Byen og livet

Selv om man sitter helt stille og leser, en hel sommer, kan man komme seg mye rundt i verden. Noen bøker kan ta deg så langt av gårde, både i geografien og historien, at du glemmer hvor du egentlig er.

I Johan Harstads forfatterskap, for eksempel, kan du fraktes til Stockholm og Hong Kong, til Færøyene og USA, og til månen. Men også til en navnløs by der ambulansene krysser gatenettet så ofte at du beint fram hører sirener der du sitter.

Den geografiske uroen, og nysgjerrigheten på det ukjente og det galaktisk fjerne preger det meste Johan Harstad har skrevet. Samtidig har han en «soft spot» for begynnelser, og en uttalt omsorg for barndom og barndomslandskap.

Sommerens 50-årsjubileum for månelandingen fikk meg til å ta Johan Harstads Darlah (2008) ut av hylla. Boka, en sci-fi-grøsser, Brageprisvinner i 2009 og i 2014 kåret til tidenes beste norske ungdomsroman, er oversatt til 20 språk og kan anbefales i jubileumsåret. Den skildrer en spektakulær måneferd nr. 2, der tre unge mennesker, en av dem norske Mia, blir plukket ut til å delta.

Drømmer, død og lengsel

Men det var likevel den lille boka som sto klemt mellom måneboka og mastodonten Max, Mischa og Tetoffensiven (2015) som fanget oppmerksomheten min. Ambulanse heter den, og er en 200-siders novellesamling. Den har et nedstrippet og stilisert omslag der et hode stikker opp av en oransje flytevest, og kom i 2002. Multikunstneren Johan Harstad sto, som alltid, bak forsiden.

Ambulanse er en samling av 11 korte noveller. Det er en urban og urolig bok, fylt av presise situasjonsbeskrivelser, mange drømmer, mye død og en god del lengsel. De fleste personene i tekstene står i pressete situasjoner, gjerne presset til det ytterste, av jobb, krig, angst, trafikk, ensomhet – og av livet selv.

Ikke bare er Ambulanse bokas tittel, og en novelletittel, men det kjører ambulanser, det uler ambulanser og det kolliderer ambulanser gjennom hele boka.

Boka er en elegant konstruert helhet, der hovedpersoner i en novelle opptrer som bipersoner i andre. Etterhvert skaper lesningen en slags kryssordaktig glede. Underveis kan man nemlig nesten få loddrett og vannrett til å gli sømløst sammen og gå opp i en prosaform som nærmer seg en snedig uttenkt roman, et byggverk større og mer komplisert enn den enkelte teksten.

Den ytre rammen utgjøres av et normalt norsk bylandskap: en motorvei, en veitunell, gatekryss, boligblokker, sykehus, en gravlund, en badeplass, et sommerferiested, en flyplass, en skole, en kafe – alt helt normale by-elementer.

Men det samlete bildet av byen, som gradvis oppstår under lesningen, er et katastrofepreget, stresset sted.

Preget forsterkes av persongalleriet. Vi møter ambulansesjåføren, selvmorderen, kirkegårdsgraveren, den psykiatriske pasienten, funksjonæren som vet at bedriften leverer livsfarlige varer, den døende, den nesten druknende.

Hjemme og borte

Johan Harstad, født i Stavanger, har siden debuten i 2001 ofte brukt fødebyen som kulisse, men uten å bli beskyldt for å skrive selvbiografisk. I Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet (2005) utgjør den rammeteksten, resten er lagt til Færøyene. I Max, Mischa og Tetoffensiven er Stavanger-regionen både geografisk og følelsesmessig et viktig utgangspunkt for handlingen. Resten foregår i USA, der den voksne Max skriver sin historie i jeg-form. Men beveggrunnen for å skrive virker å være det norske opphavet hans: ”Jeg skriver dette på norsk fordi jeg er nødt”. Og det er det prekære i forholdet mellom hjemme og borte, mellom Stavanger og USA, som gjør at Max tvinger seg til å skrive en tekst der den urolige, voksne mannens amerikanske kunstnerliv og ungguttens ”uskyldige, norske øyeblikk” formelig gnistrer mot hverandre.

Men allerede i Ambulanse, som kom tretten år før USA-romanen, handler mye om å bli værende hjemme, eller å dra ut i verden. Selv om novellene ikke på en så åpen måte har Stavanger som ramme, er det ikke tvil om at Vestlandsbyen også her leverer kulissene. Men by-preget er, som omslaget, mer stilisert.

Lokale signaler er det, likevel: Sykehuset ligger like innenfor motorveitunellen, Vaulen er navnet på en badeplass, Hommersåk er et sommerferiested, og Lars Hertervigs grav på Lagård gravlund nevnes flere steder.

