Allerede så merkelig lenge siden

Den ene av de apokalyptiske ryttere har overtatt for den andre. Vi har hatt pest, vi har fått krig, og vi kan få nød. Jo, Johannes åpenbaring har grep om det fundamentale. De destruktive kreftene symboliseres med en rød hest, og hva passer vel bedre!

Men vårt anliggende nå var at kampen mot mikrobenes tilsynelatende kom overraskende. Petter Stordalen ble tatt på hotellsengen og uttalte at ingen kunne forutsett dette. Vi lever vi i en moderne tid, men det er mulig å lese 300 år gammel litteratur og finne slående likheter. Sporene i litteratur og kunst er tydelige.

Stueland om pestlitteraturen

Pandemiarkivene kom ut seinhøstes i fjor. Espen Stueland brukte nedstengningen til å fordype seg i pestlitteratur, og særlig A Journal of the Plague Year fra 1772. Boka handler om byllepesten i 1665-1666 som tok livet av en firedel av Londons innbyggere.

Forfatteren av Journal er Daniel Defoe, han som skrev Robinson Crusoe. Når Defoe nesten hundre år i ettertid skriver noe som utgir seg for å være en nærværende skildring, er det fordi minnene ikke er visket ut, og et alvorlig smitteutbrudd truer på nytt, fra den andre siden av kanalen. I skrivende kretser sto bølgene høyt om hvordan samfunnet bør beskytte seg. Defoe tar en posisjon med sterk kritikk av isolasjon som metode.

Espen Stueland:
Pandemiarkivene

Sakprosa
Forlaget Oktober
353 sider

Nedstengning av puber, forbud mot balladeframføring

Hva gjorde London-myndighetene i 1665 bortsett fra å kjøre rundt med lik-kjerra hver kveld?

Londons borgermester kunngjorde regler som omfattet husundersøkelser, håndtering av lik og eiendeler, merking av hus med smitte, regler om renslighet og forbud mot å selge råtten mat.

Og mer slående med tanke på gjenkjennelighet: Borgermesteren ga regler om nedstengning av puber og kaffehus, regler for offentlige skuespill, terningspill, blodsport med bjørner (!), leker og spill og balladefremføring – alt som hadde som formål å redusere antall nærkontakter, ville vi sagt i dag.

I en ganske uortodoks guidebok til London bringer Tor Åge Bringsværd fram en anekdote om hvorfor traseen for London Tube har noen ulogiske trasevalg, og forklaringen skal være at de som drev fram banen i undergrunnen ville unngå å gå rett gjennom umerkede massegraver fra pesttida. London har sannelig vært hjemsøkt.

Teksfortolkende

Stueland gir oss ingen motstandsløs framstilling. Litteraturviteren trer fram. Ja, vi kan lese Defoe og andre samtidige med komparative briller. Men hvordan virkelig forstå en tekst som er framstilt under helt andre samfunnsforhold. Det er lett å falle for tekstens falske venner. Ord er like, men kan ikke uten videre forstås likt.

Pepys dagbok dukker opp nær sagt overalt når det skrives om England på 1600-tallet, denne vellystige byråkraten i Admiralitetet som i ni år førte en dagbok om dagligliv og egen vellystighet. I kildefattig tid blir han sentral. Bill Bryson bruker han for det han er verdt i sin kulturhistoriske bok Hjemme.

I en del to tar Stueland for seg fire litterære verker som har epidemier som klangbunn. Analysen av Ibsens En Folkefiende er fortreffelig. Vi vet ikke hva det forurensende vannet kan skyldes, og det er underordnet. Det dreier seg om en menneskelig refleks der bysamfunnet blir mindre og mindre villig til å høre på dr. Stockmann når de forstår hva implikasjonene av hans funn kan bli i kroner og øre.

Holst og Camus

Hanne-Vibeke Holst:
Som pesten

Roman
Gyldendal
800 sider
Preben Jordal, Lene Stokseth

To år før SARS-covid viruset spredte seg lå Hanne-Vibeke Holst’ Som pesten på bokhandler-diskene. Den ble naturligvis lagt fram igjen da Holsts romanfortrelling viste seg å ha noen treffende likheter med det vi sto midt oppi. Tittelen er en referanse til Camus store roman fra 1949. Holst går i dialog med nobelprisvinneren.

