Bokanmeldelse: Best på tv?

Søren Sveistrup har feiret store triumfer med den prisbelønte tv-serien «Forbrytelsen». Nå tester dansken forfatterrollen i den hardkokte krimen Kastanjemannen, med et stort sett vellykket resultat.

Selv om Sveistrup nå utforsker et nytt uttrykk, skinner bakgrunnen som manusforfatter for tv/film klart igjennom i Kastanjemannen. Tempoet er høyt og kapitlene så korte at de mest antar karakter som filmscener. Vi får akkurat nok informasjon til å visualisere de fysiske omgivelsene der handlingen finner sted, men aldri så mye at det skraper under overflaten og stiller seg i veien for framdriften. Og om du var i tvil, slik som i en ekte tv-krim byr nesten samtlige kapitler på en cliffhanger som driver leseren effektivt videre til «neste scene».

Torturert og lemlestet

Det høye tempoet byr naturlig nok på mye action, og i løpet av bokas første 50 sider er nesten like mange drept som det bor mennesker i en liten dansk småby (nåja, ikke helt kanskje, men nesten). Men de drepes ikke bare. De blir i tillegg torturert og lemlestet, og Sveistrup maler ut bloddryppende scener hvor elektriske sager synker ned i menneskekjøtt og gjennom knoklene til det stakkars – fortsatt levende – offeret.

Søren Sveistrup:
Kastanjemannen

Krim og spenning
Gyldendal
506 sider
Inge Ulrik Gundersen

Mulig Sveistrup vil bruke de avskårne legemsdelene til å synliggjøre det sadistiske og grenseløse hevnbegjæret til den psykopatiske seriemorderen, men for denne leser framstår det som unødvendig grotesk og morbid. For plottet og handlingen er i seg selv komplekst og sterkt nok, og med tilstrekkelig innlagte snubletråder, til å holde på leseren uten å måtte ty til så detaljert vold som her.

Skadeskutt etterforsker

Selve handlingen foregår ellers i og rundt København i nåtid, etter et actionpreget avspark på Møn på Sjællands sørkyst i 1989. Der blir en familie og en politimann funnet drept på en lurvete og falleferdig gård, med et lite tvillingpar som klamrer seg til hverandre som eneste overlevende. Disse hendelsene står sentralt som forklaringsbakgrunn for hva som siden skal skje, men ikke helt uventet må vi vente til den voldsomme oppløsningen rundt 450 sider seinere før alle bitene faller på plass.

Da er vi for lengst blitt godt kjent med de to politietterforskerne Naia Thulin og Mark Hess. Førstnevnte en ung, dyktig kvinne med ambisjoner om å jobbe i en mer prestisjefull avdeling, sistnevnte en skadeskutt etterforsker som egentlig jobber ved Europol, men som etter trøblete oppførsel er blitt permittert og «straffesendt» tilbake til København. Og mens Thulin er helt uinteressert i å jobbe sammen med Hess, ønsker Hess helst ikke å jobbe der i det hele tatt. Han vil bare tilbake til Europol.

Avskårne hender

Når en kvinne blir funnet drept med avskåret hånd blir Thulin og Hess satt på jobben. Ved liket finner de også en liten dukke, en kastanjemann lagd av kastanjer og fyrstikker. Hess demonstrerer tydelig sin manglende interesse, men når krimteknikerne finner fingeravtrykkene til en tolvårig jente som forsvant året før på kastanjene, vekkes langsomt nysgjerrigheten.

Og den våkner for alvor når enda ei kvinne kort tid etter blir funnet drept – nå med to avskårne hender. På åstedet finner de nok en gang en kastanjemann, også den med den forsvunne jentas fingeravtrykk. Thulin og Hess begynner å ane at de har med en seriemorder å gjøre. Om enn motvillig trekkes de nærmere og nærmere hverandre etterhvert som ting utvikler seg, og begge får på hver sin måte vist sin store kapasitet som etterforskere.

Helt til topps

Det blir ganske tidlig klart at drapene på en eller annen måte har noe med mulig omsorgssvikt å gjøre, og disse trådene spinner helt til topps og til Danmarks sosialminister Rosa Hartung. Det er hennes datter som forsvant året før, og som alle har tatt for gitt har vært drept. Riktignok er ikke liket funnet, men en mann har tilstått ugjerningen og allerede påbegynt soningen.

Men hva betyr kastanjemennene og kan jenta være i live likevel? undrer Hess, men han får kraftig motbør fra politiledelsen når han stiller spørsmålet. De har allerede fakket drapsmannen og ser ingen grunn til å gjenåpne saken. Spesielt som det handler om en av landets topp-politikere, med alt det innebærer av mediestyr og annet.

Dreven plotbygger

Dermed utvikler Kastanjemannen seg til å følge den klassiske krimoppskriften, med dumme sjefer og trassige etterforskere som trosser ordrer og heller følger egen intuisjon og alternative spor. Den smarte seriemorderen penser samtidig inn både etterforskere og lesere på blindspor, mens politiets indre stridigheter sinker dem i jakten på den brutale drapsmannen – som alle skjønner vil slå til igjen, med det aller første.

Sveistrup er en dreven plotbygger med evne til å overraske og med godt utviklet sans for tempopreget spenning og action. Han holder på leseren med spenning til siste slutt. Men original er Kastanjemannen på ingen måte, og det er vanskelig å se for seg at den vil bli belønnet med priser, slik som «Forbrytelsen» ble. Foreløpig er Sveistrup best på tv.

LEIF GJERSTAD