Bryllup og død – og kjærlighetens kraft

VED PO-DELTAET: Fyret ved Gorino. (foto: Ajlber / iStock)

FRA BOKYLLA: Om John Bergers roman «Til bryllupet». Romanen er kanskje den såreste og vakreste i hans 50-årige forfatterskap.

I sin Fra bokhylla-spalte henter Janneken Øverland frem gamle bokskatter til glede for Bok og samfunns og BOK365s lesere. I dag om John Bergers roman «Til bryllupet».

“Bryllupet i Gorino har ennå ikke funnet sted. Men i en fortelling er fremtiden alltid nærværende, det visste allerede Sofokles. Jeg skal fortelle om det. Alle ligger fremdeles og sover.”

Med disse ordene varsles det bryllupet som ga den engelske forfatteren John Bergers roman Til bryllupet sin tittel. Dette overdådige sommerbryllupet fyller bokas tretti siste sider. I en roman der glede og forelskelse, angst og varslet sykdom avløser hverandre, fungerer den fargerike og sprudlende avslutningen som en musikalsk, kulinarisk og erotisk hyllest til livet og kjærligheten. Men selvsagt har Sofokles rett: Fremtiden er bare satt på vent.

Hva er lykke?

Resten av romanen er en slags opptakt til Ninons og Ginos bryllup i Italia, i Gorino, sør for Venezia, der elva Po renner ut i havet.

Den starter med forhistorien til Ninons foreldrene, ingeniøren Zdena og jernbanemannen Jean. Og vi ser glimt av den unge Ninon, av en kortvarig forelskelse og av det avgjørende møtet og kjærligheten som oppstår mellom henne og gateselgeren Gino.

Zdena og Jean er skilt, og lever i hvert sitt land. Hun har slovakiske røtter og bor i Bratislava, han er halvt italiensk og bor i Sør-Frankrike. Politisk uro fra 1960-åra og oppover, Praha-våren, Parisopprøret, endringene i østblokklandene, har satt sitt preg på dem begge, og Ninon har vokst opp mest hos faren.

Men romanens crux, kjernen i fortellingen, er at den 24 år gamle Ninon er hiv-smittet.

Handlingen er lagt til tidlige 1990-år. Da var denne sykdommen blitt et internasjonalt, stort helseproblem, millioner var smittet og det fantes ennå ikke effektive medisiner. Fra de aller første scenene finnes dette som et skremmende nærvær i romanen.

Boka er altså, med sine mange historiske referanser og geografiske detaljer en moderne sentraleuropeisk roman med et skarpt samtidspreg.

Men virkelighetsreferansene danner bare bakgrunnen. Det er det menneskelige dramaet som gjør boka spesiell. På engelsk utkom To the Wedding i 1995, og på norsk året etter, i Tor Fotlands oversettelse.

Mot den realistiske bakgrunnen skaper John Berger en alvorlig og tankeprovoserende fortelling, om en liten familie og deres nærmeste, om moderne liv og moderne samlivsformer. Og han stiller noen av de store og evige spørsmålene: Hva er lykke? Er det bare tilfeldigheter som former livene våre? Hva betyr familie og vennskap?

Flortynn ensomhet

Det mest spennende ved denne fortellingen – ved siden av den underliggende uroen som sykdomsbildet utgjør – er den måten John Berger forteller det hele på.

På en nesten eventyraktig måte, en måte som nærmer seg det muntlige, er det nesten slik at leseren ”hører” seg gjennom fortellingen.

Dette henger sammen med at avsenderen av fortellingen er en figur som selv ikke deltar i handlingen, men som har en link til den. Tsobanakos heter han og er en blind gateselger i Athen. Han selger små, lykkebringende tamata på gaten. Tamata er laget av metall og har preget inn relieffer av kroppsdeler, armer, bein, hjerter. En tama sies å kunne gi helende virkning på sykdommer.

Far og datter, Jean og Ninon, på tur i Plaka, møter Tsobanakos. Uten at Ninon ser det, kjøper faren en tama med et hjerte, siden hun har vondt i hele seg.

Gateselgeren har, på grunn av sitt handicap, utviklet spesielle egenskaper. Han kan skille stemmer fra hverandre og høre over lange avstander. Ninons stemme assosierer han til «melonskiver, sirlig lagt opp på en tallerken».

VIKTIG OG ALLSIDIG FORFATTER: John Berger.

Fra denne aller første scenen av er det som om gateselgeren, over lange avstander, i fortid og ettertid, ”hører” hva som foregår med bokas personer. I en nærværende presensform, i mange, korte avsnitt, formidler han hendelser og samtaler.

Slik kan for eksempel Ninons såre fortvilelse over sin skjebne komme til uttrykk: «Hver gang jeg går nedover gaten og i ragazzi stirrer på meg, blir jeg minnet om at jeg bærer døden i meg. Kommer du tilstrekkelig nær meg – en gang, to ganger eller hundre ganger – og jeg elsker deg, da vil du dø. Ikke hvis du bruker kondom, sier de. Med et kondom er det flortynn gummi mellom deg og døden, og flortynn gummi mellom deg og meg. Flortynn ensomhet. Flortynn ensomhet i evigheters evighet. Ingen kontakt lenger.»

