Jorden anno 2052. De verste klima-spådommene har gått i oppfyllelse, og verden går ad undas. Det er utgangspunktet Lars Mæhles ungdomsroman.
Klimaflyktninger er et internasjonalt problem, klimaaktivister er uønskede elementer og Norge er en totalitærstat som nekter å oppgi Oljeeventyret. Lars Mæhles nyeste ungdomsroman Bouvetøya 2052 gir oss et dystert innblikk i en mulig fremtid.
Lars Mæhle (f. 1971) er et kjent navn i barne- og ungdomslitteraturen. Han står bak prisvinnende utgivelser som Landet under isen-serien, Knoterud FK og Fuck off I Love you. Nå er han aktuell med ungdomsboka Bouvetøya 2052 (Samlaget), en dystopisk klima-thriller lagt til en nær og marerittaktig fremtid.
–Bouvetøya 2052 er den første framtidsromanen jeg har skrevet, og muligens også den av mine historier med tydeligst politisk slagside. Men samtidig er boka, som mange av bøkene mine, godt forankret i spenningsfortellinga, forteller Mæhle selv om sin nyeste utgivelse.
Dystopiske fortellinger har de siste årene tatt ungdomslitteraturen med storm. Unge lesere får tilsynelatende ikke nok av historier om ragnarok og marerittaktige samfunn, og forfattere lokkes til sjangeren som møll til lyset.
Mæhle mener at dystopien har en spesiell tiltrekningskraft, med virkelighetsflukten slike bøker representerer:
–I dystopiske bøker går man inn i en verden der helt egne regler gjelder. En verden med blanke ark hvor leseren og forfatteren på en måte kan fylle inn tomrommene selv. Denne fascinasjonskraften har dystopien ellers til felles med fantasyromanen. Begge sjangrene tilbyr leseren alternative verdener, en virkelighetsflukt fra de grå hverdagene. Alle bøker tilbyr en flukt inn i egne rammer, også realistiske fortellinger, men ingen sjangre gjør det mer uttalt enn framtids- og fantasyberetningene.
Med Norge som verstingen
Selv om boken stiller seg i rekken av flere andre dystopiske utgivelser, skiller Bouvetøya 2052 seg tematisk ut fra trenden, ved å sette klimaspørsmålet i sentrum. Mæhle maler et dystert bilde av en mulig fremtid, hvor verden har gått den veien forskere har spådd. Klimaaktivister er uønskede elementer som blir jaktet på av den norske stat, som igjen blir styrt av oljenæringen. Verdens maktbalanse er tippet i favør til de klimavennlige landene. Land med oljeinteresser er blitt korrupte og totalitære. Norge er del av sistnevnte gruppe, faktisk er vi verdensverstingen på klimaforurensning i 2052, og nasjonen har blitt en totalitær stat som slår ned på alle som motsetter seg videre drift av oljenæringen.
–Utgangspunket for boken er ganske enkelt å forsøke å ta opp temaet klimaendringer for ungdom på en måte som taler til dem, ved hjelp av en mørk framtidsthriller, forteller Mæhle.
Leker med Dødslekene
Med denne dystre fremtiden som bakteppe, går startskuddet for nett-realityserien Bouvetøya 2052; en klimakonkurranse basert på Bouvetøya i Arktis, flere hundre kilometer unna sivilisasjonen. Vi møter Roland, en norsk klimaaktivist som ufrivillig blir trukket inn i dette spillet, sammen med fire ungdommer som representerer hver sin verdensdel. Deltagerne blir overlatt til øyas barske miljø, hvor de skal komme frem til fornuftige løsninger på verdens klimaproblemer – samtidig som de kjemper et spill på liv og død, med hele verden som tilskuere.
Selv om en realitykonkurranse på Bouvetøya er et nytt fenomen, er ikke selve realityformen ny i dystopiske bøker. Mæhle er selv ikke bekymret for de velkjente rammepremissene boken bygger på, og har selv valgt å gjøre dette til et uttalt tema i Bouvetøya, hvor karakterene tidlig i fortellingen påpeker at realitykonkurransen er prikk lik Dødslekene, som igjen er en kopi av japanske Battle Royale.
–Realityrammen gir mange muligheter for å bygge spenning. Samtidig er det svært vanskelig å finne på noe banebrytende originalt innenfor en slik ramme. Jeg var klar over at det fantes visse ting ved plottet som kunne minne om Dødslekene-konseptet. Jeg valgte å gjøre nettopp dette – hva er ekte og hva er kopi? – til et uttalt tema i Bouvetøya 2052. I mitt 2052 har ikke minst nettvirkeligheten grepet inn i menneskenes hverdagsvirkelighet, og gjort det vanskelig å si hva som er ekte virkelighet og falsk virkelighet.
Verdens mest ugjestmilde
Det er nok manges verste mareritt å være fanget på en øde øy, uten sjans til å kunne rømme, men i Bouvetøya 2052 blir dette marerittet virkelighet. Med sine barske forhold opererer Bouvetøya nærmest som en egen karakter. Mæhle hevder selv at ideen om å legge handlingen til verdens mest avsidesliggende øy var en så pirrende idé at han ikke klarte å slippe den.
