Å bringe himmelen ned i ei gråstue

Det er vel få som har preget den norske julen i så stor grad som Alf Prøysen. For mange blir det rett og slett ikke jul uten hans viser, som har klart å fange essensen i den tradisjonelle norske julefeiringa.

Minnene fra hans egen barndoms jul på Prøysen gård på Rudshøgda var nok til god hjelp i utformingen av visene. Det var her hvor krakken ble «dratt bort ått glaset» og musene danset under gulvet på julekvelden. Historiene om hvordan hans mest populære julesanger ble til er med på å tilføre enda mer juleglede til de allerede elskede sangene.

Skadedyr eller juleinventar?

Alf Prøysens aller første julesang var Musevisa. Den ble til i 1946. Prøysen hadde allerede året før dette begynt å vanke i NRK, eller Kringkastingen som det jo het på den tiden, etter å ha gjort seg bemerket som visesanger i ulike revyer. Det var særlig en sang som ble spilt særlig mye på radioen i 1946, «Når man ser det hele lite grand fra oven».

Det var dette året programleder Lauritz Johnson, hele Norges «Onkel Lauritz», ba Prøysen skrive en vise til Barnetimen. Prøysen fikk fort en idé: visen skulle handle om musenes feiring på julekvelden. Men hvordan visen skulle se ut stod mindre klart for ham.

Prosessen var ikke enkel. Han skrev ut en hel kladdebok, men var fremdeles usikker på innholdet. Såpass usikker var han at han ringte vennen Arnjolt Høyland, og ba ham møte ham på Vestbanestasjonen for å høre ham prøvesynge visen. Prøysen var mest usikker på refrenget, hvor musene er glade og danser. For tenk om Johnsen mente mus var skadedyr, og at det derfor ikke passer seg at de var så glade. Men Høyland syns refrenget var fint:

«Lauritz Johnson er da vel ikke så dum at han kommer med en sånn innvending. Og den visa di kommer til å gå rett i fletta på ungene.»

Prøysen holdt i følge biograf Ove Røsbak kortene fremdeles tett til brystet da han ankom kontoret til Lauritzen. «Syns du det ville være en artig idé om vi lot musene holde julefest?», spurte han, noe Johnson svarte ja til. Og slik tok Prøysen Johnson gjennom sangen, setning for setning, som om han kom på dette der og da. Lite visste vel Johnson om hvor trått arbeidet hadde vært, og hvor usikker Prøysen var på sluttproduktet han nå fremførte. Men Prøysen hadde lite å bekymre seg for. Johnson likte sangen, og den ble fremført i Barnetimen samme år.

Ukjent vers og musevisa i Hollywood

Musevisa består av åtte vers, men det verserte lenge rykter om at Prøysen skrev et niende vers, i tilfelle Johnson ikke skulle falle for ideen om mus som søte og juleglade. Dersom han mente at mus var skadedyr, kunne hele sangen bli reddet av nettopp dette siste verset. Men siden jo Johnson likte visa, var det ikke noe behov for et siste vers – som jo også ville vært sterk kost for barna, siden alle musene ender med å bli spist av en katt.

Dette ryktet ble senere avslørt som en spøk, satt ut av tidligere NRK-medarbeider Ivar Kalleberg som en «practical joke». Slik lød det omstridte verset:

De feiret julekvelden til det ble langt på natt,

men så ble alle spist av en sulten gammel katt.

Men ikke bli nå lei deg for alle disse små,

de svevde opp til himlen med englevinger på.

Når julekvelden feires til neste år en gang,

da synger alle sammen en himmelsk julesang.

Heisann og hoppsann og fallerallera,

om julekvelden da skal alle sammen være glad.

Heisann og hoppsann og fallerallera,

da skal alle sammen bare være være glad.

Like kjent som teksten, er jo melodien i Musevisa – som er blitt brukt i flere sammenhenger i ettertid. Men lite kjent er kanskje at den fant veien til Hollywood.

