Lyrisk: Levi Henriksens nye diktsamling er ei perle. Finstemt, øm og vidunderlig vakker.
De seneste dagene har jeg jobbet med artikler om Fagfornyelsen i skolen.
Full av tall og synspunkter, legger jeg vekk skriveblokka og gir meg i kast med «fortelleren fra Kongsvinger» – Levi Henriksens (f.1964) første diktsamling på ti år. Det blir ei kjærkommen og lang reise til byer og steder over hele verden. Reiser er temaet for årets samling Som skyene skygger snøen. Vi skal til Amerika, Leipzig, Rendalen, Sverige, Polen, Dubai, Belfast, Paris og Lofoten. Bare for å nevne noen få.
Alle reiser er ein omveg heim var tittelen på ei av bøkene til legendariske Herbjørn Sørebø (1933-2003). Henriksen er inne på noe av det samme, for selv om han beveger seg og skriver fra ulike land og kontinenter, er inntrykkene han møter alltid forankret i bakspeilet av røttene der hjemme.
Levi Henriksen:
Som skyene skygger snøen
Gyldendal
56 sider
Antagelig må du ha levd noen år for å få fullt utbytte av diktene, her er det mange referanser til tidlige idoler og inspirasjonskilder. Alt fra forfattere og musikere, til romfarere, filmstjerner og fotballspillere, men også til minnet om foreldre og besteforeldre, biler, barn og kjæreste. Alt og alle som forvitrer, med døden som bakteppe.
Et øyeblikk sitter man og smiler over Henriksens finstemte humor, på neste side kjenner jeg en tåre i øyekroken. Dette er en vakker og gripende liten diktsamling. Formspråket er konkret og tilgjengelig, men ordsmeden Levi Henriksen smykker det enkle med et følsomt og vart språk, noe som gjør diktene til klangfylt musikalsk poesi.
Bare å handle inn, eller å skynde deg til biblioteket. Denne boka fortjener mange lesere. Vi har flere betydelige diktere som kommer med samlinger i høst, men jeg våger likevel allerede å utrope Som skyene skygger snøen til kanskje årets beste. Det skal i alle fall svært mye til for å overgå disse liketille versene.
Det er ytterst vanskelig å skulle velge kun ett av diktene, hva med dette ømme og stillferdige kjærlighetsdiktet?
MER SOM ARBEID
En av de første gangene
vi dro på fjellet sammen
hadde du med deg
det nye, røde undertøyet ditt,
og vi måtte være ekstra stille
etter at barna hadde sovnet.
Nå har du på deg ullundertøy og pulsvanter,
og vi bruker skuddårsdagen
til å bære ut tanken på tørrklosettet.
Kjærligheten er blitt langsommere nå,
mer som arbeid.
Men når vi stempler ut om kvelden,
og jeg ligger ved sida av deg i mørket,
er fortsatt hånda di
alle steder jeg noen gang har ønsket å dra.
(Rendalen)
***
ANDERS NERAAL
