Amahl – mot alle odds

BOKAKTUELL: Amahl Pellegrino.

Han var slett ingen barnestjerne. Han var spjælingen som få trodde skulle ende på fotballens toppnivå. I går sikret Amahl Pellegrino seriesølv med Bodø/Glimt. I dag kommer årets Eliteserie-toppscorer med bok.

Sannelig skjedde det ikke i går også, i siste serierunde – likhet med så mange andre serierunder: Amahl Pellegrino trakk inn fra venstrekanten og plasserte ballen sikkert i nettet, og 4-2-seier over Strømsgodset var i boks. 25 mål på de 27 seriekampene han har spilt i år, og et imponerende snitt på 0,93 mål per kamp. Det sikret ham årets toppscorer-tittel med god margin foran lagkamerat Hugo Vetlesen med 16 mål.

Spjælingen fra Hedensrud

Det var det få som hadde spådd for noen år siden. Amahl Pellgrino vokste opp i, etter norske forhold, fattigdom. Som ung spiller ble han oversett, og få trodd at spjælingen fra Hedensrud i Drammen ville nå særlig langt på fotballbanen. Resten er, som vi gjerne sier, historie. Og den historien har nå havnet mellom to permer, ført i pennen av Karianne Braathen, og utgitt på lille Sitamoja Forlag – som eies av forlegger Stian Johansen, forfatter Karianne Braathen og Amahl Pellegrino med hver sin tredel.

Forlegger Johansen kan berette følgende om hvordan Amahl Pellegrino – fotballproff mot alle odds ble til:

– Flere journalister som har intervjuet Amahl har sagt til ham at hvis han noen gang skal skrive historien sin, så vil de gjerne skrive den. Han sa det til meg en gang ved en tilfeldighet. Jeg gikk hjemme og grubla, og så tenkte jeg: Vi har Karianne. Vi har Amahl. Jeg søkte litt rundt på hva som skulle til for å starte et forlag. Det virket superenkelt, og det er veldig fint at små og engasjerte aktører kan gi ut bøker uten de store forlagene i ryggen. «Jeg har funnet en forfatter til deg», sa jeg til Amahl. Karianne og Amahl ble satt opp på en date på en kafe her i Drammen først. Men egentlig ble forlaget til i Bodø samme kveld som Bodø/Glimt slo Roma 6-1. Da satt vi på en restaurant i Bodø og spiste middag med familiene våre og noen venner. Etter den kampen var det ingen tvil, dette skulle vi få til.

Mange gode historier

– I første omgang ble Sitamoja Forlag opprettet for denne boken og for at Amahl skulle eie historien sin selv. Målet vårt på sikt er å skrive flere historier som fanger oppmerksomheten til de som vanligvis ikke leser bøker eller ikke leser bøker så ofte. Det er mange gode historier der ute. Og helt ærlig, det er mye lettere å starte forlag og gi ut en bok enn jeg trodde det kom til å bli, sier Stian Johansen lattermildt. – Det har gitt mersmak og vi har flere spennende historier som vi har lyst til utforske – små og store prosjekter som vi har halvveis avtaler om. Men vi har fokus på dette prosjektet nå. Vi avtalt oss imellom at vi ikke skal gjøre noe mer nå før neste år, når Fotballproff mot alle odds er i mål.

SITAMOJA-DUO: Forfatter Karianne Braathen og daglig leder Stian Johansen.

Forfatter Karianne Braathen beskriver Pellegrino slik for BOK365:

– Amahl er direkte og åpen. Han gir meg en direkte tilgang til en del av byen min og en del av fotballen jeg ikke kjente til fra før. På godt og vondt. Han har også et dypt engasjement for barn og unge, det smittet lett over på meg. Det har gjort et sterkt inntrykk, og det tror jeg du skjønner når du leser boka.

«Få neger’n hjem»

Åpenheten gir seg blant annet utslag i noen ufiltrerte omtaler av trenere han har møtt på sin vei, og ikke minst beskrivelsen av rasismen – tilropene fra tribunen og kommentarer fra motspillerne, fra unge fotballår og opp til nåtid. I den sørgelige buketten han trekker frem, finner man blant annet «Nå kan noen andre få lov til å spille. Har ikke neger’n lært seg folkeskikk?», «Nå må dere takle han neger’n!» «Apekatt!» Få neger’n hjem!» «Neger’n klarer ikke å holde på ballen.» Amahl Pellegrino husker skjellsordene som om det var i går.

– Rasisme er etter hvert blitt et uthula begrep. Men den fins. På ekte. Og som regel er det bare den som blir utsatt for det, som hører det og kjenner det. Noen ganger kan det være aggressivt og direkte. Andre ganger kan det være mer indirekte. Som når en person snakker om «de der» eller «den typen der». Jeg veit jo hvem de mener da, forteller Pellegrino i boka. – Eller det kan være at du kommer inn i en bortegarderobe på et lite sted. Som du deler med hjemmelaget. Du er den eneste med mørk hud og svart hår i hele garderoben. Du ser at de andre gutta ser på deg før de ser på hverandre. Det er bare et sekund, men de blikka er ikke til å ta feil av. Og så sier en av dem: «Det er kanskje best vi tar med verdisakene våre.» Så kan du si at det ikke er rasisme. At det er tilfeldig. At de ville sagt det uansett. At de ikke mente noe vondt med det. Men når du setter sammen alle de opplevelsene, de evige påminnelsene om at du er «den typen der», så blir det et slags system. Det er bare det at du aldri veit når neste situasjon inntreffer, hvor det kommer fra. Så du er i en slags evig beredskap. Du møter ethvert nytt menneske, enhver ny situasjon, med et slags antimissilforsvar som alltid er skrudd på.

