Presser saften ut av svart barndom

DEBUTANT: Pernille Östgård, født på Lillehammer i 1997., kommer fint i mål med debutboka. Foto: Pernille Marie Walvik

I første forsøk holder Pauline Östgård såpass igjen at det blir romankunst av det.

Barndommen er en forunderlig koffert i den bagasjen man drar med seg gjennom livet. Det setter ofte fyr på forfatterskap, men ikke alle forfatterskap starter der. Pauline Östgaard er en av høstens debutanter som kliner til: Barnet Liv åpner romanen med å telle gjemmesteder. Hun har seks gjemmesteder ute i hagen. Dette kan være tilforlatelig. Vi hadde da alle et sted eller to å klemme oss inn i unge når, da vi var små, slanke og helt uten fysiske begrensninger?

Seks gjemmesteder kan også være svært, svært trist å tenke på, et mørkevarsel som knapt er til å holde ut.


Pauline Östgard:
Melkeveien

Skjønnlitteratur
Forlaget Oktober
236 sider

Akkurat nok

Kunsten med denne typen romanskriving, er ikke alltid å klare å tvinne ut et barn å tro på, et barnlig perspektiv som har de riktige ordene, valørene og observasjonene. Kunsten er ofte å holde tilbake det smarteste, skapeste og fineste man synes man har, å holde såpass tilbake at leseren oppdager det selv. Dette lykkes Pernille Östgård ganske godt med.

Heisen går så fort nedover at det kiler i magen. Jenta lurer på om det kiler i mammaens mage også, men hun tror ikke det, for hun smiler ikke. Jenta tørker hånden sin på kjolen sånn at mammaen vil holde henne i hånden ut av sykehuset selv om mammaens hånd er slapp.

I dette vesle avsnittet ligger synsvinkelen hele tiden hos jenta, men via to små opplysninger (kilingen og håndtrykket) får vi vite svært mye om moren. Ved hjelp av  tørkingen av hånden mot kjolen, får vi vite mye om relasjonen dem i mellom og hvem som higer etter hvem. Slik skal litteratur være.

Små flytt, store konsekvenser

En slik varsom bok krever også små forflytninger, og Östgård klarer dette. Morens innleggelse kommer etter at vi vet at jenta, Liv, er trygt hos to voksne som minner om fosterforeldre. De bor langt fra Melkeveien, en adresse Liv oppfatter som den trygge. Vi leserne ser det nok på en annen måte, men det er en idealtilstand Liv higer etter, ikke nødvendigvis det hun hadde og måtte dra fra. Neste overraskelse burde vært av det hyggelige slaget, for vi heier jo på henne som lesere, men det er lite i Livs tilværelse som er fra den lyse paletten.

Mørket kan bli for stort, men romanen reddes av at lille Liv ikke konkluderer i særlig grad. Hun observerer for oss og alt er beskrevet for oss ut fra hennes perspektiv og hva det er mulig for en småskoleelev med særs utrygg foreldresituasjon å ta inn. Balansen er hårfin, for her vil romanen treffe forskjellige erfaringer hos leseren. Pauline Östgård er innafor. Dette er solid debutert.

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --