KOMMENTAR: «Rettsvillfarelser en masse» – Æresrettsutvalgets leder, professor Geir Woxholth går skarpt i rette med Fløgstad, Søbye og Rems forsøk på å gi Æresretten legitimitet.
Det var i forbindelse med markeringen av Forfatterforeningens (DnF) 125-års jubileum i november 2018 at foreningen, ved leder Heidi Marie Kriznik beklaget foreningens etterkrigsoppgjør mot 17 av sine medlemmer. Beklagelsen medførte at Kjartan Fløgstad på årsmøtet, våren 2019 gikk på talerstolen med beskjed om at han i protest ville melde seg ut av foreningen.
Forfatterforeningen nedsatte med dette et juridisk ekspertutvalg for å granske foreningens agerende mot egne medlemmer etter frigjøringen. Utvalget avgav sin innstilling kort tid etter at Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye («forfatterne») på vårparten i fjor hadde utgitt en hel bok til forsvar av Æresretten og Forfatterforeningens sanksjoner mot 17 av foreningens medlemmer: På æren løs – Krigen, litteraturen og Æresretten (Forlaget Press, 2020). 
Historisk revisjonisme?
Sentralt for de tre forfatterne var at de ikke ville være med på å bidra til en alvorlig form for historisk revisjonisme. Æresrettens agerende, mente de tre, var det gitt gyldig belegg for av myndighetene, med dette var det legitimt og rettmessige hjemmel for utøvelsen av Æresretten sitt virke.
Æresrettsutvalget, bestående av HL-direktør Guri Hjeltnes, førsteamanuensis i offentlig rett, Anine Kierulf, professor i rettshistorie, Jørn Øyrehagen Sunde og med jusprofessor Geir Woxholth som utvalgsleder, var imidlertid av en helt annen oppfatning. Utvalgets konklusjon var at Æresrettens virksomhet og vedtak var uten rettslig grunnlag og brøt med grunnleggende rettsstatsidealer, selv hva som gjaldt på frigjøringstidspunktet. En beklagelse av foreningens agerende blir, etter utvalgets mening, ikke å regne som et forsøk på historisk revisjonisme.
Debatten stilnet ikke med dette, men Æresrettsutvalget avholdt seg i stor grad fra å gå i direkte polemikk mot de tre erfarne ordsmedene. Antagelig ønsket utvalgets medlemmer at den grundige rapporten skulle tale for seg selv.
Æresrettsutvalgets leder tar bladet fra munnen
Nesten ett år senere tar imidlertid Æresrettsutvalgets leder, professor Geir Woxholth, bladet fra munnen – nå på helt eget grunnlag. Dette i et grundig oppgjør med Fløgstad, Søbye og Rems visitter innom jussen. I en fyldig 18 sider lang artikkel, Rettsvillfarelser en masse – Noen bemerkninger om Forfatterforeningens æresrett, dens virksomhet og avgjørelser – og ettertidens forståelse av æresrettsoppgjøret, publisert i det juridiske vitenskapstidsskriftet Tidsskrift for forretningsjus, gjennomgår Woxholth punkt for punkt de juridiske resonnementene slik de er blitt presentert av det selvoppnevnte forfattertribunalet i pamflettboka På æren løs.
Under følger vi kortfattet hovedpunktene i professor Woxholths juridiske avkledning av På æren løs. Begrepet «rettsvillfarelse» betyr i korthet at man er uvitende om gjeldende rettsregler.
Her skylder kommentatoren å understreke at sammendraget nødvendigvis må bli svært forenklet. Videre at man selv ikke har juridisk kompetanse til å yte Woxholths tekst rettferdighet. Mangler blir med dette selvsagt å føre på min kappe.
