Denne helgen kommer Kjersti Ericsson med sin nye roman Den andre døden. Selv takker hun forfattere som Berthold Brecht og Halvor Laxness for å vise vei i livet og litteraturen.
Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian. Denne uka har vi spurt forfatter Kjersti Ericsson, aktuell med romanen Den andre døden (Oktober).
Boka jeg leser nå?
– Nå leser jeg Hans Sandes siste diktsamling Haustsong. Den er strålende. Særlig inntrykk på meg gjør diktene om å være mann som blir mishandlet i parforhold. Det er et tema som jeg også har hatt en viss berøring med som kriminolog. Det finnes flere fine forskningsrapporter om temaet, men Sandes dikt gir mer innsikt enn all verdens forskningsrapporter.
Boka som forandret livet mitt?
– Da jeg var seks år, fikk jeg Eric Linklaters Det blåser på månen av faren min. Den var noe så sjeldent på femtitallet som ei barnebok med to modige og eventyrlystne jenter som hovedpersoner, søstrene Dina og Mina. Bestevennene deres var en gyllen puma og en sølvskimrende grønlandsfalk, som de to søstrene hadde hjulpet med å rømme fra dyrehagen. Jeg identifiserte meg totalt med Dina og Mina, og har nok aldri sluttet å ha dem som helter.
Boka jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet?
– La meg nevne to: Først Stjernens øyeblikk (A Hora da Estrela) av Clarice Lispector. Det er en liten, tynn roman om ei fattig ungjente i Brasil, ei bok som gir betydning og verdighet til alle slike som henne, som lever og dør uten at noen bryr seg. Den andre boka er Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck. Det er en roman som skriver Europas historie på 1900-tallet så det svir i leseren.
Boka som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest?
– Det er vanskelig å peke på ei bestemt bok. Da jeg debuterte (med dikt) i 1968 var jeg nok påvirket av diktene til Brecht. Fortsatt setter jeg stor pris på Brecht, både diktene og skuespillene. Ellers har jeg stor sans for Halldor Laxness og de tre store, svenske Västerbotten-forfatterne Sara Lidman, Per Olov Enquist og Torgny Lindgren. Det er noe med personene deres, som ikke riktig har ankommet den moderne verden ennå. De minner meg om folk i min barndoms sommerparadis, ei lita øy på Trøndelagskysten. Det finnes mange øyer med litt underlige folk i bøkene mine. I Gunhild fra Vakkerøya er en av de viktigste personene en egensindig hest, som er skildret etter levende modell.
Boka jeg synes er mest undervurdert?
– La meg slå et slag for Dag Solstads trilogi om andre verdenskrig. Det er for dumt om fordommer mot «syttitallslitteraturen» skal stå i veien for dette innsiktsfulle og spennende verket.
Den siste boka som fikk meg til å gråte?
– Det tror jeg må være Beate Grimsruds Jeg foreslår at vi våkner. Der skriver hun om sin egen livstruende kreftsykdom på en måte som ingen annen enn Beate Grimsrud kunne gjort. Det er så mye livskraft, livslyst, kjærlighet og vennskap i den boka at det ikke er til å bære at alt dette ble utslettet.
Den siste boka som fikk meg til å le?
– Da vil jeg trekke fram Mordet på Henrik Ibsen. Erlend O. Nødtvedt er en forfatter jeg har hatt i øyekroken lenge, men ikke har somlet meg til å lese før nå i høst. Det er en fest å lese Nødtvedt.
Boka jeg skammer meg over å ikke ha lest?
– Jeg burde jo ha lest Bibelen fra perm til perm, men det har jeg ikke. Bibelen er tross alt vår fremste kulturelle referanse, innbakt i språk og tenkemåte. Heldigvis var ikke faget livssyn oppfunnet i mi skoletid, så jeg fikk gleden av grundig undervisning i bibelhistorie, og lærte en masse salmer utenat. Kristen ble jeg ikke, men jeg fikk i hvert fall med meg en del av kulturarven.
Boka om mitt liv – tittel?
– Det må bli en tittel jeg faktisk har brukt på en av bøkene mine, en diktsamling som kom i 1988: By oss ikke noe smått!