Dveling og ambivalens

Bokas måte å sette sammen en fortelling med mange stemmer på, er original og virkningsfull. Bare en sjelden gang skapes en kortvarig tvil om hvem som snakker, og hvem vi følger. Formen kan til en viss grad minne om den William Faulkner brukte i «Larmen og vreden», men John Berger har utvilsomt valgt en mer leservennlig versjon.

Fortellingen har flytende, myke overganger mellom de forskjellige stemmene, der hvite tekstflater på størrelse med et par linjer gir leseren puste- og omtankerom.

Det som også bidrar til at romanen oppfattes som ”flytende” er skildringen av Jean og Zdenas vekslende, men simultane bevegelser sørover i Europa. De detaljerte skildringene av deres indre og ytre reise fyller nesten to tredeler av boka. Reisen forsterker vekten av tittelens preposisjon ´til´ og rommer dveling og ambivalens, over gleden ved kjærligheten og sorgen over sykdommen.

Faren kommer på en tung motorsykkel, fra Frankrike og gjennom Nord-Italia, med mange stopp underveis. Mann og sykkel vokser sammen på en nærmest mytisk måte og skjærer gjennom landskapet. Den varierte naturen og selve sykkelens plassering på veien, tyngdekraften i kurver og bakker skaper en svingende og pustende rytme, der prosaen veksler mellom det raske og det langsomme, men hele tiden jager framover, mot møtet med familien, mot det gledelige og det vanskelige.

Zdena kommer i buss, via Trieste og Venezia, og siden i båt på Adriaterhavet. Også hennes reise er knyttet til observasjonene av det kroppslige, hjulene og vannets bevegelser, det pustende felleskapet gjennom bussnatten.

Mellom henne og sidemannen i bussen oppstår det en dyp fortrolighet, fordi de åpner seg, slik helt fremmede noen ganger kan, om egne bekymringene.

«Til bryllupet» er på knappe 200 sider, men rekker å gi et bilde av en urolig tid og et samfunn i alvorlig endring, der den enkeltes skjebne er knyttet opp mot stadig nye muligheter, men også helt nye og skremmende utfordringer.

«En ikke kurerbar marxist»

Romanen er kanskje den såreste og vakreste i John Bergers (1926-2017) 50-årige forfatterskap.

Han var en viktig og allsidig forfatter, og ble oppfattet som en tydelig stemme i etterkrigsgenerasjonen. Men særlig i en tidlig, marxistisk fase ble han sett på som kontroversiell, både som forfatter, billedkunstner og kritiker,

Som kunstkritiker og -teoretiker introduserte han med Ways of Seeing (1972) nye måter å se forbindelsen mellom kunst og samfunn på. Boka kom i 1985 på norsk som «Se på bilder”, oversatt av Tone Formo.

Romanene hans fikk mye oppmerksomhet og flere priser. De spenner fra den sensuelle og intellektuelle G (1972), (oversatt til norsk av Idalou Larsen i 1983) og til for eksempel Into Their Labours (1979-1990), en trilogi som skildrer europeiske bønders forflytning fra landet til storbyene.

Selv kalte han seg lenge ”en ikke kurerbar marxist”, og viste det også gjennom handling: For G fikk han i 1972 den prestisjetunge Bookerprisen. Halvparten av prispengene ga han til den engelske, karibisk dominerte, opprørsgruppen British Black Panthers – der lyrikeren Linton Kwesi Johnson var et tidlig medlem. Restsummen finansierte A Seventh Man (1975), en illustrert intervjubok med tyrkiske gjestearbeidere. Den lagde han sammen med fotografen Jean Mohr. Han mente dette var hans nødvendige bidrag til den politiske kampen.

Livsbejaende roman

John Berger kalte seg selv «en historieforteller”, og mente at for å være forfatter, var det minst like viktig å kunne lytte, som å kunne skrive. Flere av bøkene hans tok utgangspunkt i historier han hadde hørt, og i mennesker han hadde møtt. I romanene kunne han også legge inn en cameo av seg selv, gi ham et navn som lignet, og hobbyer han selv var opptatt av. Det antas han å ha gjort i Til bryllupet, med Jean-skikkelsen og motorsykkelen hans, en lidenskap han selv hadde opp i høy alder.

Når han ble spurt om forholdet mellom fiksjon og fakta, siterte han ved flere anledninger en uttalelse av forfatteren James Joyce, som han beundret. «Å skille fakta fra fiksjon», skal Joyce ha sagt, «er å stå på tørt land og aldri dra ut på havet.”

Selv mente han at når man omgjør noe sant til en fortelling, kan man havne nærmere sannheten, men kanskje også nærmere det biografiske, men mente at den risikoen måtte man ta.

Muligens kan inspirasjonen til å Til bryllupet ha ligget både i noe biografisk, og i noe han selv oppsøkte kunnskap om. Tidlig på 1990-tallet ble en ungdom i familien hans syk og døde av aids. John Berger og amerikanske Susan Sontag hadde ti år tidligere offentlig diskutert fortellerteorier, og kjente hverandre. Den kritisk-teoretiske boka hennes Aids and its Metaphors (1989) om samfunnets reaksjon på sykdommen, førte til ny, faglig kontakt og korrespondanse.

Romanen som kom i 1995 ble verken en biografi eller en utforskende bok om den nye sykdommen.

Men i skyggen av dette nye og skremmende, skrev John Berger en livsbejaende roman, en hyllest til livets gleder, musikken, maten, kjærligheten, omtanken og samholdet.

JANNEKEN ØVERLAND

 

 

24 Delinger