Anmeldt: Intens og iherdig tekst

Bærum har sine skyggesider, østvendte skråninger passende for overgrep, det kan være terrenget ned mot en elv dypt i landskapet, neglisjerte steder med svekket sollys, ikke engang noe særlig søppel finner veien dit, ignorerte felter av urørt og intetsigende natur, ubrukelige steder i fukt og skygge.

Dette er den uhyggelige åpningen på Per Marius Weidner-Olsens debutroman Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen, en roman som de siste ukene er blitt omtalt og debattert langt mer enn de fleste debutanter blir. Noen uker etter lanseringen kom det frem at Weidner-Olsen selv er dømt for seksuelt overgrep i 2003 og har sonet denne dommen. Forlaget Oktober visste ikke om dommen før utgivelse og har valgt å avbryte samarbeidet med ham. Romanen er kommet i to opplag og får leve der ute i markedet, men forlaget stopper all markedsføring og trykker ikke flere bøker. Forfatteren er nå fri til å gå til andre forlag med både denne boken og sine eventuelle neste arbeider.

Per Marius Weidner-Olsen:
Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen

Skjønnlitteratur
Forlaget Oktober
227 sider

Forfatterne Nikolai Frobenius og Ingvar Ambjørnsen skrev kronikken til hans forsvar. Les saken – Uheldig med moralsk vandelsattest og sosialantropolog Tonje Jacobsen-Loraas har i forståelse med forfatterens offer skrevet motinnlegg i både Klassekampen og Morgenbladet. Les: – Overgrepene i romanen overlappet med hva forfatteren hadde utsatt venninnen min for

Alt dette og alt det andre som er sagt om saken, vil kunne påvirke lesemåten.

Et reflekterende språk

Å skrive om misbruk og overgrep, er ingen ny øvelse. Mange har gjort det. Ofrenes stemmer og versjoner er ofte tydelige i hard, konkret form, ofte med barnets konkrete begreper og bilder og en gjenskaping av minner rundt det som har skjedd. Per Marius Weidner-Olsen gjør det motsatte: Han kler sin fortelling om både å bli utført overgrep mot og å være en overgriper med et reflekterende stream-of-conciusness-språk. Han opererer med lange setninger som kan gå over en halv side, setninger som starter et sted, tar deg med over tid går og gjennom en persons utvikling og forståelse og til et annet sted. Så fortsetter neste setning på sammen måte og slik blir romanen en tekst som er ganske rask og suggererende, men den bremser i setninger som må leses flere ganger. Tilsynelatende kloke avsnitt, noen smellvakre skildringer av å være menneske, andre som er særs ubehagelige. Det gode, dannede språket tilhører en person som tilsynelatende er i stand til refleksjon og gir ham kanskje også egenskaper som følger av refleksjonen: anger og evne til å rette opp feil der det er mulig. Men litteratur bedrar. Den skal bedra. Å skape fortellere som lurer oss trill rundt og holder oss i det grepet, blir ofte kalt «god litteratur».

Fordervet ungdom

Romanen kommer ofte tilbake til en farløs 12-13-årings erfaringer med stjeling av penger, inntrenging hos leieboere og andre grenseløse handlinger der selve spenningen ligger i ydmykelsen det er å bli oppdaget, i å kunne lure voksne ved å nekte:

Det er et bilde av en fordervet og dreven tenåring, en tragisk eventyrer ute etter å fastslå sin banale og dramatiske utflukt, en poserende introduksjon til tøvete handlekraft og til en ødeleggelse av intimitet, å gå rett inn til et annet menneske, rett inn til det private, og vise en forstemmende evne til overtramp og overgrep, uten særlig blygsel eller frykt. 

Jeg-fortelleren beretter om voksne kvinners lyst og hvordan de forgriper seg på ham og har flere diskusjoner om forskjellene på motivene for kvinners og menns overgrep og deres natur. Dette virker veldig sterkt selv uten forkunnskapen om hva utgivelsen har skapt av debatt, for det er ikke entydige demoniseringer av verken overgriper eller overgrep. På den andre siden «normaliserer» han heller ikke slikt: Det foregår i menneskers blindsoner og i livets skyggesider.

Suggererende roman

Romanen forsøker finne forklaringsmodeller i jeg-personens utenforskap, for eksempel et par cowboystøvler moren skulle kjøpe, men som ble feil, som heller ble en byrde i skolegården. Hele tiden er språket den voksnes, men perspektivet er store deler av tiden den unges. Det fungerer godt. Som voksen vender bokas forteller tilbake til det som ser ut til å være stedet i åpningssetningen, skyggesiden av boligfeltet med hus, gater og hager.

Romanen er suggererende, betagende. Det kan være lett å glemme at noen leser dette som et forsvar for hans egne ugjerninger, men den delen av saken vil henge ved verket til evig tid. Så gjenstår det å se om Weidner-Olsen får seg nytt forlag og har flere bøker på lager. Skrivetalentet hans kan i alle fall ikke bestrides.

VIDAR KVALSHAUG