Bokanmeldelse: En morders kunstprosjekt

Foto: Gabriel Ramon

Øistein Borges nye roman er velskrevet og spennende, men i overkant oppfinnsom.

Bogart Bull er her igjen. Det vil si. Bogart Bull er i utlandet igjen. Der han ofte oppholder seg når tunge forbrytelser skal oppklares. Og denne gangen møter han en veldig spesiell drapsmann.

Og la oss slå det fast med én gang: Øistein Borges Bogart Bull er et flott, nytt skudd i krimfloraen. Alkoholfri – nå, men med en ufattelig byrde på sine skuldre og med sin personlige Voldemort, Richard Torp, spøkende i bakgrunnen. Den siste fremdeles i live, men lenket til i rullestolen.

Og vi skal gjennom mye dramatikk og jævelskap på de 300 sidene før den overraskende – om enn litt søkte – løsningen kommer.


Øistein Borge:
Jeg er nummer 13

Krim/spenning
Cappelen Damm
301 sider

Men det begynner bra. Huset til erkefienden Torp brenner til grunnen og det som er igjen av eieren, tanngarden, blir funnet i ruinene.

Samtidig er Bogart forelsket igjen, og livet ser atter ut til å ha en liten dose lykke på lur for den hjemsøkte politimannen.

Så blir en ung norsk student drept i Amsterdam. Mordvåpenet er mildt sagt spesielt, og Bull blir sendt for å bistå det nederlandske politiet. Snart finner de enda et lik, og et enda mer spesielt drapsvåpen. Så enda et lik. Og politiet står helt uten spor. Inntil Bull får en snikende følelse av at seriedrapsmannen er nærere enn de våger å tro, og at han har en agenda, tross de tilsynelatende tilfeldige ofrene.

Parallellhistorie

Parallelt med historien om Bogart i Amsterdam følger vi Filip Rezník, som i 1968, åtte år gammel, finner faren ihjelslått og moren voldtatt og drept av sovjetiske soldater hjemme i Praha. Filips sjokkfunn gjør ham ganske avstumpet – for å si det mildt – og han forteller selv sin blodige historie på veien. Etter hvert begynner han å se på drapene han selv utfører som kunst. Og snart står han overfor sitt store prosjekt. I Amsterdam.

Jeg er nummer 13 er Øistein Borges tredje bok om Bogart Bull, og alle holder jevnt høyt nivå, med den forrige, Det som aldri dør, som det foreløpige høydepunktet. Grunnen til at årets bok ikke når helt opp dit er det spinnville plotet, som er godt uttenkt, men litt vel fjernt, selv i en kriminalroman. Vi sitter igjen med noen spørsmål om både hvordan og hvorfor når det hele er over, men evnen til å skape spenning og interessante karakterer skal ingen ta fra den relativt ferske, men voksne krimforfatteren.

Fascinerende figur

I Bogart Bull har han en figur som interesserer deg. Allerede ved starten av serien får vi vite at voldtektsdømte Richard Torp, som Bull har sendt i fengsel, tar hevn ved å drepe Bulls kone og datter i en overlagt front mot front-kollisjon når han slipper ut. Men dessverre for Torp overlever han selv, kraftig invalidisert.

Bogart Bulls tafatte forsøk på å komme seg etter tragedien med ektefelle og datter går hånd i hånd med sakene han får i fanget. Til nå har han vært i Frankrike, Nord-Irland og Nederland. Kanskje kommer han, som Harry Hole, hjem etter hvert (de to første Hole-bøkene foregår i Australia og Thailand), men ikke nødvendigvis. Personlig liker jeg godt temaet «norsk politimann kommer til en utenlandsk by for å bistå det lokale politiet». Dessuten er jeg svak for forfatter Borges historieinteresse, og evnen til å flette inn hendelser fra den til dels nære verdenshistorien i bøkene.

Språket til den tidligere reklamemannen flyter også greit, og evnen til å føre handlingen mot et spennende og overraskende klimaks har han absolutt inne.

Borges metode med å slippe til en annen fortellerstemme som etter hvert flettes inn er et velkjent grep, og det er greit. Imidlertid er det mange karakterer med i denne boken, og også mange synsvinkler, noe som kan forvirre en stakkars leser og få ham til å lure på hvem som var hvem igjen og «hvem tenker og snakker nå».

Og altså: En kriminalroman kan godt tøye grensene for troverdighet iblant (det viser seg jo at virkeligheten overgår det meste), men selv om skurkene har nærmest ubegrensede midler til rådighet, og kan få til litt av hvert med dem, så kommer vi ikke helt ned på beina i Jeg er nummer 13.

Men Bogart Bull er som sagt en fyr du blir glad i, og i hvert fall denne leser ser frem til å følge ham videre i forsøkene på å få på plass et leveverdig liv igjen.

 

ATLE NIELSEN

-- annonse --