Om du tror slaveriet i USA er over, kan den sterke debutromanen Ta-Nehisi Coates gi andre perspektiver.
La oss starte med det som alltid nevnes til sist, om det i det hele tatt vies oppmerksomhet. Boka er nennsomt oversatt av Knut Hofstad. Han har nøyd seg med et par «åssen», litt klassekrydring av språket og unngått måten andre sørstatsforfatteres fattigdomsfortellere er blitt oversatt på, til et tilnærmet karikert pottitspråk. Radikalt bokmål, ja. Men verdig og riktig. Pottitspråket kan leses i tidlige oversettelser, også av William Faulkners bøker, og i andre romaner hvor svart/hvit,
Ta-Nehisi Coates:
Vanndanseren
Aschehoug
478 sider
Oversatt av Knut Ofstad
by/bygd, fattig/rik, slave/eier og andre motsetninger var tema.
Moderne roman
Så er da også en svært moderne roman, selv om den for det meste foregår i slaveriets Virginia. Noen tidsmarkører er det, men den er forbausende tett på hvordan for eksempel Black Lives Matter snakker om svartes kår i dag og forskjeller påpekes nå. Slaveriet er ikke over. Det foregår i andre former, og de utbyttede er ikke kun afroamerikanere i sørstatene. Slaveri er et begrep Coates ugjerne bruker. Slitet, kaller han det fordi denne romanen også viser differanser av slaveri. Foreldre og ett barn kunne være fri, to barn kunne være eid, pluss utallige andre varianter. Det er vel en historisk kjensgjerning, men fint å ha med seg inn i en fiksjonell fortelling som også byr på en slags løsning.
Undergrunnen, alltid med stor U, er en slags geriljagruppe for frigjøring av mennesker fra Slitet. Ryktet om gruppa finnes og når ungdommen vi følger prøver å rømme på egen hånd, er det ut fra et rykte om at Undergrunnen finnes, at de har et eget samfunn der ute i sumpene og skogene hvor svarte unggutter som ham er fri.
Slaveri er daglig lengsel, det er å bli født inn i en verden av forbudte matvarer og fristende goder man aldri får nyte – jorda rundt en, klærne man legger opp, kakene man baker. Man begraver lengselen, for man veit hva den fører til. men nå ga denne lengselen løfter om en annen framtid, der barna mine, uansett prøvelse, aldri ville kjenne til auksjonspodiet. Og da jeg først fikk et glimt av denne framtida, herregud, da var verden ny for meg. jeg var på vei mot friheten, og friheten var like mye i hjertet mitt som i sumpene, derfor var timen jeg ventet på møtet vårt den mest bekymringsløse jeg noengang hadde opplevd. jeg var borte fra Lockless allerede før jeg hadde rømt.
Sterk åpning, spennende fortsettelse
The Underground er tittelen på en lp av Thelonius Monk fra 1968 som lett kan være en metafor, men The Underground Railroad var et uttrykk som ble brukt i slaveriet, et nettverk av fluktruter som skulle ta fangene nordover. Dette er også tittelen på gjennombruddsromanen til Colson Whitehead, på norsk i 2016, utgitt av Kagge Forlag.
Ta-Nehisi Coates (f. 1975) er en politiske forfatter, han er nevnt ved navn i det siste skuespillet til Claudia Rankine, og er ikke en forfatter som nøyer seg med å skildre gammel tid men dra parallellene inn i vår. Det gjør debutromanen Vanndanseren mer interessant enn mange slaveskildringer. Det starter tilsynelatende tradisjonelt, men mesterlig skildret: Hiram frakter sin herres sønn Maynard hjem i karjol og de ender i elva Goose. Gjennom en drukning eller nesten-drukning, får Ta-Nehisi Coates dratt gjennom hele slavevesenets utyske allerede i første kapittel og samtidig gitt et frempek på det som skiller romanen fra andre romaner om samme tema: Undergrunnen og Overføringer. Ja, med stor O det også. Overføringene spiller en sentral rolle i romanens andre del og vann og elver har en hel del med det å gjøre. Her skal det ikke røpes for mye, men det er både dramatisk, religiøst, overtroisk, «oversjøisk» og spennende.
Knyttes sammen
Spørsmålet om det er håp for slaven, for den svarte underklassen, får du selv finne ut av når du er ferdig med dette presise verket. Sluttkapitlene henter opp startkapittelet og gjør en twist. Visse ting kan du ikke rømme fra, og det er vakkert:
«Men Cuffee, som hadde tromma inni seg, levde i den virkelige verden, midt i Slitet. Og rytmen fra tromma lød i hver eneste knokkel i kroppen til mora mi. Det kom historier når hun dansa, kanskje enda sannere enn historiene hennes av ord. Jeg husker hun klaska juba med sin søster Emma, at skjellhalskjedet daska rundt mens vannkrukka sto fjellstøtt på hodet hennes. Og det var de gode årene, gode år, midt i Slitet. men Slitet er Slitet, og jeg tror at mora mi og tante Emma dansa som de gjorde fordi de visste at det var for godt til å vare»
VIDAR KVALSHAUG