Så tilbake til Woxholths eklatante oppgjør med Fløgstad, Søby og Rems manglende forståelse av gjeldende rettsregler for Æresrettens virke:
Rettsvillfarelsen vedrørende tjenestemannsanordningen
Under talen Fløgstad holdt da han meldte seg ut av foreningen i 2019, sa forfatteren blant annet:
I samsvar med regjeringsvedtak av 26. februar 1943 skulle det etter frigjeringa takast eit administrativt oppgjer for å gjenoppretta lovlege forhold i offentleg teneste. Anordninga galdt også selskap, foreiningar, stiftingar og samanslutningar. I DnF blei 14 NS-medlemmer ekskluderte straks etter frigjeringa. Etter grundig behandling i organisasjonen gav Æresretten i foreininga 17 andre mildare grader av påtale og refs. Det er dette demokratisk fatta vedtaket styret i DnF hausten 2018, utan å spørja medlemmene, bed om orsaking for og vil oppheva.
Woxholth fastslår at påstanden om at tjenestemannsanordningen også gjaldt for «selskap, foreiningar, stiftingar og samanslutningar» rett og slett er feil.
Dette må også Fløgstad ha innsett for påstanden gjentas ikke i På Æren løs, like fullt bruker forfatterne et omfattende kapittel på å gjennomgå bakgrunnen for tjenestemannsanordningen. Hvorfor bruker de slik plass til dette, når de samtidig innrømmer at anordningen ikke hjemlet Æresrettens avgjørelser, spør Woxholth.
Svaret finner han i boka, og hvor forfatterne selv medgir at selv om anordningen er irrelevant, har de medtatt drøftingen fordi:
Vi har gjort det for å vise at skjønn var et helt sentralt element i utrenskningene i den offentlige tjenesten rett etter krigen. Det vil si at den samme kritikken som er rettet mot oppgjøret i Forfatterforeningen, også kan rettes mot alle utrenskningene som skjedde med hjemmel i 1944-anordningen. Samtidig kan det være verdt å minne om hvor grundig forarbeidet til dette oppgjøret hadde vært, hvor gjennomarbeidet og diskutert anordningen var.
Woxholth karakteriserer resonnementet som meningsløst, spesielt all den tid anordningen forutsatte grunnleggende rettsikkerhetsgarantier som domstolsbehandling med full kontradiksjon og ankerett. Dette i klar motsetning til Æresretten, hvor rettsikkerhetsgarantier lyser med sitt fravær.
Hertil kommer også at kunstnerorganisasjonene ved flere tilfeller hadde fått direkte svar fra Justisdepartementet om at reaksjoner mot medlemmer måtte skje på privatrettslig grunnlag, med grunnlag i organisasjonenes egne regler i form av vedtekter – og dermed den alminnelige foreningsrett.
Med rene ord var Æresretten i all hovedsak uten juridisk grunnlag.
Rettsvillfarelsen vedrørende «Julemøtet» i 1945
Woxholth skriver:
En del vil vel mene at årsmøtet i Forfatterforeningen 2019 med Fløgstads utmelding og «utmarsj» fortonet seg dramatisk. Men denne dramatikken kan ikke måle seg med den som omkranset årsmøtet (julemøtet) 1945.
Den eksklusjonsbestemmelse som fantes i Forfatterforeningens lover på det tidspunkt Æresrettens beslutninger om eksklusjon ble truffet, var lovenes § 6, som lød: «Efter forslag fra minst 10 medlemmer kan foreningen på høstmøtet med 3⁄4 flertall vedta å utelukke medlem som illojalt motarbeider foreningens formål.»
På årsmøtet i desember 1945 skulle man diskutere Æresrettens kjennelse. Blant de utsatte var eksempelvis verken Herman Wildenvey, Johan Bojer, eller Ejlert Bjerke til stede. Tidligere var det ventet at avgjørelser skulle bli gjenstand for diskusjon og debatt. Imidlertid kom det benkeforslag om at Æresrettens kjennelse skulle godkjennes uten kommentar og debatt.