Late bloomer

For noen år siden ble Pellegrino selv beskyldt for å mangle etisk vurderingsevne i forkant av et kortvarig fotballeventyr i Saudi-Arabia. Pellegrino kan forstå at folk har sterke synspunkter på dette, men mener at han fikk hardere medfart enn andre norske spillere som har vært i liknende situasjoner:

– Hvor var egentlig Amnesty, VG, BT og alle de andre sheriffene i august samme år da Adama Diomande gikk til Al-Sailiya i Qatar? Eller da Ole Kristian Selnæs gikk til Shenz[1]hen i Kina i 2019? Hvor var de i 2021 da Thomas Lehne Olsen, norsk landslagsspiller og storscorer for LSK, tok turen til Dubai for et «tosifret millionbeløp» og omtalte det på LSKs nettsider som «et eventyr»? Ikke veit jeg. De våkna først da Amahl Pellegrino, en løs kanon og en late bloomer fra Hedensrud i Drammen, fikk sjansen, sier Pellegrino.

Kalde, varme Bodø

Om byen han nå bor i, og laget han nå ikler seg den gule drakta til, har han bare godord å komme med:

– Det er ironisk at jeg, en av Norges største frossenpinner, skulle signere for Europas nordligste serievinner noensinne. I Bodø er sommeren så kort at hvis du blunker, så går du glipp av den. Resten av året kan det regne, snø og blåse fra alle kanter samtidig. Vinteren er mørk og kald. Og lang. Men Bodø er kanskje den varmeste byen jeg veit om. Intim og god. Du kan faktisk rusle fra flyplassen og inn til byen. Hvor i verden kan du det, liksom? Og når du går på gata, så hilser folk, forteller Amahl Pellegrino i boka, og legger til: – Jeg trodde jeg hadde trent hardt, men det var før jeg kom til Bodø. Det høres rart ut, men det er sant. Jeg har trent i flere toppklubber. Med fare for å fornærme andre trenere må jeg si at jeg aldri har møtt en så dedikert fyr som Kjetil Knutsen. Dedikert på detaljnivå. Han er en kompleks type. Et sinnssykt godt menneske. En som kan legge hånda på skuldra di på en dårlig dag, ta deg til side og spørre: «Går det bra?» Omsorgsfull type, ja, men brutal når det gjelder treningskultur. Brutalt ærlig. Det er leik og moro, men hver økt teller. Hvert sekund teller. Går ballen ut av spill på trening, har du tre sekunder på å få den i spill igjen. Sier Kjetil at drikkepausa varer i 27 sekunder, så gjør den det. Ikke 28. Ikke 32. Under Knutsen er det vi presterer hver dag, alltid viktigere enn resultatet på kampuret søndag kveld. Det høres ut som en pedagogisk klisjé, men det er sånn det er.

Frie tøyler

For forfatter Karianne Braathen har Pellegrinos åpenhet vært viktig valuta:

– For meg som journalist var det aldri interessant å lage en sminka bok der alt som var vanskelig skulle dyttes ut i hjørnene. Der fant vi hverandre raskt. Selvsagt er det ikke absolutt alt som må eller kan omtales i en slik bok, men Amahl ga meg mer eller mindre frie tøyler. Det at han viste meg den tilliten var viktig for at jeg kunne ta på meg jobben. Sammen satte vi ned en liste med navn på folk jeg måtte snakke med, burde snakke med og kunne snakke med, forteller hun. – Jeg tror jeg har gjort rundt tjue ganske grundige intervjuer med folk fra ulike deler av Amahls liv. Det var nødvendig for å få temperatur og farge på de viktige scenene og hendelsene i boka. Amahl og jeg har hatt flere møter her i Drammen og i Bodø. Flest møter på Café Picasso. Det er en gammel drammensklassiker der det går an å sitte i et hjørne og prate uten at alle hører det.  Amahl har lest underveis. Vi begynte med et par kapitler. Han har kommet med sine innspill. Underveis har jeg fått gode drahjelp fra redaktør og konsulenter.

Fotballhode og penn

Blant støttespillerne trekker hun fram «to gamle kolleger fra Egmont-tiden», Knut Hovind og Øyvind Steen Jensen, samt forfatter Ayse Koca i konsulent-rolle.

– Øyvind er et av Norges fineste fotballhoder og han har en nydelig penn. Jeg er fotballelsker, men jeg kan ikke fotball sånn rent teknisk og praktisk, så jeg ville ha en trygg fotballmann i ryggen som redaktør, sier Karianne Braathen.

Hvem håper dere at boka vil nå?

– Alle. De som ikke bryr seg om fotball. Og de som bryr seg. Frivillige. Pappatrenere. Lagledere. Klubbledere. Men mest av alt er boka skrevet for og til unge mennesker som har en drøm.

 

0 Delinger