Har Gyldendal ikke lært siden sist?
Nok en gang er det Gyldendal som står bak årets skandalebok. Og nok en gang er det kildekritikken som står i sentrum.
For noen år siden var det Marte Michelets Hva visste hjemmefronten som stod i pressestormen. Boken fikk kritikk for manglende belegg for flere påstander – og forlaget Gyldendal fikk på sin side kritikk for dårlig oppfølging og faktasjekk. Det tok hele to år før en revidert utgave forelå – en prosess som kan sies å ha vært rekordlang i nølende respons, og som kunne vært håndtert langt mer effektivt.
Burde Gyldendal ha lært leksa si? Definitivt.
Nå står nok en Gyldendal-bok i en ny pressestorm. Partiet av Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant får kritikk fra flere omtalte personer, som ikke har fått lese manus før det gikk til trykk. Det er også påpekt flere faktafeil og «kilder» som hever at de ikke visste de skulle brukes som kilder – men til bakgrunnsamtaler.
Og igjen står Gyldendal i en storm for metodene side. Som Svein Tore Bergestuen også påpekte i Dagsnytt 18: Hvorfor har forlaget valgt å se bort fra vanlige journalistiske prinsipper – noen vil til og med si folkeskikk – i arbeidet med denne boken?
Utradisjonelt grep eller redaksjonelt sammenbrudd?
Først: Journalistikk og sakprosa er to forskjellige sjangre. I journalistikken finnes tilsvarsrett, opplysningsplikt og flere etiske og juridiske rammeverk. Sakprosa er ikke omfattet av det samme etiske regelsettet. Men det betyr ikke at det ikke finnes etikk og folkeskikk i den sjangeren.
Det er oppsiktsvekkende at direktør Ingeborg Volan går ut i Dagsnytt 18 og hevder å ikke vite hvem de drøyt 80 kildene til boken er. (Eller hun sier først nei, før hun kontrer med en noe svett «Ingen kommentar»).
Det er underlig at vi nok en gang stiller samme spørsmål om en sakprosautgivelse fra Gyldendal: Hvor er kontrollen?
Jens Kihl, kulturredaktør i Bergens Tidende, kaller boken «årets skandalebok», mens Dagens Næringsliv skriver følgende på lederplass: «Boken «Partiet» ser ut til å være preget av fraværende kildekritikk og en skandaløs journalistisk metode. Elementære krav til faktasjekk og kvalitetskontroll har både forlag og forfattere hoppet bukk over.»
Gyldendal hevder å ha benyttet seg av et utradisjonelt grep i en utradisjonell utgivelse. Men dette oppleves ikke som en nyskapende metode – det fremstår heller som et redaksjonelt sammenbrudd. Det er vanskelig å forstå hvorfor Gyldendal har valgt denne tilnærmingen, og at de ikke har forutsett hvor ødeleggende det potensielt kunne være for utgivelsen.
Forlaget bak Hva visste hjemmefronten burde være fullt klar over at usikkerhet rundt sannheten i en bok svekker tilliten til både forfatter og utgivelse. All PR er definitivt ikke god PR når lesernes tillit står på spill.
Tar ingen selvkritikk
Var denne metoden virkelig nødvendig for å fortelle historien? Kunne ikke vanlige prinsipper vært fulgt? Hadde det svekket boken å vise aktsomhet og gi tilsvarsrett?
Gyldendal-forfatter, og tidligere Arbeiderparti-politiker, Anne Holt er blant dem som refser forlaget. På Facebook skriver hun at hun er «provosert over at boka er utgitt» og at boka burde trekkes. Journalist og sakprosaforfatter (utgitt på andre forlag) Odd Isungset kritiserer boken for mangel på aktsomhet i omtalen av avdøde personer:
«Forfatterne av boka «Partiet» har tydeligvis vært inne i hodet til døde personer, slik at de kan sitere direkte hva de har tenkt: «Herregud, dette er jo starten på et kupp» tenker angivelig avdøde LO-leder Hans-Christian Gabrielsen etter et møte med Raymond Johansen. Boka svekker dessverre omdømmet til journalistikk og forlagsvirksomhet.»
Isungset er også blant dem som påpeker at Gyldendal håndterer kritikken svært dårlig.
For forlaget virker ikke å ta noen selvkritikk. På egne nettsider finnes ingen dementi, kun en henvisning til Dagbladets femmeranmeldelse (avisen hvor forfatterne bak boken selv jobber). I sosiale medier har de delt én post, med den positive tonen: «Sånn går det når du slipper en bokbombe» – uten å nevne at «bomben» som diskuteres er forlagets mangelfulle håndtering, snarere enn det som eventuelt måtte finnes av oppsiktsvekkende sprengstoff i selve boken.
Spørsmålet om boken bør trekkes er betimelig. Foreløpig påpeker Volan i Dax18 at det bare er funnet fire faktafeil, men at de tar høyde for flere. Det gjør de nok klokt i.
NORA STEENBERG
