Blåbær og peanøtter

”Alt jeg har lært om økonomi, har jeg lært den harde veien,” uttalte Jan Thomas til Dagbladet. Dette handler ikke om penger, men om ord.

Engelske lånord ser og hører vi tydelig: app, chille, chatte, dude og key account manager. Men oversettelseslånene legger vi ikke så godt merke til. De er nokså usynlige. En dag er de bare der, og det blir flere og flere av dem. Oversettelseslån er det fenomen at ord og uttrykk i et språk oversettes mer eller mindre direkte til et nytt språk og brukes i dette språket. I vårt tilfelle dreier det seg om engelske ord og uttrykk som oversettes til norsk og brukes i norsk.

Du har sikkert hørt dem du også, men kanskje har du ikke reflektert over at det ikke er vanlige norske ord og uttrykk? Det vrimler av dem. Det gjorde dagen min (”That made my day”) er ikke uvanlig å høre. Og dette er ikke min kopp te, sier folk. I stedet for å si at ”dette er ikke min favoritt” er altså det engelske uttrykket my cup of tea oversatt. Folk sier at de er opp for sushi, der vi mer gammelmodige av oss ville ha sagt at vi hadde lyst på det. Out of the question, sier engelskspråklige. Denne saken er ute av spørsmål blir det på moderne norsk. Og når noe er enkelt og greit, er det ikke blåbær lenger, men bare peanøtter.

I Klassekampens anmeldelse av Ian McEwans nye roman Barneloven står det at hovedpersonene (eller karakteren som alle under 99 år, unntatt meg, sier nå) Fiona er ”dypt komitert” i jobben sin. Hvis man kommer på noe i farten i våre dager, er det fra toppen av hodet. Og når noe handler om noe eller dreier seg om noe, bruker man gjerne kommer til. En moteblogger sier det på denne måten: ”Jeg elsker alt som er oversized, også når det kommer til luer.” Eller som en motebevisst venninne ytret her forleden: ”Dette kuttet kler meg ikke!”

Noen får permisjon til å gjøre noe, og det betyr ikke at de har fått fri fra jobben, men at de har tillatelse, fra engelsk permission. Folk realiserer noe i stedet for å innse noe, realize. Bare vi gammeldagse som bekymrer oss for bivirkninger, de mer lingvistisk ungdommelige blant oss er bekymret for sideeffekter. Man er ikke ute på oppdrag nå om dagen, men ute på misjon. Møter holdes ikke, de tar plass (fra take place). En vennlig togvertinne velkommet meg og de andre passasjerene om bord. ”Jeg velkommer dere om bord i dette toget, som går til Bergen!” Originalt er hun fra India, er en uttrykksmåte jeg hører – selv om de fleste av oss ennå bruker ordet opprinnelig. ”Originalt er han fra Verdalen,” skriver en journalist på Jæren om en fotballspiller.

Den yngste datteren min bad storesøsteren sin om å la mamma være alene under en lekeslåsskamp her forleden – ”Leave her alone,” hadde en engelsktalende sagt. Og hva med prisløst, for å uttrykke at noe er hysterisk morsomt – som i engelsk priceless –  som også den yngste datteren har en tendens til å si. Her må jeg nok konkludere med at min yngste er et foranskutt lyn hva angår språkutvikling. Men hun er ikke den eneste som bruker ordet på denne måten, et raskt søk gir mange resultater, oftest på blogger og i kommentarfelt på Youtube. ”Prisløst, må ses!” skriver en.

Ordene og uttrykkene er kanskje litt pussige og rare, fremmede og nye, men de høres ut som norsk, og de ser norske ut.  Det er ikke utenlandsk, det er ikke fremmedord. Man legger nesten ikke merke til dem. Man stusser litt de første gangene, så gir det seg etter hvert, når man har hørt enda en bruke ordet, eller sett det på trykk enda en gang. Og jo yngre man er, desto mindre stusser man. Vi som er godt voksne, stusser kanskje både kraftigere og lenger.

 Men det er ikke så vanskelig å finne oversettelseslån som vi ikke stusser så mye over lenger. Å gå for en løsning, regner vi nærmest som normalnorsk i dag. At noe suger – at noe er skikkelig dårlig – er klart ganske ungdommelig språk, men vi har hørt det så mange ganger at vi ikke lenger hopper i stolen; noen av oss kan til og med driste oss til å si det selv. Å adressere et problem gjør vi med den største selvfølge – blant annet i de store avisene våre, og jeg ser at det er registrert i dansk i denne betydningen helt tilbake til 1992.

Å spotte noen betyr på god gammeldags norsk at man gjør narr av noen, på moderne norsk betyr det at man får øye på noen, legger merke til noen. Allerede i 2011 skrev Aftenposten at ”her spotter politiet fartssynderne”. Å stresse et poeng, i betydningen understreke, er også ganske vanlig. At noe står ut når det legges merke til, hører og ser jeg ofte. Første gangen jeg hørte det var det en av mine døtre som pekte på en kjole og sa DEN står ut, og jeg måtte spørre henne hva hun mente siden kjolen hun pekte på, var usedvanlig trang og ettersittende. Etterpå har jeg hørt stå ut brukt utallige ganger på denne måten. ”Slik står du ut i mengden”, leste jeg i går på nettet.

Nå til hår og frisyrer og alder, for hva gjør damer med håret sitt når de runder førtifem, for ikke å snakke om femti? I ukebladet Kamille leser jeg – til min umåtelige lettelse – at ikke alle kvinner over førti må gå kort: ”Meryl Streep har hatt mange forskjellige frisyrer gjennom sine 64 år, men det er først nå hun har gått helt kort.”

Jeg hører og leser nye eksempler på oversettelseslån hver dag. Og man kan velge å bli resignert og deprimert og kjenne at dette er det ultimate forfall. Eller man kan bli fascinert over fenomenet og imponert over språkets evne til ustoppelig å ta inn nye ord og uttrykk. En ting er sikkert: Fremtidens norsk vil definitivt se annerledes ut enn dagens. Det er bare å velkomme det.

Hovedill: Thinkstock