Lange-Haralds store dag i Grenoble.
I anledning vinterlekene i Sotsji presenterer BOK365 noen nostalgiske tilbakeblikk på vinteridretten slik den var den gang NRK var eneste kanal og langrenn besto av tre øvelser i klassisk stil og med med intervallstart. Pluss stafett, selvsagt. I dag: Harald Grønningen, som mot de fleste odds tok gull på 15-kilometeren i 1968.
Før i tiden, før man måtte på høydetrening for å bli høy, levde det en nesten tre meter høy mann i de norske skoger. Mannen var i tillegg til sine ekstra centimeter i høyden utstyrt med Europas største nese. Ofte hang en dråpe eller to fra den også, der han jaget gjenom skogene, men det affiserte ikke ”Æljen” det minste. For Harald Grønningen hadde flydd ut og inn av dype skoger med dråpe under nesen og blåbærsuppe på startnummeret i mange år før han ble allemannseie. Skulle man fly fort på ski, fikk detaljer som kosmetisk hygiene være.
Det kunne undertegnede gjerne skrevet under på der han satt og stirret inn i de flimrende bildene fra Innsbruck i 64, Oslo i 66 og Grenoble i 68. Og den dagen skulle komme da Harald skulle fly fortere enn alle andre i hele verden, også når det gjaldt som mest. I Grenoble i 1968. Marginene var små den gangen til langrenn å være, og kanskje var det nettopp det at han avsto fra utidig borttørking av væske fra munn- og neseregion som skaffet Harald de tidelene han trengte for å slå den uovervinnelige finnen Eero Mäntyranta den februardagen Æljen endelig ble individuell olympisk mester i langrenn.
Men også før Grenoble var Harald Grønningen, tross sitt bondske opphav og litt … eh… uortodokse utseende, en slags helt. Ja, et forbilde for nasjonens ungdom. Jeg kan riktig nok ikke minnes at jeg lekte Harald Grønningen i skogholtet bak rekkehuset. Jeg vet jeg lekte Wirkola og Maier, og selvfølgelig Gjermund Eggen, men Grønningen lekte jeg nok ikke. Antagelig var det Lillesøster som måtte være Grønningen mens jeg iførte meg min knallhvite jumper og løp inn til mitt tredje gull i Holmenkoll-VM i 66 som en ung Gjermund Eggen.
Men lange-Harald skulle klare det Engerdal-Gjermund aldri gjorde. Da han omsider lyktes i Grenoble, gikk undertegnede – samt resten av nasjonen – bananas, selv om vi ikke visste at det var dét vi gikk den gangen. For seieren var ikke bestilt, for å si det sånn. Harald ble sendt av gårde på 15-kilometeren som løypebrøyter med start nummer 5 på brystet. Som vårt antatt dårligste kort. Etter ham kom utfordrerne halsende. Nordmenn, svensker, russere, og til slutt den livsfarlige finnen Eero Mäntyranta. Men også den smilende mannen fra saunaens land skulle komme for sent den februardagen for 46 år siden. 1,9 sekunder, for å være nøyaktig.
Det var nesten ikke sant! Æljens årelange slit for folk og fedreland, samt avståelse fra snørr- og slimtørking, hadde endelig materialisert seg i olympisk gull. Selv Kronprins Harald, som var til stede ved begivenheten, stabbet rundt i løssnøen med et salig glis om nebbet, og den andre Haralden, Æljen, kunne legge opp med god samvittighet.
Forfatteren Ola Bauer, som oppholdt seg i Frankrike da Æljen tok gull, har forøvrig en malerisk beskrivelse av hvordan den franske langrennskommentatoren forsøkte å lære sine landsmenn langrenn. – Det er altså ikke sånn at den som kommer først i mål vinner, sa den franske kommentatoren om og om igjen.
Så kom Æljen fra Lensvik og pulveriserte hans troverdighet til evig tid. Først i mål med start nummer 5. Ingen bak var raskere, ikke en gang Mäntyranta. Trolig bortforklarer den franske kommentatoren fremdeles. Og langrennssporten slo liksom aldri helt gjennom hos froskespiserne. Jean-Claude Killy lå muligens hakket nærmere det franske idealet enn Lange-Harald fra de dype skoger gjorde.
Men for oss, som ikke hadde noen Killy, var Grønningen blant de store helter. En slags forløper for Oddvar Brå. Som løp og løp, og fikk lønn for strevet til slutt. Slik det skulle være den gang vi tapte alle landskampene i fotball, og alpinistene aldri kom til mål. Da var det godt at gutter som Harald Grønningen var til.
(Illustrasjoner: Faksimiler av boken I det lange løp av Harald Grønningen og Arne Svendsen, Cappelen 1967 og privat autografbok)
(Teksten er fra Fra Wirkola til Wagstaffe av Atle Nielsen, Schibsted 2001)
