DEBATT: Forlagsbransjen tar drastiske grep i dreiningen fra cellulose over til piksler, lyd og video.
En meget tung, gammel skute er i ferd med å legge om kursen. For kort tid siden kom nyheten om at også det fjerde av de fire store forlagshusene – Gyldendal – annonserer nedskjæringer, kutt og store oppsigelser. Så mye som 50 årsverk skal kuttes. Det er drastiske grep som tas mens forlagsbransjen sakte dreier fra cellulose mot piksler, lyd og video.
Og det er ikke så rart. Til tross for at forlagsbransjen nyter godt av flere former for beskyttelse mot de røffere sider av kapitalismen, med momsfritak og bokavtale, er det en bransje som til syvende og sist må følge pengene. De pengene er ikke lenger så sterkt koblet til boken.
Feilslåtte investeringer
Kursendringen er fremskyndet av feilslåtte investeringer. Da utdanningsreformen Fagfornyelsen ble annonsert i 2020, begynte den vante dansen i forlagene. I forkant ble det bemannet opp, og store, nye læreverk ble laget i alle sentrale fag og tilbudt skolen. Dette har bestandig vært risikabelt. Store summer går med til å utvikle slike læreverk, og det forlaget som ikke treffer, kan fort snuse på fallitt. Denne gangen var risikoen særlig stor; alle forlagene visste at verkene deres ikke ville bli valgt om de ikke inneholdt store, digitale elementer – og slikt koster penger.
Med større summer enn noen gang bundet opp i utvikling av nye læreverk ble sjokket tilsvarende stort da Fagfornyelsen ikke ble fulgt av bevilgninger til kommunene slik at de faktisk kunne kjøpe inn verkene til skolene. I stedet for én eller to tapere, tapte en hel bransje, og tapet understreket behovet for at noe måtte gjøres.
De pengene skolen har, fortsetter å ledes mot det digitale: Skolene bruker bare omkring 550 kroner på bøker i året per elev, mens iPaden tar 2000 kroner. Og det er lite rom for å diskutere om dette virkelig er den beste bruken av midlene. Da osloskolen nylig investerte i tilgang til Chat GPT for alle elever og ansatte, uttalte divisjonsdirektør Trond Ingebretsen i Utdanningsetaten i et intervju med Aftenposten at «vi hadde ikke annet valg».
Omkalfatring i forlagene
Denne troen på, og preferansen for, det digitale gjelder ikke bare skolebøker. Færre og færre leser romaner; de lytter til dem. Dette fremmer kortere, lettere bøker som passer til lydformatet.
Antallet akademiske bøker den gjennomsnittlige student kjøper, faller fra år til år. Fallet er også stort blant de som er ferdig utdannet. Et eksempel er domstolene som en gang var en stor kunde av jussbøker, men som nå kun har budsjett til å kjøpe tilgang til de mange digitale tjenestene de er avhengig av.
Samlet sett er boken under press fra alle kanter. Forlagene ser skriften på veggen, og penger beveges vekk fra bokproduksjon. Tradisjonelle forlagsfunksjoner skaleres ned eller ofres til fordel for rene innsparinger eller investeringer i ny kompetanse. Det blir færre forlagsredaktører, ombrekkere og korrekturlesere, flere innholdsprodusenter og – i ett forlag – «smidigcoacher» som skal sørge for at de nye, sammensatte produktene glir glattere gjennom produksjonen. Enkelte forlag har også kuttet ut hele fag fra sine porteføljer – fag som ikke er store nok, eller egnet, for digitale satsinger.
En uvane som kan farge lesningen
Dette skjer samtidig som at svenskene allerede har begynt arbeidet med å få bøker tilbake i skolen, og i Danmark får telefon og skjerm skylden for en lang rekke problemer blant de unge. Det norske skjermutvalget leverer ikke sin rapport før i november i år, men en delrapport før jul i fjor viste bekymring for skjermens virkninger på elevene. Foreldre over hele landet har i flere år skreket opp om at de opplever at barna deres ikke har godt av de evige skjermene.
Nå får foreldrene i økende grad støtte av forskning på verdien av å skrive og lese på papir. En husker bedre det en leser på papir, enn det en leser på skjerm. Dette kan henge sammen med at vi generelt leser mindre grundig på skjerm: Blikket hopper nedover skjermen på jakt etter noe spennende i stedet for å ta inn hele teksten. Hva verre er: Dette er en uvane som over tid kan farge hvordan vi leser generelt.
En kunne lett forestille seg at det var stor forskjell mellom de som har vokst opp med Ipad, de «digitalt innfødte», og de eldre, men funnene er de samme over hele linjen. Barn som leser fysiske bøker, blir flinkere til å lese enn de andre, og de blir ikke bare flinkere til å lese på papir, men også på skjerm.
Bokens egenverdi
Det er ikke bestandig gøy å lese en bok. Det krever mer kognitiv innsats enn å se en Youtube-film eller lytte til en lydfil – boken tvinger deg til å danne egne bilder i hodet. En studie har vist at de som leser flere romaner, er flinkere til dette. Boken er også den eneste formen for medium som ikke sender signaler tilbake til et mediehus om hvor du slutter å følge med; den kan ikke optimaliseres for å konstant fryde leseren sin på samme måte som andre medier. Samtidig er denne frakoblingen bokens styrke. En bok skal være velskrevet, det er noe forfatter og redaktør arbeider sammen for å oppnå. Samtidig er det ikke leserens opplevelse som til syvende og sist er styrende for bokens utforming, det er budskapet mellom permene. En bok er opptatt av at du som leser skal ha det fint, men ikke like opptatt av det som andre medier – den er aller mest opptatt av å fortelle sin historie.
Ikke alt skal være lett. Det er ikke bare gøy å spise grønnsakene sine, det er ikke bare gøy å trene, det er ikke alltid gøy å lese en lang tekst. Det er imidlertid sunt. Å lese gode tekster på en god måte i et godt format, bidrar til å utvikle ens vokabular, ens konsentrasjonsevne og evne til kritisk tenkning. Dette er egenskaper vi som mennesker, og samfunnet som helhet, sårt trenger.
The point of no return
Det er et spørsmål om pendelen vil svinge tilbake mot boken. I skolen ser vi nå nye nasjonale anbefalinger fra regjeringen om mobilfrie klasserom på alle nivåer. Samtidig er det ikke så enkelt som å skru klokken tilbake. Jo lengre tid som går, jo flere signaler som sendes inn til forlagsbransjen om at bokens dager er talte, og at pengeflommen stadig vil være rettet mot skjermer, jo mer vil bransjen snu. Folk må slutte, folk går over til andre bransjer, kunnskap og hele fagmiljøer går nå tapt. Hvor går veien videre for boken og ikke minst de norske forlagene?
Vi lever fortsatt i håpet om at det stadig er flere kapitler i bokens historie, men det fremstår stadig mindre sannsynlig om ikke vi er villige til å akseptere at det er sider ved boken som ikke kan erstattes av en skjerm. Det er derfor behov for en holdningsendring der vi aksepterer at det å lese lengre tekster på papir er særegent sunt for individ og samfunn. I tillegg må staten sikre at pengestrømmene oppmuntrer til bokproduksjon. I mellomtiden fortsetter kursendringen.
Linn-Aurora Wengen
Forlagsredaktør, Universitetsforlaget
Marius Gulbranson
Forlagsredaktør, Fagbokforlaget
(Kronikken har tidligere vært publisert i Morgenbladet, 27.02.24)
