Den fantastiske mottakelsen Unni Lindell opplevde på sin første krimroman, skremte henne nesten fra å skrive mer krim.
– Uken etter at boken kom ut var jeg inni en bokhandel i Oslo og da lå det stabler av bøkene mine. Den følelsen, jeg har aldri glemt det. Også skrev jeg en vanlig roman året etter og sa offentlig at det blir med den ene krimromanen, for jeg turte ikke. Det ble litt voldsomt. Jeg tenkte at de må jo gjennomskue dette her.
Det forteller Unni Lindell til podkasten ”Helt kriminelt med Elin & Ellen”. Slangebæreren, den første i krimserien om Cato Isaksen, fikk terningkast 6 i VG og solgte over 50.000 eksemplarer bare i bokhandel.
– Var overveldende
Det skulle gå tre år før leserne fikk en ny krimroman om Cato Isaksen. Drømmefangeren ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker og vant Rivertonprisen. Til pressen fortalte Lindell at hun planla å skrive bare tre bøker om Cato.
– Det var fordi det var så overveldende, betror hun.
Presset hadde hun følt på også før ”Slangebæreren var ferdigskrevet.
– Det å skrive en krimroman for voksne, var altså så skremmende for meg, fordi jeg trodde ikke at jeg skulle klare det. Så jeg skjerpet meg noe så veldig, og satt der og jobbet og jobbet og jobbet, og leverte manuset på våren 1996. Jeg var veldig redd da jeg leverte det og trodde ikke det skulle bli antatt. Også ble det antatt. Og det var ikke så veldig mye bearbeidelse heller den gangen. Det har blitt mye mer på de senere bøkene.
– Veldig oppbrukt
Lindell hadde i utgangspunktet planlagt å skrive krimromaner med en kvinne i hovedrollen.
– Da jeg skrev Slangebæreren hadde jeg lyst til å ha en kvinnelig hovedperson, men det var veldig oppbrukt. Alle disse damene, Anne Holt, Pernille Ryg, Kjersti Scheen, Liza Marklund, hadde kvinnelige hovedpersoner. Jeg tenkte, nei da er det bare en vanlig, kjedelig mann igjen til meg, da får jeg ta det. Men så har jeg venner som jobber i politiet og det er veldig dramatisk å ha en sånn jobb, hvor du kommer til et åsted med drepte personer, kan være barn også, hvor du jobber på det åstedet og så skal du gå hjem etterpå og være familiefar. Du skal lage middag til barna, hente de i barnehagen, så jeg syntes det var et spennende konsept å utforske, og det er jo egentlig det jeg har gjort, forteller Lindell.
Blir lille Unni på syv år
Selv etter millioner av solgte krimbøker, opplever krimdronningen fortsatt dårlig selvtillit når hun begynner på en ny krim.
– Jeg blir sånn to centimeter høy, jeg blir lille Unni på syv år som ikke får til noen ting. Og for hver nye bok så er den på’n igjen. Hvis jeg hadde vært sikker på at jeg skulle klare å skrive en bok, så hadde jeg jo kost meg litt, men jeg sitter jo bare og er redd for at jeg ikke skal få det til. Og jeg må tvinge meg til å skrive, kanskje 1000 ord per dag, for ellers hadde jeg ikke orket det heller, da vil jeg heller pusse vinduer liksom, for det blir kjedelig underveis. Jeg har en mann som ikke er så veldig happy når jeg sier at «nå har jeg begynt på en ny bok», sier Lindell.
Hele podkast-intervjuet kan du høre her.