–Bouvetøya er det stedet i verden som er lengst unna nærmeste annet fastland, og den danner en nifs ramme for en thrillerhandling og et klaustrofobisk kammerspill. Den vulkanske øya, med sine stupbratte fjell, klipper og skjær er mildt sagt ugjestmild. Det er umulig for et menneske å oppholde seg på store deler av øya, med unntak av et bitte lite område som kalles Nyrøysa. Det er dessuten umulig å komme i land ved hjelp av båt, og klimaet er bitende. De meteorologiske stasjonene som er blitt ført opp på øya, har blåst ned én etter én.
Romaklubbens spådom
Inspirasjonen til boka kom fra en dokumentarfilm om «Romaklubben», en tankesmie som står bak den kjente forskningsrapporten Hvor går grensen? fra 1972. Rapporten analyserte hvordan menneskelig forbruk påvirker jorden vi lever på, og beskriver de fatale konsekvensene av denne levemåten.
–Blant medforfatterne var den norske økonomen Jørgen Randers. I 2012, det året som Romaklubbens bok i 1972 peilte seg inn mot, ga han ut ei ny bok som dannet utgangspunktet for min roman: 2052: A Global Forecast for the Next Forty Years. I denne har Randers bl.a. utfordret en rekke forskere til å lage en «værmelding» for 2052. Disse brukte jeg til en viss grad da jeg satte opp mitt framtidsunivers.
–Hvorfor var det viktig å ha klimaspørsmålet sentralt?
–Fordi det er en av vår samtids viktigste saker, om ikke den viktigste saken. En dystopi er i mine øyne egentlig mer en samtidsroman enn en framtidsroman, fordi det den virkelig gjør er å ta tendenser ved vår tid – og blåse dem opp og dermed synliggjøre dem i en tenkt framtid. Dystopien setter slik ting på spissen, og er en effektiv og tankevekkende måte å ta opp dagsaktuelle tema på.
–Er du selv opptatt av klima?
–Jeg har alltid vært litt opptatt av miljø og klima, men ikke særlig mer enn andre. Da jeg leste meg opp på emnet klimaendringer under arbeidet med boka, økte imidlertid klimaengasjement veldig. Først da skjønte jeg hvor ille klimasituasjonen i dag virkelig er. Det var en sviende øyeåpner for meg. Når 800 klimaforskere i FNs klimapanel forteller deg om de forventede resultatene av dagens CO2-utslipp gjør det dypt inntrykk. Du kan ikke avfeie det. På samme måte håper jeg at Bouvetøya 2052 kan være en øyeåpner for mange ungdommer.
Uengasjert ungdom?
Den verden Mæhle skildrer i Bouvetøya 2052 er et resultat av våre handlinger i dag – uengasjerte mennesker som ikke ser alvorlighetsgraden av den nåværende klimasituasjonen.
–Jeg håper at ungdom både kan få en spennende leseropplevelse, men samtidig forstå hvordan verden kan utvikle seg, hvis vi ikke gjør noe for å stanse klimaendringer.
–Synes du ungdommen i dag er uengasjerte?
–Det finnes naturligvis ungdom som engasjerer seg. Men generelt vil jeg påstå at ungdom er forbausende uinteressert i klima- og miljøspørsmål. Særlig sammenliknet med hvor alvorlig klimasituasjonen er. Unge i dag er ikke engasjert i klimaendringer. De er derimot fanget i det Finn Skårderud kaller et «prestasjons- og presentasjonssamfunn». Det er et press på unge om å prestere hele tiden og få framstå som vellykket. Fienden for ungdom i dag blir derfor noe inne i dem selv, og ikke en ytre definert «fiende». Det er ikke en enkel og ønsket situasjon. Men det kan forklare hvorfor unge ikke er så engasjerte i politiske spørsmål generelt, og klimasituasjonen spesielt.
–Det nytter
Skrekkfremtiden Mæhle presenterer i Bouvetøya 2052 er dessverre ingen utenkelig fremtid. Men selv i de mørkeste tider finnes det glimt av håp. Mæhle mener at selv de mange små handlingene hjelper den store verden:
–Det enkelttiltaket som gjør størst forskjell, er rett og slett å fly mindre, samt å velge energivennlige boløsninger. Samtidig er det politiske endringer som virkelig vil monne i klimasaken. Men også her har enkeltmennesker store muligheter til å øve innflytelse, bare ved noe så elementært som å stemme på grønne partier ved valg, og ved å ytre sin mening i aviser og andre medier. Det er viktig å gi ungdom tro på at det nytter.
Om Mæhle hadde klart seg i den brutale konkurransen han skildrer er han mindre sikker på.
–Som gammel fotballspiller ville jeg kanskje ha klart de fysiske testene noenlunde brukbart. Jeg er mer usikker på den mentale biten.
(Foto: Tove Breistein / Samlaget)