Og slik ble det. Antagelig for å slippe ubehag og spissrotgang, ble forslaget vedtatt med 27 (69 prosent) mot 12 stemmer. Æresretten manglet således foreningsrettslig grunnlag for de eksklusjonsvedtak som julemøtet godkjente en bloc. Her var det med andre ord intet å støtte seg til i vedtektene. Ei heller var benkeforslaget (på høst-/julemøtet), naturlig nok, sendt ut til medlemmene:
– Bestemmelsen kunne opplagt ikke tjene som hjemmel for æresrettens vedtak om eksklusjon, og like lite for vedtak om suspensjon, inndragning mv., som er sanksjoner som ikke er omtalt i bestemmelsen. Personelt kompetent til å treffe eksklusjonsvedtak var etter denne regelen høstmøtet i foreningen, ikke æresretten, og eksklusjon kunne bare finne sted dersom det var innkommet forslag om eksklusjon fra minst ti medlemmer og forslaget fikk tilslutning av 3⁄4 av medlemmene på høstmøtet.
– Et flertall kan ikke begå overgrep mot et mindretall når vedtektene har regler om beskyttelse av mindretallet. Det er dette som kalles foreningsdemokrati, konkluderer Geir Woxholth, som også tillegger fra Æresrettsutvalgets innstilling:
– Ut fra alminnelige foreningsrettslige prinsipper, som utvilsomt også gjaldt i 1945, var vedtaket på julemøtet på denne bakgrunn urettmessig og sannsynligvis ugyldig. Det avskar også en realitetsdrøftelse om hver enkelt forfatters forhold, og muligheten for at forfattere tok til orde for å forsvare seg eller at noen annen tok et slikt initiativ. At vedtaket omfattet så mange enkeltforfattere og så mange ulike saksforhold, understreker at vedtaket innebar et overgrep. Det som skjedde på julemøtet, var derfor det man på folkemunne omtaler som et kupp. Og den rettsvillfarelsen som ga grunnlag for kuppet, var ingen enslig svale, den var den siste i rekken av alvorlige, seriemessige rettsvillfarelser begått av æresretten forut for julemøtet, fordi dens vedtak i mange av sakene brøt med krav til hjemmelsgrunnlag, kontradiksjon og alminnelig saksbehandling.
Hva skriver så Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye om dette i sin nesten 400-siders bok? Kort, nesten ingenting.
Geir Woxholth kommenterer dette faktum syrlig:
– Forfatternes fremstilling sier ingenting om foreningsdemokrati og saksbehandling, de nøyer seg med å beskrive den lettelse som forelå blant æresrettens medlemmer og det antatte flertallet i forsamlingen. Man får derfor en anelse om at forfatternes oppfatning av foreningsdemokrati kan være noe sneversynt.
Eller at det kan ha gått dem hus forbi:
– Selvsagt har ingen forestilt seg at overgangen fra okkupasjon til selvstendighet skulle skje «uten et oppgjør». I så fall måtte man være svært naiv. Det mange har etterlyst, er imidlertid at dette oppgjøret burde ha skjedd på grunnlag av rettsstatens prinsipper, og derunder i samsvar med foreningsdemokratiet, og at datidens regler om krav til hjemmelsgrunnlag, kontradiksjon og annen saksbehandling ble fulgt.
Avslutningsvis om rettsstatsvern
Norge var i 1945 en rettsstat, hevder Woxholth bestemt:
– Kvintessensen i et rettsstatsvern er at man, kanskje ikke av hjertet, men i det minste med ryggen rak, er i stand til å gi ens verste fiende samme rettssikkerhetsvern som man forventer å motta selv, dersom man skulle bli anklaget og stilt til rette.
– Hvorvidt historiske årsaksfaktorer kan legitimere avvik fra de grunner som tilsier et rettsstatsvern, er naturligvis diskutabelt, men det er en diskusjon jeg har valgt ikke å videreføre i denne artikkelen. Imidlertid er det et hovedanliggende for meg at en ordentlig diskusjon av dette ikke kan skje dersom man er i rettsvillfarelse om hva som var gjeldende rett da freden kom i 1945. Nær sagt samtlige aktører som har kunnet beslutte – eller som har ment noe om æresrettens dommer og virksomhet – har vært det. Og rettsvillfarelsene har vært seriemessige – og levet sitt eget liv helt frem til vår tid.
ANDERS NERAAL
Hele professor Woxholths artikkel kan du kjøpe og laste ned her.
Les også: Æresretten
