Blod, svette og tårer

– Sprut er en bok der jeg har lyst til at leseren skal være med på en oppdagelsesreise, selv om det er litt kleint å si, sier biolog Åsmund Husabø Eikenes.

Men det er nettopp en oppdagelsesreise Eikenes tar leserne med på i sin høstaktuelle bok, Sprut. Historia om kroppsvæskene våre. (Samlaget).

Det er en reise gjennom blod, svette og tårer – og 50 andre kroppsvæsker. Eikenes kan forstå at noen rynker på nesen av både emnet og tittelen:

– Det er sikkert noen som blir pinlig berørt av tittelen, og tenker på ejakulasjon med en gang, mens andre tenker kanskje på spytting, nys eller blod. Jeg syns Sprut er et fint ord, og jeg tror at boken holder det den lover med den tittelen. For tittelen har lagt føringer for hvordan jeg har tilnærmet meg bokprosjektet – det skal være litt futt i denne fortellingen.

Kroppsvæsker er gjerne grisete, illeluktende og ofte et emne man unngår å snakke om. Og Eikenes forstår at folk syns det kan være ubehagelig:

– Det er en bok om livet, og det er en historie om folk. Man skal kose seg mens man leser om ting som er litt ugne og ubehagelige. Kroppsvæsker er mye mer fascinerende enn man kanskje først skulle tro. I disse væskene som styrer livet vårt, finnes det historier om hvor vi kommer fra og hvor vi skal.

Dykker ned, og åpner opp

– Det er overraskende hvor mange væsker vi har, hvor spesialiserte oppgaver de har og hvor dårlig vi hadde klart oss uten mange av dem. Bare ta det å lage barn som eksempel. Det må væsker til for at det skal skje. Eller hva med slim i livmorhalsen, som får alt for liten oppmerksomhet. Alle væskene vi tar opp som næring, fra dyr og planter vi spiser. Og hvordan disse væskene reagerer inni kroppen vår i kontakt med spytt og magesyre, til det kommer ut som urin.

I Sprut viser Eikenes kretsløpet fra liv til død, og gir et innblikk i hvordan kroppsvæskene fungerer og påvirker oss i hverdagslivet, i sykdom og hvordan det kommer til å påvirke oss i fremtiden. Leseren får møte blant andre en hjerneforsker, en urolog og en kokk, og får tilgang til et skattekammer av morsomme fakta, som for eksempel at ørsmå dråper av snørr kan sveve i lufta i hele ti minutter etter et kraftig nys, og informasjon om ny forskning, som at blodet til unge per- soner kanskje inneholder en kilde til evig liv.

– Hvordan har det vært å skrive denne boken?

– Skikkelig gøy! Dette er et tema som inneholder fryktelig mange veldig kule historier som jeg hadde lyst til å samle. Jeg tror dessuten at folk er veldig nysgjerrige, og at de nok lurer på mer enn de våger å si høyt.

Eikenes føyer seg inn i den populærvitenskapelige trenden, hvor forfattere tar for seg et konkret emne og gjør et dypdykk. Men han ønsker også å løfte blikket:

– Denne boken gjør et dypdykk, men samtidig er litt av målet å åpne opp for å vise at væskene er knyttet til hverdagen, at de avgjørende for liv og død og en helt essensiell del av en frisk kropp, sier Eikenes, og legger til:

– Alle kan jo gå inn på Store norske leksikon og lese om væskene. Jeg tenkte at det var behov for en bok som tar for seg et større perspektiv. Nettopp det var litt av ambisjonen, å vise et større helhetsbilde, og at man på den måten kan få et nytt syn på kroppen gjennom væskene.

Gærne leger

Det har ikke alltid vært så enkelt å forske på kroppsvæskene. De befinner seg jo tross alt ganske utilgjengelig. Eikenes har med flere spennende historier om pionerarbeidet innenfor forskningen, som blant annet fortellingen om Alexis St Martin:

– St Martin fikk et geværskudd i siden i 1820, men såret grodde ikke fast med huden øverst. Det grodde heller slik at vevet dannet en permanent åpning inn til magesekken, som ingen hadde sett før. Legen William Beaumont så sitt snitt til å revolusjonere medisinsk forskning på fordøyelse, og fikk St Martin til å flytte inn hos ham, hvor de sammen forsket på magesekken i nesten ti år. De dyttet blant annet forskjellig mat inn i hullet til magesekken, for å se hva som forsvant først. Dette er starten på hva vet vi om det som skjer i magesekken, sier Eikenes, og legger til at legene på den tiden var litt mer gærne enn i dag:

– Legen skriver blant annet i dagboken sin: «Når jeg presset tunga mi mot innsiden av den tomme magesekken, så smakte det ingenting». Så gærne var legene på 1800-tallet, men det var sånn man fant ut at magen er tom for magesyre når man ikke har spist. Det er slike historier jeg tenker at folk vil lese.

Disse legene er ikke de eneste som har vært gærne – Eikenes har selv gjort seg til forsøkskanin for bokens skyld. Blant annet har han spyttet i plastrør for å lete etter spor etter neandertalere og donert beinmarg.

– Jeg hadde lyst til å bidra til forskning, og la det være en del av teksten hvordan mine væsker kan bidra til forskning i verdensklasse. Så jeg ville gi fra meg en væske som koster litt av meg å donere. Jeg fikk også holde beinmargen min, noe som var merkelig, og så fikk jeg gi disse rørene til en kreftforsker. Det syns jeg var litt fint, å få beskrive denne væskens vei inn på lab’en.

Festens midtpunkt

Eikenes tok også for seg andre eksperimenter som var litt mindre skumle, og som han inviterer leserne sine til å prøve hjemme:

– For meg var det veldig opplysende å drikke et glass rødbetjuice. Rødbeten farger nemlig væskene rosa, og du kan følge vannet gjennom kroppen. Det var en aha-opplevelse. Mange, også jeg selv før jeg begynte å forske i dette, antar at vannet går ned halsen, til magesekken, til tarmene, og rett i urinblæra. Det oppleves bare som en transport, for det føles som en umiddelbar kobling mellom væske inn og væske ut. Men, det er jo ikke sånn, vannet tar jo en stor omvei, og blir til blant annet tårer og svette. Dette vannet inngår i hele samspillet, og det flyter rundt i 100 000 kilometer med blodårenettverk.

Om du nå velger å prøve ut rødbet- eksperimentet eller ei, så vil Sprut gi deg et helt nytt syn på kroppsvæskene dine. Eikenes påstår også at boken kan gjøre deg til festens midtpunkt:

– Den kommer til å gjøre deg til en «historieforteller-hit» på fest. For eksempel med historien om sæd som usynlig blekk. Dette ble brukt under første verdenskrig, av den britiske etterretningstjenesten Mi6. Så da satt agentene og runka på kontoret og skrev brev til hverandre.