Prøysen har ikke skrevet melodien selv. Det er en gammel reinlender, som ble for første gang brukt i Norge i 1906, da av Oscar Lerdahl i sangen «Hvad man ikke kan miste». Og det var kanskje denne visa moren til den amerikanske skuespilleren Robert Mitchum sang for ham da han var ung, og som han senere skulle bruke som inspirasjon til sangen «Ballad of Thunder Road». Robert Mitchums kultfilm-klassiker «Thunder Road» fra 1958, som handler om frakting av hjemmebrent, har selveste Mitchum både produsert, spilt i og skrevet tittelsangen. Og sistnevnte er melodien slående lik Musevisa.

Her kan du høre likheten:

Bringe himmelen ned i ei gråstue

Etter Musevisa ble fremført på Barnetimen, ble stemmen til Prøysen stadig oftere å høre i radioen. Og han var ikke ferdig som julesanger helt ennå. Utpå høsten i 1951, mottok Prøysen et brev fra redaktøren i Arbeidermagasinet (også bare kalt Magasinet), Nils Johan Rud, hvor han bestilte en vise til jul:

«Vi har så mange julesanger, men ingen julevise. Kan du ikke forsøke å bringe himmelen ned i ei gråstue?» spurte Rud.

Prøysen får straks ideen til det som senere skal få navnet «Julekveldsvisa». Og da er det spesielt navnet Matja som kommer til ham.

Hvem er Matja?

Mange har lurt på hvem jordmor Matja er. Mange mener det kunne være Prøysens bestemor Matja, som i følge flere var «snill som dagen er lang». Andre mener at inspirasjonen kom fra Jordmor-Helaga, som bodde ved Prøysen gården.

Datteren Elin Prøysen sier i et intervju med Klar Tale at hun ofte får spørsmål om «jordmor Matja»:

– Jeg vet ikke om han tenkte på noen bestemt, selv om mange mener det. Men det er jo et flott symbol at Betlehems-stjerna lyser over taket til ei jordmor. Pappa brukte navnet «Matja» flere ganger på kvinner som var omtenksomme, snille og hjelpsomme, sier hun.

Hun påstår at «jordmor Matja» i Julekveldsvisa nok var en kombinasjon av flere kvinner i Prøysens liv:

– Jordmora som tok imot Prøysen da han ble født, het Helga Johansen. Han hadde et godt forhold til henne. Mor hans het Julie. Han hadde også en mormor som het «Matja». Alle disse kvinnene var viktige for Prøysen.

Hun kan også fortelle mer om julekveldsvisas innhold.

«Julekveldsvisa» handler om ei mor som forbereder julen. Hun samler barna ved vinduet. De skal se etter den vakre julestjerna. Noe av dette gjorde også Prøysen-familien.

– Da han skrev «Julekveldsvisa», var broren min liten og lå i vogga. Han var to år yngre enn meg. Så vi to ungene passer godt inn i visa, sier Elin Prøysen.

«Aldri blitt så gla»

Når teksten til Julekveldsvisa er skrevet ferdig, kontakter Prøysen nok en gang vennen Arnljot Høyland i julesang-øyemed. De hadde møtt hverandre da Høyland gikk på Statens småbruklærer-skole ved Sem i Asker, og Prøysen jobbet på en gård ved skolen. De to skulle bli viktige for revyen på skolen. Her hadde blant annet Høyland laget «Lærlingevisa», og det var melodien til denne Prøysen nå gjerne ville bruke til sin egen julevise. Og det var helt greit for Høyland.

«Julekveldsvisa» blir spilt inn på plate i oktober året etter, i 1952, men den stod på trykk i Arbeidermagasinet allerede julen 1951. Og reaksjonene lot ikke vente på seg. En prest fra Brandbu ber Prøysen sende ham visa, for han har så lyst til å bruke den i prekenene sine. Sammen med visa på trykk, skrev også redaktør Nils Johan Rud en lengre artikkel om Prøysen. Dette gjorde Prøysen veldig takknemlig, noe han uttrykte i et brev til Rud:

«Jeg tror aldri jeg har vært så gla for noe jeg har lest om meg selv som for det du skrev i tilsendte nummer av ’Magasinet’».

Mon tro hva han ville sagt i dag, når julesangene hans fremdeles strømmer ut av høyttalere over det ganske land, mens vi vasker gølvet, bærer ved og setter opp fuggelband.

—

Les også: Ved Prøysens hundreårsjubileum. «Hundre år er ingenting»

Denne teksten ble først publisert på Bok365 julen 2020.