Franske Constance Debrés «Love Me Tender» er alt annet enn søt kjærlighet.
Det er en brutal historie om søken etter identitet, en forgiftet skilsmisse og dens konsekvenser som Constance Debré forteller i Love Me Tender, lysår unna stemningen Elvis Presley i 1956 formidlet i sin kjærlighetsballade ved samme navn.
Debré er fra Paris og er barnebarn av Michel Debré, som var statsminister under Charles de Gaulle. Før Constance Debré (født 1972) ble forfatter jobbet hun i 20 år som høyprofilert forsvarsadvokat, og bakgrunnen fra det franske elitesjiktet kan skimtes i små gløtt i hennes autofiktive roman Love Me Tender.
Oppbrudd, oppgjør
Men bare i små gløtt, for bokas 47-årige fortellerstemme Constance har forlatt det sikre livet som advokat for den langt mer usikre tilværelsen som forfatter. Og ikke minst, hun er kommet ut som lesbisk og brutt ut av forholdet med sin ektemann gjennom mange år, Laurent. Hun bryter i det hele tatt med de fleste normer hun tidligere har rettet seg etter, og i en febrilsk bohemsk søken etter og utforsking av sin nye identitet både tatuerer og skinner hun seg.
Constance Debré:
Love me tender
Bonnier
144 sider
Gøril Eldøen
Den nye friheten kommer likevel med en høy pris. Laurent klarer ikke å takle eks-konas nye livsvalg, og han gjør alt som står i hans makt for å sabotere henness kontakt med parets åtte år gamle sønn Paul. Overfor myndighetene maler han et bilde av henne som en mentalt ustabil lesbe som er uegnet til å være mor. Han stiller spørsmål ved alt ved hennes livsvalg, selv de «umoralske» bøkene i bokhylla hennes får gjennomgå, og i en absurd rettsak vinner Laurent fram med sine grove beskyldninger. Han blir tilkjent foreldreansvaret, mens hun blir avspist med smuler. Og selv de smulene, en times samvær hver fjortende dag under offentlig tilsyn, gjør Laurent alt han kan for å nekte henne.
Frihet som koster
Det er i denne håpløse situasjonen Love Me Tender – Debrés fjerde roman totalt, men første på norsk – følger hovedpersonen gjennom et par år. Etter at hun flyttet ut av den fasjonable leiligheten i sentrale Paris som Laurent og hun hadde, tvinger økonomien henne til å leie en langt mindre leilighet. Som deretter blir til et rom og endelig en mer eller mindre tilfeldig sofa eller seng hos venner og kjente som hun får låne for en natt eller flere.
Mange av disse nettene ender hun opp hos stadig nye kvinnelige partnere i alle aldre. Gjerne med hyppig sex som ingrediens, men helst uten at det knyttes til kjærlighet. For så fort de vil ha mer av henne, beveger hun seg videre. Sex fungerer mer som et substitutt, som en måte å overleve savnet av sin lille sønn på. Eller som hun selv uttrykker det: «Hver dag redder jeg meg selv. Neste dag må jeg begynne på nytt».
Mor og sønn
Tonen i det problematiske forholdet mor-sønn anslås allerede i bokas første avsnitt: «Jeg skjønner ikke hvorfor kjærlighet mellom en mor og en sønn ikke skulle være akkurat som all annen kjærlighet. Hvorfor vi ikke bare kan slutte å elske hverandre. Hvorfor vi ikke bare kan slå opp. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke bare kan gi faen, en gang for alle».
Spørsmålet står uten svar, for selv om bokas hovedperson fra tid til annen prøver å beskytte seg mot smerten ved å «glemme» Paul og insistere på at «alt er bra», viser den korte romanen at det er nytteløst. I sin søken etter sin nye identitet kvitter hun seg underveis med det meste hun har og tar et oppgjør med kjernefamilien, men sønnen klarer hun ikke å «slå opp» med. For i de få øyeblikk mor og sønn faktisk får være sammen, trer den gjensidige kjærligheten ofte tydelig fram.
- annonse -
Angrep på franske myndigheter
Samtidig som Love Me Tender viser fram sårbarheten ved drastiske, eksistensielle valg, de styggeste sidene ved en skilsmisse og fortvilelsen dette skaper, blir Constance Debrés tekst også et angrep på franske myndigheter og det system hun tidligere var del av. Om hvor langsomt lovens arm kverner, og hvor lett det er å manipulere rettferdighetens gang.
«I virkeligheten sier en dommer til en liten gutt, min sønn, at moren hans er skyldig fordi den allmektige faren hans har bestemt det. (…) At den sterkeste alltid har rett, og at frihet bare er en farse», skriver forfatteren og viser hvor fortapt et menneske kan bli hvis motparten vinner fram med sine (grunnløse) anklager.
Nøkternt språk
Språklig holder Debré en nokså tørr og saklig tone, selv der de fortvilte følelsene kunne sprenge alle rammer. Det er som om hun har tatt med seg juristens nøkterne beskrivelse inn i romanform, ved å bruke fortrinnsvis korte setninger til visuelle snapshots, heller enn å dvele ved og bygge ut stemningsbilder.
De korthugde og konstaterende setningene gir innholdet ekstra sprengkraft, men samtidig skaper alle gjentakelsene en slags enerverende matthet, som om vi går i sirkler. «Det er ikke hendelsen i seg selv, det er gjentakelsen som driver en til vanvidd» konstaterer forfatteren mot slutten av boka.
En observasjon jeg kan nikke gjenkjennende til. For denne rystende fortellingen kunne blitt enda sterkere med litt mer variasjon og luft mellom linjene.
LEIF GJERSTAD
- annonse -
