Boken hennes beskrives som «botanikk på LSD». Charlotte Weitze blir av anmeldere beskrevet som et av Danmarks største litterære talenter.
Rosarium utkommer på norsk tidlig i februar. Den beskrives som en slektsfortelling i tre deler, som strekker seg over 100 år – og flere kontinenter.
– Har du alltid visst at du ville skrive, Weitze?
– Jeg har funnet på historier og skrevet siden jeg var barn. Kanskje fordi jeg vokste opp med eventyr og mye lek, ute i naturen. Slik ble lek, eventyr og natur knyttet sammen, og slik er det fortsatt når jeg skriver. Og det er der jeg har mest lyst til å være, sier den danske forfatteren til NTB. Weitze, som besøker Bergen Internasjonale Litteraturfestival 9. februar, forteller at flere forfattere har vært med på å inspirere henne.
– Da jeg vokste opp var mye av litteratur sosialrealistisk og ganske flat. Men så leste jeg den svenske forfatteren Maria Gripes bøker, der det var både spøkelser og planter som kunne kommunisere. Senere fikk den norske forfatteren Tarjei Vesaas stor betydning. Ikke minst «Is-slottet», der naturen og menneskesinnet speiler hverandre.
– Svært romantiserte
Charlotte Weitze har i hele sitt forfatterskap skrevet om menneskets forhold til naturen, og hun skriver i den eventyrlige sjangeren.
– Jeg har nok vært en ganske merkelig forfatter i Danmark, men nå, sett i lys av klimakrisen og den økologiske krisen, har det vært stor interesse for litteratur nettopp om menneskets forhold til naturen. Det jeg skriver er plutselig ikke så rart lenger, framholder hun.
I den nye boken følger vi innledningsvis et søskenpar som rømmer til skogs, de flykter fra krigen og inn i den store Bialowieza-skogen, som er Europas eneste urskog. Søster glemmer gradvis foreldrenes språk, hun begynner endatil å ligne på plantelivet som omgir henne når et svakt grønnskjær trer fram i huden.
– Jeg har latt meg inspirere av eventyrene «Hans og Grethe» og «Broderlil og sösterlil», der to barn blir forlatt og må leve alene i naturen. Samtidig har jeg også tenkt på de mange mytologiske historiene der et søskenpar er de eneste overlevende etter jordas undergang, men som ender opp med å starte en ny familie – og en ny tid – sammen, sier hun.
– I «Rosarium» har bror og søster barnet Esther sammen, som er halvt menneske, og halvt plante. Hun skal også starte en ny rase med plantefolk, som i fremtiden vil være de eneste overlevende, forklarer forfatteren. Som også har hørt fortellinger om barn fra virkeligheten, som har måttet klare seg på egen hånd i natur og villmark.
– Men ofte er disse historiene svært romantiserte, mener Weitze.
Skiftende natursyn
I 2016 utga den danske forfatteren romanen Den avskyelige, som er en klimaroman om kjærlighet, klimakrise og avskyelige snømenn. Men hun forsto at hun i sin nye roman skulle dyppe pennen enda mer i den økologiske krisen.
– Samtidig skal det også være noe vakkert med romanen, derfor ville jeg beskrive naturens skjønnhet. Fotosyntesen til planter er helt avgjørende for livet på jorden, plantene er et ekstra sett med lunger for oss. Og de gir oss både klær, medisiner og hjem, for å nevne noe, sier forfatteren.
Hun lar romanen utspille seg over mer enn 100 år, og følgelig måtte hun sette seg godt inn i europeisk historie – ikke minst i skiftende natursyn opp igjennom tidene.
– Naturen er blitt sett på som et sted hvor vi kunne hente råvarer, og som et romantisk sted, hvor vi kan nyte storslåtte landskap. Den er også blitt betraktet som farlig – men også som et åndelig og sjelfullt sted, hvor guddommelige vesener eksisterer.
Det overgår fantasien
I dag ser vi nok på naturen med en blanding av mye skam og angst, mener Weitze, og utdyper:
– Vi skammer oss over det vi har ødelagt, og vi er redde for at naturen kan ta hevn.
Selv er forfatteren umåtelig fascinert av alt som spirer og gror, og i sin research på plantelivet ble hun bare enda mer fascinert.
– Jo mer jeg leste, jo mer fantastisk fant jeg ut at planteverdenen er. Det er planter med de mest fantastiske egenskaper, som overgår selv fantasien til en eventyrforfatter, slår hun fast.
Likevel: Forfatteren har ikke bare vært opptatt av å skjønnmale naturen.
– Da jeg skrev Rosarium, ville jeg gjerne gi en sterk opplevelse av naturen på både godt og vondt. Derfor lar jeg naturen framstå både vakker og stygg. Jeg tror nok at når man har lest Rosarium til ende, så blir en tur i skogen aldri det samme igjen.
