Bokanmeldelse: Vårløsning for frosne sjeler

Den unge kvinnen Inni har som rusmisbruker vært på så mange gjestevisitter i dødsriket at hun klarer å la være å vike unna, eller prøve å hindre, drapet på seg selv. Men på underlig vis gjennomsyrer en stor varme denne brutale romanen, for Innis stemme er sterkest når hun minnes gode øyeblikk med sine kjære.

Selve dødsprosessen tar uansett mye plass, skitten og rå og avskyelig i alle detaljene som blottlegges når Inni stadig gjenopplever minuttene med sin morder.

Sara Stridsberg: :
Kjærlighetens Antarktis

roman
Aschehoug
Oversatt av Monica Aasprong

Hun er allerede fremmedgjort før hun som død titter ned på planeten «deres».  Verket har slik sett mange felles trekk med George Saunders-romanen Lincoln i bardo: Stridsbergs hovedperson kan velge å besøke, se og høre menneskene hun kjente i livet. Som Saunders døde fortellere utsettes hun også for ukontrollerte påkjenninger, et fjernt babbel fra professorer og kriminologer og privatetterforskere og journalister. Og på samme vis lengter hun stadig etter det endelige paradis, å bli endelig og virkelig borte, som å smelte ned og flyte sammen med det universelle opphav.

For far er fjern, moren ble aldri den moren Inni ønsker seg, og Inni fornemmer at hun selv også er en stor skuffelse. «…et mandagsprodukt i den store massen av femtitallsjenter som verden egentlig ikke trengte, som en dag ville forsvinne sporløst uten at noen savnet dem.»  Når hun etter sin død er i stand til å føle sitt eget barns smerte og «utenforhet», å oppleve verden fra innsiden av en urolig gutt som heller ikke føler seg elsket, veller den ytterste selvforakt opp i henne. Selv gleden over at datteren vokser opp i en kjærlighetens stråleglans hindrer ikke dette hatet.

Større enn kjærlighet

De høystemte partiene er faretruende nær egenparodi, og muligens romanens største svakhet. Språket er sterkt, men symbolmettet og derfor ganske tungt fordøyelig. Heldigvis er fortellingen delt opp i rytmiske porsjoner på en til tre sider, slik at både fortellerstemmen og leseren kan trekke pusten dypt og fordøye litt. Det er også rom for en viss humor, som når den døde Inni setter seg til å se krimserier på tv, og filosoferer over hvordan det alltid er statister som spiller folk i hennes verden av narkomane og forbrytere og horer. Det finnes nemlig tid å slå ihjel også som død; den gamle klisjeen om at ingen er helt død og borte så lenge noen husker og uttaler sier ens navn viser seg for Inni å være sann. Kanskje svekker det romanen at svaret på selve Dødens Gåte blir så kontant levert.

Ord og ødeleggelse

Beskrivelsene av rusopplevelser er også i særklasse, mye fordi Stridsberg skriver så variert og språklig innovativt også om det vidunderlige. En leser uten egen erfaring med tunge stoffer sitter igjen med en åndeløs følelse av at akkurat slik er det, akkurat så fantastisk må det jo føles – siden så mange betaler så dyrt i stadig jakt på denne opplevelsen. For hovedpersonen fører det første skuddet til at verden blekner, blir gråere, fugler og trær og selve solskinnet har mistet sin skjønnhet. Hun møter endatil igjen sin døde lillebror i rusen, hans død har etterlatt en skingrende tomhet og skyld i både henne og deres mor. Siden vil hun aldri slutte med heroin, ikke en gang når hun får barn, og hennes konklusjon er at det finnes i rusen noe som er større enn all kjærlighet. Samtidig holder hun de få minuttene hun fikk med den nyfødte datteren hellig, helt for seg selv, dette deler hun ikke med leseren, fordi «Man må prøve å sørge for at ordene ikke ødelegger bildene slik at klarheten og smerten går tapt. Det gjør ingenting at de gjør vondt, bare de er rene som glass.»

Universell varme

At vi er stjernestøv, at alle sjeler springer ut fra det samme Big Bang, at vi skal returnere dit etter et kort blaff på jorden – dette er en evighetsversjon som tiltaler mange.  I Stridsbergs fortelling skjer dette uten egentlig ondskap eller godhet, hos denne døde observatøren får smerten og sorgen en annen valør, alt blir varmere. En slags lettelse over at det er over, at hun ikke lenger kan gjøre noen forskjell, gir en slags frihet til å kjenne på kjærlige følelser og lenge tildekket lengsel.

Hvis det ligger en helhetsskapende metafor i tittelen, kan døden sikkert tolkes som en slags nedsmelting, en ironisk oppvarming av hjertets klimaforhold, og når is skifter form til vann får jo ordet «opphav» dobbel betydning. Men Antarktis er da også vårt nedre polpunkt, den polen vi her oppe i nord havner på hvis man mister fotfestet og faller eller sklir utfor – nedover globusen.

MAY GRETHE LERUM

(foto: Irmeline Krekin)