Det er en roman med det klassiske kjærlighet, svik og bedrag-temaet. Men rammefortellingen er om en kvinnelig dr. med, nyansatt i beredskapssenteret for sykdomsutbrudd WHO-hovedkvarteret. Hun suges inn i et spill med krefter som ønsker å dysse ned utbrudd under utvikling. Holst er godt opplest på SARS-utbruddene i 2009, og hun treffer godt på det som skal komme til å skje i virkelighetens verden.

Det evige kappløp mellom mennesker og mikrober

Stig S. Frøland:
Kampen mellom mennesket og mikrobene

Sakprosa
Dreyer
557 sider

Det store bildet om menneskenes evige kamp mot mikrobene får vi av professor Stig S. Frøland. Professoren bruker begrepet duell. Mikrobene er trolig årsaken til befolkningsutviklingen ikke tok av før medisinen fant botemidler. Dette er en bok jeg har tatt fram flere ganger under pandemien, og du bør sikre deg et eksemplar på Mammut-salget. Det er et storverk fra en nestor i immunologi som kombinerer det medisinfaglige med historiekunnskap.

Boka kom ut idet covid slo til i mars 2020. Frøland forklarer hva vitenskapen vet om opphavet til sykdomsfremkallende mikrober, om smitteveier og bekjempelse for av de mange epidemier som har rammet. Pest, kolera, tyfus og virussykdom, det er et bibliotek i sykdom og død, men også en vitenskapshistorie. Hva har vitenskapen trodd og visst? Det er kjempet mange slag mellom de som holdt fast på antikkens gamle lære om uren luft som årsak til smitte (miasmer) og tilhengerne av den etter hvert nye vitenskap om bakterier. Frøland er også innom Defoe, Camus og Ibsens dr. Stockmann skal være modellert over en professor som sto i striden for den nye lære om bakteriene.

Epidemiene som har herjet oppover århundrene har satt sine spor. Der de vitenskapelige kildene ikke strekker til, går Frøland til litteratur og bildekunst, til mytene og fortellingene.

Gikk Romerriket i oppløsning under tyngden av malaria og epidemiene som feiet over kontinentene og tok livet av mer enn hver tiende innbygger fra det andre århundre etter Kristus? Like sannsynlig som andre forklaringer på verdensrikets fall, ifølge Frøland.

Det er en nær sammenheng mellom krig og epidemi. Tyfus fulgte Napoleons hærer og bidro mer enn noe til mannefallet under felttogene. I felttoget mot Russland døde mange av våpen og sult, men flest av tyfus. For den store kriger ble det begynnelsen til slutten.

Spanskesyken mellom 1918 og 1920 har ingenting med Spania å gjøre utover at spansk presse var fri til å skrive. For øvrig dominerte krigen nyhetene i frie land. Smitten ble spredt av soldatens troppeforflytninger. Den fikk grusomme virkninger. I Norge døde minst 15 000. I motsetning til covid-19 rammet spanskesyken unge og sterke mennesker. Det finnes teorier om at de eldre hadde sterkere immunitet fra mindre smitteutbrudd noen år tidligere, men ingen har helt sikre svar.

Det man ikke kunne tenkt seg

Vitenskapen har feiret store triumfer i kampen mot smittsom sykdom, i den grad at det kom som en stor overraskelse at det kunne skje igjen. Min lille litteraturstudie starter med et intervju med Petter Stordalen som var tatt på hotellsengen. Vi fikk i intervjuet vite at hans forretningsimperium hadde gjennomgått stresstest med tanke på alt som kunne utgjøre en finansiell risiko. Pandemien kunne ingen ha forestilt seg, het det. På et vis er det lett å forstå at det vi ikke har kjent på kroppen på en generasjon er utenfor vår forestillingsverden.

På den annen side: Den som leser litteratur kan ha hatt forutsetninger for å tenke på det utenkelige. Hvis sykdom kan velte et verdensrike, så kan det nok ryste et hotellimperium. Vi kan snakke om en hel pandemilitteratur, et språk i kunsten. Midt i Wien er det reist en stor søyle som takknemlighet over at en av pestene på 1600-tallet tok slutt. I museer over hele Europa henger bilder som skildrer en pestbefengt og lidende befolkning. Bør Stordalen-imperiets stresstester knytte til seg en medisiner og en litteraturviter neste gang; – Hva med Stueland og Frøland?

KJELL SOLEM