666 ord om sommerlesning

Det har ikke blitt på langt nær små mye lesning i sommer som normalt, da jeg både har bytta kontinent, begynt i en sommerjobb, flytta inn i et gammelt hus, kjøpt Volvo, kjøpt gressklipper, hekkesaks, rive, og redskaper jeg ikke vet navnene på, men noen bøker har det jo også blitt.

I jobben som journalist i Varden skal jeg anmelde Erlend Kaasas roman Livius, som blir lansert i august. Dette er Kaasas andre roman. Han debuterte i 2009 med romanen Thunder Road.

Livius er en poet og opprørsleder som bokas andre hovedperson, Lam, en offiser i invasjonsstyrken får i oppdrag å drepe. Jeg ønsker ikke å si noe om hva jeg tenker om boka på nåværende tidspunkt, men den dreier rundt det å opprettholde en menneskelighet i den vanvittige råskapen. Om å bli desillusjonert, om den fysiske og mentale avstanden i en familie, ikke bare i en krigssituasjon, men også blant de privilegerte storbymenneskene som virrer rundt problemstillinger som kvadratmeter, drabant/urban, selvrealisering/samfunnsansvar.

STRØKET: The Great Gatsby.

I den omfangsrike serien klassikere jeg ikke har lest, kan jeg denne sommeren stryke The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald av lista. En jazzete, underholdende roman fra mellomkrigstida. Stor i amerikansk litteratur. Liten i omfang. En god bok å tilbringe noen timer med en sommerdag.

I den noe mindre omfangsrike serien: å lese Virginia Woolf og se hvor jeg langt jeg kommer, har jeg i sommer forsøkt meg på To The Lighthouse. Jeg vet ikke hvorfor det ikke funker for meg å komme inn i, og videre i, bøkene hennes. Den kanoniserte forfatteren kan jo umulig være svak. Det er større sjanse for at jeg er dum, men jeg har da lest et par tusen bøker, både tynnere og tjukkere, rarere og streitere, vanskeligere og eklere. I årets forsøk kom jeg til side 15 omtrent. Tidligere har jeg kommet til side 30 i Mrs. Dalloway to ganger. Om noen vil lese Woolf for meg, med meg, ha lesegruppe eller noe, så send et postkort.

STREVSOM DAME: Virginia Wolf

Siden jeg har flytta til Skien og har tenkt å jobbe med kultur og litteratur, har jeg sett meg nødt til å lese om Henrik Ibsen. Han har jo en spennende historie. Valget av den første biografien falt på Robert Ferguson. Den var billigst i bokhandelen til museet på Venstøp.

I våres hadde jeg stor glede og stor nytte av å lese James Woods How Fiction Works. Det førte til at jeg kjøpte hans nyeste essaysamling, The Nearest Thing to Life, en velskrevet, lærd og inspirert rusletur i engelskmannens lesing og liv. Wood er muligens mest kjent som kritiker i The New Yorker. Karl Ove Knausgård regner Woods omtaler og anmeldelser av Min kamp-bøkene som en av de tre viktigste grunnene til Knausgård-feberen som herjer i deler av den amerikanske leserflokken. Jeg kjøpte også mannens eneste roman, The Book Against God. Jeg har ikke lest den ennå, og erfaringsmessig vet jeg aldri hvilken bok jeg plutselig plukker opp og begynner å lese i.

FÅR FOT: Kvalshaugs Trampolineland

I de siste dagene har jeg begynt å lese Terje Dragseths første prosabok, Solen sukker i min sko, og Vidar Kvalshaugs novellebok Trampolineland. Spesielt sistnevntes bok får jeg fot av.

Det siste drøye halvannet året har jeg skrevet prosa, både kort og lang, og det har ført til at jeg oftere har valgt enn roman å lese framfor dikt. For å studere. Men noen diktbøker har jeg da kikka i denne sommeren, som Allen Ginsbergs klassiker Howl, som jeg tidligere har lest ganger på norsk, og Flamme Forlags utgivelse Fernando Pessoas Alberto Caeiros poesi.

PÅ VENTELISTE A: Eline Lund Fjæren.

Jeg har skaffa meg de nyeste bøkene til Rebecca Dinerstein, Eline Lund Fjæren, Linn Rottem, Ida Hegazi Høyer, Pål Norheim, Jan Roar Leikvoll, og jeg har et ukjent antall esker med bøker jeg ennå ikke har åpna etter flyttinga.

Det er mye å ordne, men en dag om ikke så lenge gjør jeg forhåpentligvis det jeg pleide å gjøre før: Ligge på sofaen med en bok bretta ut over det fura, værbitte ansiktet, og en liten øl vaklende på stuebordet.

God sommer.