15 år, tre forfattere, ett pseudonym

GAUTE WICKSANDER:... består av (f.v) Hjelper Lars Gautneb sammen med forfatterne bak Wicksander-pseudonymet Ulf André Andersen, Audun Wicstrand-Iversen og Harald Gautneb.

I 15 år har Harald Gautneb, Ulf André Andersen og Audun Wicstrand-Iversen skrevet bok. Denne høsten kommer endelig «Liket i slottsparken».

– Vi er tre ganske ulike fyrer, men vi jobber veldig likt, starter Harald Gautneb.

Han er én av tre forfattere bak pseudonymet Gaute Wicksander, som i august er aktuell med krimromanen Liket i slottsparken (Juritzen).

– Det er jo uvanlig at tre forfattere slår seg sammen for å skrive en bok, fortsetter Gautneb.

– To forfattere er kanskje mer vanlig, men i TV-produksjoner blir det stadig vanligere å ha tre-fire forfattere, i sånn forstand ligger vi kanskje litt foran andre her i Norge.

Unnskyldningen som ble en bok

De to andre forfatterne er Se og Hør-redaktør Ulf André Andersen og finansanalytiker Audun Wicstrand-Iversen. De to er venner fra barndommen, og det var de som startet bokprosjektet for 15 år siden, da de trengte en unnskyldning for å stikke fra familien i perioder.

– Vi sa til familiene våre at vi skrev en bok og at vi trengte å komme oss bort litt for å skrive. Vi dro på noen turer, drakk rødvin og koste oss med manuset. Så gikk årene, og det kom ingen bok, forteller Ulf.

– Damene begynte jo å føle seg litt lurt, ler Audun.

Nå var det at far og sønn Gautneb kom på banen, og Ulf mener de er grunnen til at prosjektet til slutt ble dratt i land.

– Vi hadde sett oss litt blinde, og var nok mer opptatt av å drikke rødvin enn å få ut boka. Harald og Lars var pådrivere og klarte å se ting med nye øyne, forteller han.

Harald Gautneb har tidligere jobbet som redaktør i Her og Nå, det var sønnen, Lars, som presenterte bokprosjektet for ham:

– Jeg fikk høre at gutta hadde jobbet med et manus i 15 år, og jeg lurte på hva det var som tok så lang tid, forteller Lars Gautneb. Han jobbet tidligere i Her og Nå, med faren Harald, men nå jobber han hos Ulf i Se og Hør.

– Det var jo du som fødte barnet, sier Ulf lattermildt til Lars.

– Ja, du var jordmoren, kimer Audun inn. Men Wicksander-guttene er takknemlige for Lars sin hjelp:

– Det var jo veldig viktig for oss å få utgitt boka nå, ellers så får vi jo ikke dra på flere turer, smiler Ulf.

Jerntriangelet

– Vi ville skrive en spennende bok, en ordentlig pageturner.  Vi kommer nok ikke til å vinne noen litteraturpris for denne boken, men det er ikke målet heller. Målet er at det skal være en spennende bok, forteller Ulf.

Selv kaller de boken en konspirasjonskrim. Handlingen starter på bryllupsdagen til kronprins Haakon og Mette-Marit. Tidlig denne morgenen finner politiet en hånd som stikker opp av plenen i Slottsparken – og den har ligget der lenge.

Liket i slottsparken (Juritzen) følger finansanalytikeren Max Nordtveit og journalist i Dagbladet Astrid Dale. De blir dratt inn i et spill om en over hundre år gammel pakt, som skal omgjøre Norge til en sosialistisk republikk.

– Vi opererer med det vi kaller et jerntriangel, i form av Aker Brygge, Slottet og Akersgata. De slemme er representert gjennom en pakt som gjerne vil innføre en sosialistisk republikk, og det oppstår et konfliktpunkt med dem og monarkiet, forklarer Audun, og påpeker at man ikke må forglemme det historiske aspektet, som Ulf har jobbet mye med:

– Vi har jobbet mye med det historiske plottet, og gjort mye research. For å få boka troverdig bruker vi mange reelle dokumenter, som jeg har kommet over mens jeg jobbet som journalist, så boken er på en måte fakta og fiksjon satt sammen.

Unikt innblikk

– Vi kjenner miljøene vi skriver om veldig godt, sier Harald.

Med bakgrunn som journalister og finansanalytikere sitter herrene bak Wicksander pseudonymet på en innsidekunnskap som brukes flittig i boken.

– Audun kan veldig mye om finansbransjen, så tett på miljøet tror jeg få bøker har vært tidligere, sier Ulf.

Wickander-forfatterne mener det unike innblikket i finans- og journalistbransjen skiller deres krimroman fra andre.