Byen ligner Norges ”oljehovedstad”, tidfestet til rundt 2000, og står fram som en industrialisert, post-oljeforvokst, internasjonalisert unntakstilstand av en by. Samtidig finnes det – under preget av stress og håpløshet – trassige glimt av kjærlighet, omsorg, og håp om at noe vil bli bedre, bare man holder ut.

I novellene dør flere av fortellerne, men sammenvevingen av tekstene skaper likevel et inntrykk av at livet går videre, i neste tekst.

Kortreist mareritt

I novellen ”vi fortsättar spela rock´n roll men vi håller på att dö” møtes to voksne som kjente hverandre som barn. Han, kirkegårdsgraveren med de klaustrofobiske drømmene, ble igjen. Nabojenta Karen Beate reiste verden rundt. Hans små sirkler taper mot hennes utenlandske fakter og gloser. Men han forankrer valget sitt i et slags kollektivt ansvar: ”Hun er en av dem som alltid kommer tilbake, i triumf. Jeg er en av dem som alltid blir. Ikke fordi jeg er lat, eller tiltaksløs. Men fordi noen alltid må bli igjen. Ellers går det ikke opp.”

Han gravla mora hennes, da hun var i Tijuana, og ikke rakk begravelsen. Nå har hun ny jobb i Tokyo. Hun vil ikke havne på eldrehjem i fødebyen, men komme seg vekk i tide.

Hans mareritt er kortreist: Hvis alle drar sin vei, hvem skal begrave kirkegårdens gravere? Må de kanskje begrave hverandre: ”Til den siste står igjen, legger seg ned i graven, spade i hendene, river jord over seg og lukker øynene.”

Denne dystre versjonen av ”Should I stay or should I go” finnes det ekko av i flere av tekstene, mens det i andre anes små, men mulige åpninger som peker mot forandring, omvending, bevegelser bort fra nederlag, oppstigning fra bunnen.

I tittelnovellen, der ambulansesjåføren er fortelleren, kommer det prekære tydelig til syne. Det har med tid å gjøre. Der haster det å redde livet til en eldre mann: ”Jeg bøyer meg ned, lener meg over ham, sjekker pulsen, det kan gå bra,  dette. Det kan gå bra. Men vi må dra nå. Nå.”

Dette kan leses som et uttrykk for hele bokas, tross alt, vagt oppmuntrende holdning: Den som blir sett, den som blir tatt vare på, kan reddes. Det er samhandling og kollektive tiltak, omtanke og omsorg som er svaret på automatiseringen, produksjonspresset, farten og farene i den urbane jungelen.

Luftig sorti

Den aller siste teksten er litt annerledes, og løfter på en lett  absurd måte spørsmålet opp i et høyere luftlag. Novellen ”til” skildrer en eldre mann som akkurat har mistet sin kone. Mange år før har han kjøpt seg en luftballong.

Novellen starter idet han stiger oppover i ballongen, og kaster  ballasten. Han snakker til sin døde kone Aurora i du-form, og sier han er på vei ”opp” til henne. Han ser huset deres, og barnas skole, han minnes møtet deres på Katedralskolen i 1948 med glede, og hvor mye han elsket henne og hvor ensomt det ble, da hun plutselig døde. Han trøster henne med at hun er begravet like ved Lars Hertervig!

Dette er en fornøyd mann. En som har ”gjort sitt”. Ungene har fått ”… en trygg oppvekst, sommerferier i bil og hender å holde i…”. Han har ”… jobbet i årevis, klippet plenen i hagen om sommeren. Pyntet juletreet. Stemt for og imot EF, EU…”

Kort sagt praktisk talt gjort Bjørnstjerne Bjørnsons ord til sine, både personlig og lokalt: ”Hvad du evner, kast af i det nærmeste krav (…) Denne bostavn er vor, og vi elsker den for, hvad den var, hvad den er, hvad den bliver igjen.” Men livet har også overrumplet ham: Billettene til Hawaii, som han og kona skulle brukt, har han gitt til barna.

Denne mannen forsvinner, forsonet med sitt eget livs- og dødsvalg: ”Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.”

En fantasifull og luftig, bokstavelig talt, sorti, inn i det stort og vakkert tenkte, fortsatte, kollektive livet.

Da Ambulanse kom ut i 2002 fikk novellene mye kritikerros. Dagbladet skrev ”Forhåpentligvis nærmer han seg romanformen… fordi hans talent og stil nesten sprenger sjangeren…”. Fædrelandsvennen tro til med ” … ein diktar er oss fødd!”

To tiår senere er det lett å se at dette var framsynte vurderinger.

JANNEKEN ØVERLAND