På vakkert vis veves Roy Jacobsens familiehistorie sammen med Vigelandsparkens mange hjørner og veier, granittfigurer og sinnsstemninger.
Ja, vi vet, året er ungt, men det er neppe dristig å spå at en av årets store bokskatter er sendt ut til norske lesere. Skjønt, stor er den egentlig ikke, verken i format eller sidetall, Roy Jacobsens På randen av Vigeland. Og ei heller er det snakk om en tekst av året.
Jacobsens personlige essay om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer var et av bidragene til antologien Det felles eide, om Oslo kommunes kunstsamling, utgitt av Cappelen Damm på vårparten i fjor. Der hadde redaktør Eivind Hofstad Evjemo samlet flere dyktige forfattere – som Roskva Koritzinsky, Cathrine Knudsen og Nikolaj Frobenius.
Roy Jacobsen:
På randen av Vigeland
Cappelen Damm
64 sider
Men, slett ikke til forkleinelse for de øvrige: det er Roy Jacobsens tekst som stikker seg ut. Såpass at den i disse dager utgis som egen bok, med fotografier – i hovedsak av John Erik Riley.
Tannlegen i Kirkeveien
Deler av bakteppet for det hele er tragisk nok: Roys mor dør i en bilulykke på midten av 80-tallet. Faren sovner bak rattet, etter å ha tatt en for stor dose av medisinene sine. Tynget av skyld, savn og sorg orker ikke faren å flytte tilbake til familiens gamle leilighet.
Historien sparkes i gang for alvor når Roy er på kjøretur i farens nygamle bil, og faren et sted ute på Mosseveien spør sønnen om hans syntes moren hadde dårlige tenner. Et besynderlig spørsmål, som gjør Roy både forundret og småforbannet – «muttern hadde da helt greie tenner». Men var det ikke da rart at hun gikk så ofte til tannlegen?
Det var slett ingen tannlege moren besøkte i Kirkeveien, men psykiateren Irgens Strømme – som i sin tid også behandlet Knut Hamsun.
Det kommer som en stor overraskelse på sønnen: «Min søster og jeg vokste opp i den tro at vi hadde en stabil og likevektig mor, det finnes den dag i dag ikke en større skjønnhet i hukommelsen vår enn lyden av latteren hennes.»
Men det viste seg altså at moren hadde hatt tyngre bagasje å bære på fra sin egen oppvekst enn hva omgivelsene kunne ane.
Granittfigurer og sinnsstemninger
De mange tannlegetimene fører også til at Roy i oppveksten tilbringer mange stunder i den nærliggende Frognerparken.
På vakkert vis veves familiehistorie sammen med parkens mange hjørner og veier, granittfigurer og sinnsstemninger.
Slentrende forteller Roy Jacobsen den fantastiske historien om Monolittens tilblivelse, og om tre menns møte med en stor stein. Rundt den store loddrette granittblokken i Frognerparken ble det bygget en drøyt tjue meter høy trekasse, med flatt tak og dør i sørenden:
«Inn den døra gikk tidlig på året 1929 tre steinarbeidere – Ivar Broe, Nils Jönsson og Karl Kjær, alle med hammer og meisel i hendene (kledd som polfarere), og kom ikke ut igjen før drøye fjorten år senere, nærmere bestemt sommeren 1944. Da var menneskesøylen ferdig og det var krig i landet, landet var okkupert.»
Røffe skjebnehistorier
Navnene til de tre står på trykk flere ganger i den lille boka, de er også avbildet, og nettopp det å løfte frem disse usynlige heltene viser Roy Jacobsens utpregede sosialdemokratiske sinnelag. Dette møter man også gjennom beskrivelsen av farens eget arbeidsliv og ikke minst når Jacobsen blar i sin egen familiekrønike. Man skal ikke mange sider bakover før man treffer på atskillig mer karrige liv og røffe skjebnehistorier.
Få kan skrive som Roy Jacobsen – og her er han på sitt aller beste. Når det nå er hans eget liv han forteller fra, er det både klokt og vakkert gjort. Stedvis også brutalt – men likevel dempet, med små bokstaver.
Mange vil nok, bevisst eller ubevisst, ha med seg av ingrediensene herfra i bakhodet, hvis man på ny skulle nærme seg store Jacobsen-romaner som Seierherrene og Barrøy-trilogien på ny.
VEBJØRN ROGNE
(Foto: Guri Pfeifer)