– Leseren får et unikt innblikk i finansmiljøet på Aker brygge, som har vært lite beskrevet tidligere, og et innblikk i det redaksjonelle miljøet. Leseren blir trukket helt in på meglerbordet og inn på desken. Dette rett etter millennium-skiftet, en periode som var veldig spennende både for aksjemarkedet og tabloidpressen.

– Google docs er sjefen

– Vi har det utrolig moro sammen. Dette har vært en kreativ og hyggelig prosess. Det morsomste har vært at vi har fått lov til å skrive så langt vi bare har orket, og gjøre det vi liker aller best, nemlig å leke med ord, forteller Harald.

– Hvordan har rollefordelingen dere i mellom vært?

– Google docs er sjefen, sier Harald.

– Ja, og så har vi jobbet mye med storyline, og sørget for at vi var enige om handlingen. Vi har også jobbet mye med personskildringene, og passet på at vi alle tre er enige om hvem hovedpersonene er under huden.

– Vi laget en psykologisk profil på karakterene. Nå vet vi alle veldig godt hvem de er som personer.  Både Astrid og Max er veldig frittalende, også ovenfor hverandre. Max hater journalister, og Astrid hater finansfolk, det er et uttalt utgangspunkt. De har med andre ord ingen god kjemi når de møtes, men forholdet utvikler seg til å bli lojalt, dels fordi de er nødt til å samarbeide, forteller Audun.

Fordelingen av karakter-profilene var også ganske klar:

– Audun har risset opp Max siden han kjenner finansbransjen, mens jeg og Harald har jobbet med Astrid, som er journalist. Det har vært veldig fruktbart at vi ser på hverandres områder, og kommer med innspill som utenforstående. Det er jo ikke alt som er like interessant for en på utsiden, forteller Ulf.

Ikke tuklet med sjangeren

– Det som er vår styrke er at vi har masse ideer og mye galskap. Og så liker vi spenning og krim selv, sier Audun.

Selv om de ikke har noen klare inspirasjonskilder hos andre forfattere, er de klare på at de har forsøkt å skrive seg opp spenningsoppbygningen i TV-serier:

– Å skrive i et historisk aspekt er allerede fanget opp av andre moderne krimforfattere, men det jeg har savnet, og som jeg tror vi har prøvd å gjøre noe med, er å gjøre boken litt mer som en TV-serie i oppbygningen. Å lese denne boken er litt som å se på en TV-serie, hvor du hele tiden drives gjennom handlingen, mener Audun.

Så dere har gått bort fra Nordic noir og psykologisk thriller til en mer tradisjonell «whodunnit»-krim?

–Å ja, sier Harald. Audun er enig:

– Ja, helt sånn. Hvis vi lykkes med det vi ønsker å formidle så skal leseren oppleve å bli usikker på om den pakten faktisk finnes. Når man skriver om konspirasjonsteorier er det så mange rare ting i samfunnet som er lett å kaste inn i fortellingen. Vi er jo også blant annet innom Treholt-saken og Orderud-drapet. Vi baker konspirasjonsteorier inn i krimlitteraturen og blander inn TV-serie-aspektet. Lykkes vi med det så er det klart at det vil appellere ganske bredt, sier Audun. Ulf er enig:

– Det er en annerledes historie, og en litt annen måte å se på spenning som jeg tror vil være interessant.

– Uten at vi har tuklet for mye med sjangeren, legger Harald til.

Astrid og Max med videre?

Liket i slottsparken blir utgitt 20. august, og til tross for at boken ikke har nådd bokhyllene enda, er planene om oppfølgere allerede i gang. Hvor mye forfatterne vil dele med seg av et eventuelt nytt prosjekt varierer:

– Selv om leseren får en fullverdig avslutning i denne boken, er slutten lagt opp såpass greit at muligheten for bok to og tre om disse karakterene er der, sier Audun. Ulf går enda lenger i antydningen om oppfølgere:

– Du kan si at vi har tenkt på oppfølgere, og å trekke de samme heltene videre. Men Harald legger kortene på bordet:

– Vi kan si at det kommer en bok nummer to, og at vi er i gang med manus. Planen er at Juritzen skal få et nytt manus før 1. januar.

Så Astrid og Max blir det nye krimparet i norsk kriminallitteratur?

– De vandrer i hvert fall videre i bok to. De er to likandes personer, som har mer å levere.

– Vi har masse ideer rundt dem, men nå må vi se hvordan den første boken fungerer. Når vi skriver blir vi ofte blinde, derfor blir det spennende å se hvordan boka blir mottatt, sier Ulf. Han legger til at de som er mest forbauset over bokutgivelsen nok er konene:

– De hadde vel aldri trodd at boka ble noe av, så nå er de nok veldig overrasket når vi faktisk gir den ut.