspille seg i det lukkede diktaturet, hva mennesker er i stand til å gjøre mot hjelpeløse barn. Jeg skulle ønske jeg var eldre og modnere da jeg var der, ikke bare en idealistisk tenåring. Jeg tror jeg kunne vært til større nytte nå, sier Grethe Bøe, og legger til: – I forlengelse av dette skulle jeg også brakt litt av den modenhet og livserfaring jeg har nå til jobben med å intervjue Holocaust-overlevende på prosjektet «Survivors of the Shoah», hvor vi intervjuet overlevende fra Schindlers liste. Igjen, jeg var en ung idealist og ganske uerfaren da jeg skulle legge til rette for at mennesker som hadde gått gjennom det mest utenkelige under andre verdenskrig, skulle få fortelle sin historie. Mange fortalte sin historie for første gang siden krigen. Jeg var alltid så nervøs og lyttet kanskje ikke godt nok, det er uendelig mange oppfølgingsspørsmål som har meldt seg i årenes løp. Jeg lærte mye av disse erfaringene.
Politisk engasjert
– I Mayday er det både storpolitikk, naturressurser, forsvar og jagerfly involvert. Hvor måtte du lese deg mest opp, og hva hadde du innabords fra før?
– Jeg har vært politisk engasjert siden tenåra og har erfaring fra organisasjoner samt lest mye politisk filosofi, biografier, nyheter og historie. Kunnskap om nordområdene har jeg opparbeidet ved at jeg har filmet flere ganger i Finnmark og på Svalbard, samt at jeg leser det jeg kommer over om nordområdene. Jeg hadde derfor et ok grunnlag både med hensyn til å skrive om nordområdene, klima, naturresurser og politiske scenarier, forteller Bøe. – Det jeg hadde lite kunnskap om var det militære generelt, og om jagerfly spesielt. Der har jeg måttet lene meg på fagkyndig hjelp. Det har vært flere fra flyvåpenet og forsvaret som har bidratt. Med hensyn til den geopolitiske trusselen det stadig mer fremvoksende militærindustrielle komplekset er, har jeg lyttet til skremmende mange debatter, intervjuer og foredrag med eksperter, samt lest meg opp på faglitteratur. Dette er et felt som er viktig og relativt underkommunisert synes jeg.
– Ikke enkel å bli klok på
– Hvordan vokste Ylva-skikkelsen frem? Bygger hun på en eller flere faktiske personer – og er det noe av Grethe Bøe i henne?
– Ylva er en slags arketype som har levd i meg lenge. Om vi har noe til felles så er det vel at vi på den ene siden er eventyrlystne guttejenter som liker action, samtidig som vi er ganske sårbare og feminine. Det er et paradoks kanskje. Men Ylva er mye råere, smartere og frekkere enn jeg noensinne kunne vært. Jeg både rødmer og gisper sjokkert når jeg ser hva hun er i stand til å gjøre. Jeg har nok gitt henne en del egenskaper jeg gjerne skulle hatt, hun er uredd, kompromissløs, kan sloss og fly F-16. Vi er også begge overlevere, som bærer på våre mørke hemmeligheter og demoner, men igjen Ylva tar alt mye lengre. Det som er spennende for meg med Ylva er at hun hele tiden vokser, utvikler seg og viser meg nye og komplekse sider av seg selv. Hun er ikke enkel å bli klok på, det liker jeg. Jeg kommer aldri til å kjede meg i hennes selskap, for å si det sånn.
– Sannheten er krigens første offer
– Har du noen ambisjoner med Mayday – utover det å underholde leserne dine?
– Min redaktør Knut Gørvell og jeg snakket om dette forleden. Jeg ønsker å anskueliggjøre hvordan sannheten er krigens første offer, og at det fort gjelder i alle konflikter. Jeg vil vel også utforske hvilke makt det militærindustrielle komplekset har fått, for det skremmer meg. Knut fortale om forfattere med tilsvarende, storslåtte ambisjoner om å påvirke den politiske diskurs og som skuffet måtte erkjenne at det skal mer enn en politisk thriller til for å bevege folks bevissthet. Så, min realistiske ambisjon utover det å gi folk en skikkelig god historie er vel å få ta leseren med til Arktis og kanskje pirre nysgjerrigheten på temaer som berøres i boka. Gode historier skal uansett ikke gi svar, men heller stille gode spørsmål, sier Grethe Bøe, og legger til: – Den ytre konflikten i boka speiles i den indre. Vi er sårbare vi mennesker, både kropp og sinn tar skade av vold og brutalitet, hvordan beskytter vi oss? Hvordan forbli empatisk, myk og åpen i en farlig og tidvis brutal verden? Dette er vel egentlig kjernen, hvordan takle vår sårbarhet i møte med manipulasjon og vold. Dette baler både Ylva og jeg med.
– Hvis det en dag skulle bli film eller TV-serie av Mayday, hvilken norsk eller internasjonal skuespiller hadde du helst sett i rollen som Ylva?
– Godt spørsmål. Har du noen forslag? Stay tuned, tenker jeg vi sier …
